Setter jobben over egen helse
Koronapandemien har synliggjort bemanningsutfordringer og dårlig arbeidsvilkår for sykepleiere i Norge.
Lite overskudd og hviletid. Renee Rokstad ønsker en forandring. Foto: Sofie Nordsveen Hustad
Vekkerklokken ringer 06:15. Sykepleier Renee Rokstad gnir seg i øynene. Ole Lukkøye har i løpet av de korte nattetimene ikke rukket å legge støv i øyekroken. Hun kom hjem fra nattevakten fra Oslo universitetssykehus for seks timer siden. Det frister å trykke på slumring og sove videre.
Renee prøver tappert å leve etter ordtaket «ny dag og nye muligheter.» Tankene spinner og hjernen jobber på spreng for å finne gode svar. Kanskje blir denne jobbvakten annerledes. Kanskje får hun tid til å passe like godt på alle pasientene og 30 minutter lunsjpause. Men hvorfor skal denne dagen være annerledes enn de 1095 andre dagene? Er det på tide å senke forventningene, eller er det på tide med en forandring?
Sykepleiemangel skaper problemer
Det er et stort press på sykehusene i Oslo omegn etter at smittetallene ble skutt i været i begynnelsen av mars 2021. Oslo universitetssykehus(OUS) og Akershus universitetsykehus(Ahus) er i gul beredskap som følge av stor pågang av koronainnleggelser. Kapasitet- og bemanningsutfordringer for sykepleiere har vært et problem lenge før koronaen kom i mars 2020. Statistikk fra SSB viser at innen 2035 vil det være en underbemanning på 28 000 sykepleiere. Det kan føre til en nasjonal krise for helse- og omsorgssektoren.
Den lyse vårsolen står i kontrast til hvordan arbeidsdagen til sykepleier Renee Rokstad har vært de tre siste årene. I 2018 begynte hun å jobbe som sykepleier på OUS. Den høye arbeidsbelastningen har ført til at hun ofte ikke har krefter til å gå ut av leiligheten.
– Jeg rekker ikke å hente meg inn igjen før jeg skal på ny vakt, sier Rokstad.
Det er mange lange og tunge vakter. Hviletiden mellom vaktene er ofte kortere enn det du har krav på ifølge arbeidsmiljøloven. Selv om det er vanlig praksis for en sykepleier, betyr ikke dette at det er bra eller forsvarlig, sier Rokstad.
Therese Færgestad Bergene startet å jobbe som sykepleier på intensivavdelingen til Ahus for tre måneder siden. Hun har syv års erfaring fra gastroavdelingen. Hun opplever at man må jobbe ekstra for at sykehuset skal holde hodet over vannet.
Måtte byttet avdeling
Rokstad startet å jobbe på medisinsk avdeling i 2018. Hun hadde hørt rykter om at det var krevende å være sykepleier, men ble allikevel overrasket da hun begynte å jobbe.
– Jeg ble sjokkert over de brutale arbeidsmengdene. I fjor sendte jeg en bekymringsmelding til Norsk Sykepleierforbund (NSF). Jeg var bekymret for at overbelastede sykepleiere ville gå utover pasientsikkerheten, sier Rokstad.
Belastningen ble så stor at hun valgte å slutte på medisinsk avdeling. Hun begynte på kreftavdelingen på Ous som var bedre bemannet. Det konstante jaget, kappløp med tiden og følelsen av å ikke strekke til ble for stor. På det personlige plan ble situasjonen litt bedre av å bytte avdeling, men det løser ikke problemet med underbemanning.
– Dagvaktene er travle på den avdelingen jeg jobber nå og pandemien har økt arbeidsbelastningen. Heldigvis er kveld og nattevaktene mye roligere, sier hun.
Hun elsker jobben sin som sykepleier og vil ikke framstå som kranglete, men hun vil være en stemme som sier ifra når ting ikke går bra.
Nye oppgaver krever mer tid
– De som har ansvaret for budsjettene, ser ikke hvor slitne vi er. Det kan det virke som at ting fungerer på papiret, men det er kun fordi vi ofrer alt vi har for pasientene, sier Rokstad.
Pasientene på avdelingene har blitt mer komplekse og tyngre. Det gjør at man må løpe fra pasient til pasient, sier hun. Rokstad er bekymret for at det kan gå utover pasientsikkerheten.
Samme utfordringer i flere fylker
I 2020 brøt Ahus arbeidstidsbestemmelsene over 1500 ganger. I likhet med Rokstad, forteller Therese Færgestad Bergene om en krevende arbeidshverdag med få pauser.
– Det har vært ekstremt mye å gjøre den siste tiden. Det er allikevel nødvendig å jobbe mye når vi er i en krisesituasjon. Pandemien har vist hvor avhengig man er av å ha folk med kompetanse på jobb.
Mangelen på sykepleiere fører til at de må jobbe utover det som er satt opp på arbeidsplanene.
– Det fører til at arbeidsmiljøloven blir brutt, sier Bergene.
Vil ta videreutdanning
Færgestad Bergene skal videreutdanne seg til intensivsykepleier til høsten. Til tross for enorm arbeidsmengde og krevende jobb, har hun sett hvor viktig det er med kompetanse.
– Det er krevende å jobbe på intensivavdelingen, men det er på mange måter bedre enn å jobbe på gastro. På intensivavdelingen kan du vie din fulle oppmerksomhet til én pasient, istedenfor fem.
Støtte fra NSF
Bård Eirik Ruud er fylkesleder i NSF Oslo. Utfordringene Rokstad og Bergene forteller om er kjente problemstillinger for NSF.
– En av fem sykepleiere slutter i yrket etter ti år og det handler i stor grad om den totale arbeidsbelastningen. Det er for få folk på jobb og arbeidstidsordningene er for dårlige. Den lave lønnen samsvarer ikke med sykepleiernes arbeidsbelastning, sier Ruud.
Han mener det bør være i sykehusets interesse å ha et pasientfokusert system. De må ha bemanningsnorm som sier noe om hvor høy bemanning man trenger for å behandle hver pasient.
–Man kan ikke bare se på tall, fordi ingen pasienter er like. Det må være pasientenes behov som bør ligge til grunn for bemanningen, og ikke bare innsparing, mener Ruud.
Kvalitetsrådgiver i OUS vil ha et pleiekategoriseringssystem
I likhet med Rokstad og Ruud, ønsker avdelingsleder for kvalitet og pasientsikkerhet i Medisinsk klinikk i OUS, Kristin Thomassen et system hvor sykepleiere kan kategorisere pasientene og deres behov.
– Vi har spurt ledelsen flere ganger om å få et system for pleiekategorisering, men det har foreløpig ikke skjedd noe.
Thommassen sier at sykepleierne i hennes avdeling ønsker at det skulle vært et system som kunne kategorisere pasientene. Det hadde det vært veldig nyttig å kunne måle seg selv over tid, sier Thommassen.
Ikke prioritert
Matthias Baaske har bakgrunn som sykepleier og er i dag fagdirektør for Helsefag ved OUS.
Baaske sier til journalen at de prøvde ut et finsk pasientklassifiseringssystem RAFAELA i 2014. Pasientpleiesystemet fikk ifølge denne sluttrapporten gode tilbakemeldinger fra leger og sykepleiere. Av hensyn til personvern kunne de ikke fortsette med systemet. Syv år etter har OUS ikke prioritert en alternativ løsning, til tross for at det har blitt etterspurt flere ganger fra avdelingene på sykehuset.
Ting tar tid
– Det handler om prioriteringer. Det er lettere å prioritere innkjøp av en MR-maskin enn et pasientkategoriseringssystem, sier Baaske.
I fjor begynte prosessen med å utforske et system for dokumentasjon av pasientenes behov for sykepleie. Fra prosessen starter til den blir integrert i OUS vil det ta minst to til tre år, sier Baaske. Ting tar tid fordi en forespørsel skal gjennom mange prosesser før en beslutning blir tatt.
– Et midlertidig tiltak er å se på fleksibiliteten innad i avdelingene og låne sykepleiere til de avdelingene som har høyest behov, sier Baaske.
For Rokstad er det uforståelig hvorfor ikke sykepleierne og pasientsikkerheten blir prioritert framfor en MR-maskin. Et pasientkategoriseringssystem er et steg i riktig retning, fordi da vil man få enda et bevis på sykepleiermangel, sier hun.
– Innen vi får et slikt system vil det være mange utslitte sykepleiere som er sykemeldt eller har sluttet, anslår Rokstad. I tillegg er det for få sykepleiere i utgangspunktet og vanskelig å låne sykepleiere fra andre avdelinger, sier hun.
Når vi får bukt med pandemien og tilbake til en tilnærmet normal hverdag, håper Rokstad at sykehusene, regionen og regjeringen lytter til sykepleiernes bønn om bedre bemanning og et forsvarlig arbeidsmiljø.
– Det må bli en endring hvis vi skal overleve dette, sier Rokstad.