Et land preget av konflikt og katastrofe
Borgerkrigen ble avsluttet for over 30 år siden, men Libanon sliter fremdeles med å komme seg på beina.
Faktaboks
- Statsform: Republikk
- Hovedstad: Beirut
- Innbyggertall:
6,798,368 (2021) - Grenser til: Israel i sør og Syria i nord og øst
- Språk: Arabisk, fransk, engelsk og armensk
- Religion: Islam, kristendom og drusernes esoteriske religion
Kilder: FN, Worldometer
Libanon har vært preget av flere konflikter og har gjennomgått både borgerkrig, utenlandsk invasjon og en av de største eksplosjonene i nyere tid. Konsekvensene av disse hendelsene preger fremdeles landet på flere måter, både sosialt og økonomisk.
Frankrike inn i Libanon
På 1800-tallet ble det uro etter at Libanon løsrev seg fra Det osmanske riket, og Frankrike og Storbritannia delte landet i to. Den fransk-styrte delen var i nord med en stor andel kristne innbyggere, mens sørdelen ble styrt av Storbritannia med en befolkning tilknyttet islam.
Delingen av landet førte til enda større motsetninger og en åpen konflikt mellom de to religiøse gruppene i 1860. Da gikk Frankrike inn i landet militært. Libanon-fjellene ble en selvstyrt provins i Det osmanske riket i 1864, men dette styret endte med osmansk invasjon under første verdenskrig. Det osmanske riket allierte seg med Tyskland.
Etter nederlag i krigen fikk Frankrike i oppgave å styre dagens Libanon og Syria for å forberede landene på selvstyre og selvstendighet. Frankrike etablerte dermed Stor-Libanon som inkluderte områder som historisk tilhørte Syria. I området var det en blanding av muslimske grupper, hovedsakelig sunnier, og kristne. De muslimske gruppene hadde sterke lojalitetsbånd til Syria og den arabiske omverdenen.
15 år med borgerkrig
I 1948, da mange palestinere flyktet til Libanon etter at Israel ble opprettet, ble Libanon en del av Israel-Palestina-konflikten. Det førte til spenning mellom palestinerne og libanesiske nasjonalistiske grupper.
Etter et angrep på en buss med palestinere 13. april 1975 brøt det ut borgerkrig i Libanon. Årsaken til bussangrepet skal ha vært hevn for et angrep på livvaktene til den daværende lederen for det kristne partiet Kataeb, Pierre Gemayel.
Israelske stryker invaderte Sør-Libanon første gang i 1978. FN fordømte aksjonen og israelerne trakk seg ut. Fire år senere, i 1982, invaderte Israel på nytt. Denne gangen ble de israelske strykene værende som okkupasjonsmakt i Libanon. Det førte til stor motstand, og den sjiamuslimske gruppen Hizbollah ble opprettet for å bekjempe israelerne. Israel trakk seg tilbake i 1985, men beholdt kontrollen over Sør-Libanon. Hizbollah, som er en del av Det muslimske brorskapet, har en militær og en politisk gren, og har siden borgerkrigen spilt en viktig rolle i libanesisk politikk.
Borgerkrigen ble offisielt avsluttet da Taif-avtalen trådte i kraft i 1990. Avtalen sikret en mer rettferdig maktfordeling, og de militære gruppene måtte avvæpnes.
Målet med Taif-avtalen var å legge til rette for sameksistens mellom de 18 religiøse gruppene i Libanon. Avtalen førte til at maronittene fikk innskrenket sin politiske makt, og at statsministeren skulle bli valgt ved folkevalg og ikke bli utpekt av presidenten slik som tidligere.
Tredje høyeste gjelden i verden
Før borgerkrigen var Libanon et av de ledende landene innen handel og finans i Midtøsten. Borgerkrigen rammet den libanesiske økonomien hardt, og etter krigen var bruttonasjonalproduktet i Libanon halvert.
For å gjenoppbygge landet måtte derfor Libanon låne penger fra libanesiske banker og fra andre land. Det har ført til at landet fremdeles er i stor gjeld. I 2019 var Libanons gjeld 152 prosent av landets brutto nasjonalprodukt, melder BBC. Det betyr at Libanon er det tredje mest belånte landet i verden.
Presset arbeidsmarked
Nesten en million registrerte og rundt 300.000 uregistrerte mennesker har flyktet til Libanon som følge av konflikten i Syria. Det har ført til økt konkurranse om jobber, særlig jobber i offentlige tjenester og arbeid som ikke krever høy kompetanse.
På grunn av det pressede arbeidsmarkedet er det høy arbeidsledighet, og 27 prosent av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen.
Religiøs maktkamp
Maktkampen mellom kristne, sunnimuslimer og sjiamuslimer som har pågått i århundre, ses fortsatt i konflikten mellom politiske partier med sterk religiøs tilknytting.
Maktkampen handler om identitet og politisk representasjon, og Libanon er et av få land som har et styresett basert på konsensusmodellen. Det vil si at makten fordeles mellom de ulike religiøse gruppene i landet ut fra befolkningsstørrelsen de har. Det er også enkelte roller som er forutbestemt, slik som at presidenten skal være maronitt og at statsministeren skal være sunnimuslim.
Store demonstrasjoner i hele landet
Libanesiske myndigheter blir stadig anklaget for korrupsjon. På Transparency Internationals korrupsjonsindeks ligger Libanon på 149. plass av 180 land. Høsten 2019 brøt det ut en rekke demonstrasjoner. Tusenvis av mennesker tok til gatene for å protestere mot det befolkningen anså som en korrupt politisk elite, og regjeringens håndtering av den økonomiske krisen i landet.
Demonstrasjonene varte i flere dager, og førte til at statsminister Saad Hairi og hans regjering gikk av 29. oktober 2019. Til tross for regjeringens avgang fortsatte demonstrasjonene i flere uker, da demonstrantene ville at flere av landets ledere skulle gå av.
Voldsom eksplosjon
4. august 2020 ble Beirut rammet av en kraftig eksplosjon som forårsaket enorme ødeleggelser i den libanesiske hovedstaden. Minst 171 mennesker mistet livet og flere tusen ble skadet.
Eksplosjonen, som oppstod da en brann antente store mengder ammoniumnitrat, skapte sterke reaksjoner og mange libanesere demonstrerte i gatene dagene etter katastrofen. Flere demonstranter mente korrupsjon var grunnen til at eksplosivene var lagret i byens havneområde uten å være sikret og trygt oppbevart, og de krevde politiske endringer i landet.
Som følge av demonstrasjonene gikk regjeringen i Libanon av den 10. august 2020.
For et land som allerede var preget av politisk uro, økonomiske vanskeligheter, høy arbeidsledighet og dårlig infrastruktur, var det kritisk å få bistand fra andre land. Frankrikes president Emmanuel Macron arrangerte kort tid etter eksplosjonen en giverkonferanse der det ble samlet inn rundt 2,75 milliarder kroner i nødhjelp.
