– Spanske journalister er fryktløse
Redaktør Ann-Louise Gulstad mener at spanske journalister kan skrive uhindret om det de ønsker. Økonomi er derimot en større utfordring i dag.
– Jeg føler at pressefriheten i Spania er stor. Som journalist kan man etterforske fritt, og man har rett til å publisere all slags informasjon, så lenge det man publiserer er basert på fakta, sier Ann-Louise Gulstad, redaktør for Din Reportasje, et norskspråklig magasin for skandinaver som bor og jobber på Costa Blanca.
Gulstad er opprinnelig fra Trøndelag, men har bodd mange år i Madrid, og deretter på Costa Blanca. Hun har skrevet for spanske aviser som El Mundo og El Español, før hun startet opp Din Reportasje for syv år siden. Magasinet kommer ut to ganger årlig på både nett og papir.
Selv om Gulstad nå for det meste jobber på norsk, føler hun seg likevel spansk. Hele livet hennes er spansk, forklarer hun selv.
– Da jeg skrev spalter for El Mundo stod jeg fritt til å kritisere og uttrykke meningene mine om en konkret sak, selv om de noen ganger var på grensen. Det var sjelden de forandret så mye som et komma på tekstene mine, sier hun.
Stor kamp om lesere og annonsører
Gulstad mener derimot at økonomi er en større utfordring for pressen i dag.
– Mange sliter, og flere aviser på papir har forsvunnet de siste årene. Kampen om leserne, og spesielt annonsørene er stor. Dette har ført til forandringer i redaksjonelle linjer som ikke alltid er like positive, og til titler som ikke helt stemmer med realiteten, sier redaktøren.
Å bytte jobb i voksen alder er ifølge redaktøren en vanskeligere sak.
– Det jeg opplever blant mine tidligere kollegaer, er at de har vanskeligheter med å klare seg som journalister. Det er ikke lett å få seg ny jobb som journalist om man mister den man hadde når man er over 40 år. Mange blir frilansere, sier Gulstad.
Finanskrisen, som brøt ut i 2008, førte til et stort fall i Spanias økonomi. Som i flere andre sektorer, skjøt arbeidsledigheten i været i mediebransjen etter at mediehusene måtte ty til drastiske kutt.
På sitt høyeste var arbeidsledigheten i Spania på nesten 27 prosent i 2013, ifølge statistikkselskapet Statista.
Annonseinntektene sank og flere mediehus ble lagt ned. Journalistikk er fremdeles et usikkert yrke i Spania, ifølge ifølge Reportere uten grenser (RSF)
Mediene i Spania er en blanding av både statlige og private mediekonsern, og det største er privateide PRISA, som eier blant andre landets største riksdekkende avis, El País. Det har også vært en tendens at de store konsernene har kjøpt opp de mindre mediene.
RTVE er det største statseide mediekonsernet. Sammen med privateide Atresmedia og Mediaset utgjør de til sammen 75 prosent av markedet i Spania, ifølge RSF.
RSF skriver at den høye konsentrasjonen av medieeierskap er ledsaget av mangel på innsyn i hvor stor påvirkning eierne av mediekonsernene har på det journalistiske arbeidet. Det skal også være mangel på åpenhet rundt utgifter til reklame fra både offentlig sektor og private selskaper.
Knebleloven skaper utfordringer
Som følger av finanskrisen ble det innført en ny sikkerhetslov, Ley Mordaza, "knebleloven". Finanskrisen stakk hull på den spanske boligbobla, og politiet måtte bryte opp dører og kaste tusenvis av familier ut av hjemmene sine, da de ikke klarte å betale husleie eller huslån. Loven trådte i kraft i 2015, og ble innført for å gi utvidede sanksjonsmuligheter mot sivil ulydighet i det offentlige rom, ifølge El País.
Flere steder i Spania ble det startet organisasjoner som forsøkte å stoppe husutkastelser med makt og sivil ulydighet, som Platforma de Afectados por la Hipoteca (PAH), plattformen for gjeldsrammede, i Barcelona.
Slike husutkastelser fikk mye plass i pressen, ifølge Gustad, siden det var så brutalt.
– Knebleloven gjorde det vanskelig for journalister å dekke slike saker, siden loven innebærer at journalister alltid på forhånd vil måtte be om tillatelse til å dekke enhver hendelse der for eksempel myndigheter eller politi er involvert. Grunnen er ifølge myndighetene sikkerhet, sier hun.
Loven ble tidlig kritisert for å true ytringsfriheten, siden man nå kunne bli bøtelagt for å blant annet protestere fremfor parlamentet eller fotografere og dele bilder av politifolk.
Sikkerhetsoven ble innført av dagens opposisjonsparti, Partido Popular. Nåværende statsminister Pedro Sanchez fra det sosialdemokratiske partiet PSOE lovet å fjerne loven før valget i 2019. Tre år senere eksisterer den fortsatt.
Selv om å bryte loven kan medføre saftige bøter, har ikke Gulstad inntrykk av at hennes spanske kollegaer har begrenset seg.
– Jeg opplever spanske journalister som vågale og fryktløse, og kjenner mange kollegaer som tok opp kameraet da de tilfeldigvis kom over en utkastelse av en familie til tross for at de riskikerte bøter, sier Gulstad.
Størst tiltro til de med samme mening
Mediene i Spania tar tak i alt mulig som skjer og rører seg i samfunnet, ifølge den norske redaktøren.
– Pressen tar tak i alle meninger og vinkler, og spanske journalister er kreative og i stand til å lage spennende reportasjer av den minste ting. Politiske debattprogram på TV er ofte en berikelse, sier hun.
Etter pandemien har ting derimot forandret seg noe.
– Alt har blitt mindre fargerikt, og de små gode sakene har viket plass for alt som handler om virus og krig. Men slik er det vel ikke bare i Spania, men over hele verden, sier Gulstad.
Ifølge Reportere uten grenser er det en økende tendens at spanske medier dekker saker ut fra hvilket politisk standpunkt de har, noe som har ført til større mistillit til journalister.
Gulstad sier at folk flest i Spania i utgangspunktet har god tillit til pressen, men at flere har lett for å stole mest på de som mener det samme som dem selv.
– Spanjoler har en tendens til bare å ha tiltro til de journalistene og mediene som støtter det samme politiske partiet som dem. Dette ligger i den spanske kulturen, og stammer helt fra den spanske borgerkrigen, sier Gulstad.
