Første gang i kvinnetoget

– Ansett etter kompetanse! 

Lyden fra megafonen ljomer mellom veggene i Karl Johans gate i takt med trommene lenger bak i toget. Så snart megafonen stilner svarer et unisont kor med kvinnestemmer.

– Ikke etter navn! 

Noen holder knyttnever i været, andre løfter hjemmelagde plakater enda høyere. I dag skal det kjempes for alles rett til å få jobbe. 

Også innvandrerkvinner. 

– Alles rett

Det er første gang organisasjonen LIN – Likestilling, inkludering og nettverk har en plass i kvinnetoget. Dagens slagord står skrevet med store, hvite bokstaver på en knall rød banner: “Ja, vi kan! Flere minoritetskvinner i arbeid nå”. 

– I dag kjemper vi for at alle, uansett bakgrunn og kjønn, har rett til arbeid, sier Rabia Musavi. Hun er daglig leder og medgrunnlegger i LIN.

Hun sitter på kontoret sitt, ni etasjer over Storgata i Oslo sentrum. Inn vinduet siver lyden av trommer og kamprop – noen varmer opp til toget.  

Stemmene fra et tjuetalls kvinner og et par menn høres fra rommet ved siden av. De er samlet for et motiverende forarrangement og plakatverksted før de skal ta plass i toget klokken fire. Stemningen er glad og forventningsfull.

Mange av kvinnene har aldri gått i kvinnetog før. 

Kvinne, liv, frihet

En dame med rosa jakke og et stort smil roper kampordene høyt. Sahra Nikoos plakat skiller seg ut fra de andre. Tre ord står skrevet med rosa blyant. 

– Kvinne, liv, frihet. Et slagord fra Iran som er brukt i protester etter at en kvinne ble drept av moralpolitiet fordi hun viste litt hår, forteller hun. 

Sahra måtte flykte fra Iran etter at hennes ektemann og bror ble henrettet av regimet for motstandsarbeid. Hun kom til Norge for 18 år siden. 

Hun var allerede utdannet jordmor, men kunne ikke jobbe som det på grunn av en skade. Her tok hun en ny utdanning innen kjemi og mikrobiologi. 

– Jeg søkte så mange jobber. Enten så fikk jeg ikke svar, eller så kom jeg ikke videre etter første intervju. Jeg opplevde flere spørsmål som jeg i ettertid har innsett er ganske diskriminerende. 

Sahra fikk deltidsstillinger og korte vikariater, men aldri en fast, relevant stilling. I dag jobber hun som vikar på et laboratorium på Universitetet i Oslo og som sensor og eksamensvakt. 

Sahra har mye på hjertet, hun forteller sin historie og roper slagord om hverandre.

Kvinnetoget snor seg forbi Stortinget. 

– Rettigheter kommer ikke gratis, sier hun plutselig. Vi må rope for rettighetene våre her i Norge, og for rettighetene til dem som ikke kan rope i andre land. 

Nederst i bunken

Ifølge integrerings -og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er 64 prosent av innvandrerkvinner sysselsatt. Musavi forteller at de ansatte i LIN møter mange innvandrerkvinner som er ufrivillig arbeidsledige. 

– De søker, men får ikke jobb fordi de havner nederst i søknadsbunken. Vi vet at som kvinne med hijab og et muslimsk-klingende navn, reduseres sjansen for å komme seg ut i jobb betydelig, sier hun.

Hun henviser blant annet til resultater fra en nylig publisert forskningsartikkel fra Universitetet i Oslo.

– Det mangler mangfold i norsk arbeidsliv. Vi trenger flere ledere med innvandrerbakgrunn slik at flere multikulturelle blir ansatt nedover i rekkene. Slik det er nå så gjenspeiler ikke arbeidslivet det mangfoldet som finnes i storsamfunnet, sier hun.

Musavi mener det handler om flere ting, og understreker også at det er stor variasjon innenfor begrepet “innvandrerkvinne”

– Når man snakker om innvandrere, så er det viktig å vite at det ikke er en homogen gruppe. Det er høyt utdannede innvandrere med doktorgrader og mastergrader. Også er det dem uten utdanning, noen er analfabeter, kan ikke språket eller har ikke arbeidsnettverk.

Fra datakurs til nasjonal ressurs

LIN ble stiftet for 16 år siden av Musavis mor, Bibi Thaiba Musavi.

– Hun møtte kvinner som levde under sosial kontroll, og som ikke hadde muligheten til å få seg jobb eller ta seg utdanning. De kontaktet henne og ønsket bistand med å komme seg opp og fremover i livet, forteller Musavi.

De arrangerte et medlemsmøte og kartla behovene til kvinnene. LIN startet med norskkurs, datakurs og leksehjelp. 

– Så begynte ballen å rulle, og nå er vi en nasjonal ressursorganisasjon for innvandrere med over 350 medlemmer, sier Musavi og smiler stolt. I samarbeid med NAV og ulike voksenopplæringer rekrutterer de medlemmer.

– Også er det jungeltelegrafen da selvfølgelig. Sånn som i dag ante vi ikke hvor mange som kom til å møte opp, sier hun.

 

Veien inn i norsk arbeidsliv

– Jeg har ikke protestert eller demonstrert på lenge, sier Thajesa og ser rundt seg på ropende medkvinner.

Det er hennes første gang i kvinnetoget.

Hun vokste opp i et land der det å si ifra ble sett på som respektløst. 

 – Da jeg var ung var jeg veldig opptatt av rettferdighet, jeg var uredd og sa alltid i fra hvis jeg mente noe var urettferdig. Det førte til konsekvenser – blant annet straff og utvisninger, forteller hun.

Thajesa ønsker ikke å bli avbildet i media.Hun har mørkt krøllete hår og snille øyne. Hun kom til Norge fra et land i Øst-Afrika for tolv år siden. Her har hun tatt en mastergrad i menneskerettigheter og jobber i flyktninghjelpen.

For henne handler en jobb om mer enn inntekt. 

– Det handler om selvstendighet og verdighet. Jeg vokste opp med en mor som ikke jobbet, men jeg har alltid visst at jeg vil ta en utdanning og å jobbe. Jeg vil ikke at noen andre skal ha kontroll over meg eller min økonomi, sier hun. 

Thajesa ble kjent med LIN for ett år siden gjennom deres mentorprogram. Et program for innvandrere med høyere utdanning. Man blir satt i kontakt med en mentor i sitt fagfelt, og for mange er det en vei inn i norsk arbeidsliv. 

Styrker integrering og likestilling

– Arbeid gir trygghet, selvfølelse, økonomisk selvstendighet og muligheter til å delta aktivt i samfunnet, sier Benedicte Barkvoll i en telefonsamale med Journalen. Hun er divisjonsdirektør i integrerings -og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

I tillegg til å styrke likestilling og integrering, vil inkludering av innvandrerkvinner i arbeidslivet ha samfunnsøkonomiske fordeler, mener divisjonsdirektøren. 

– Vi vet at Norge vil trenge mye arbeidskraft fremover. Derfor trenger vi å benytte den kompetansen og arbeidskraften disse kvinnene har, og slik få dekket det arbeidskraftbehovet vi både har nå og vil ha i fremtiden.

Tankene flyr tilbake til kvinnetoget og plakatene med slagordet “Vi er en ressurs”.

 – Dessverre er det slik at mange innvandrere fortsatt opplever diskriminering og rasisme på arbeidsplassen og i rekrutteringsprosesser, sier Barkvoll.

Hun legger til at IMDi er opptatt av å bidra til mer mangfold i arbeidslivet og jobber aktivt å bryte ned barrierer og fordommer.

IMDi har flere tiltak for å inkludere mennesker med flyktningbakgrunn og innvandrerkvinner i arbeidslivet. Samtidig roser Barkvoll LIN for deres arbeid. 

– De klarer å møte kvinnene der de er, bygger tillit og gir veiledning som gjør overgangen til jobb eller utdanning enklere for mange. Slike organisasjoner er svært verdifulle for integreringen og bidrar til å supplere det arbeidet det offentlige gjør, avslutter hun. 

Snart en tradisjon

Lørdag 8 mars beveger den lange slangen med demonstrerende, glade, sinte og engasjerte mennesker seg hele veien fra Youngstorget, til Stortinget og tilbake.

Kvinnene under LINs parole ser ut som de aldri har gjort annet enn å gå i tog. 

– Det er mangelvare på minoritetskvinner i toget. Dette blir en tradisjon, vi skal fortsette å gå i tog! sier Rabia Musavi, før hun slutter seg til megafonens sang.