Truet fransk presse: – Grunn til bekymring
Samtidig som franske journalister protesterer mot drapene på kollegaer på Gazastripen, trues pressefriheten i Frankrike. Her er fire grunner til hvorfor.
I Paris ble det i forrige uke gjennomført flere markeringer for å minnes journalistene som er drept på Gazastripen siden oktober 2023. Ifølge Committee to Protect Journalists (CPJ) var fjoråret historiens blodigste år for journalister. I en verden der pressefriheten stadig trues, er Frankrike intet unntak.
– Pressefriheten i Frankrike er ganske middelmådig, sier Vibeke Knoop Rachline i en telefonsamtale med Journalen.
Knoop Rachline er journalist og forfatter, og har bodd i Frankrike siden 70-tallet. Hun har jobbet som journalist for både fransk og norsk media.
I dag ligger Frankrike på 21. plass på Reportere Uten Grensers (RSF) pressefrihetsindeks. Det er tre plasser opp fra året før, men på tross av dette mener Knoop Rachline det er flere ting som truer pressefriheten i landet.
Grunn nummer 1: Eiere som påvirker redaksjonelt innhold
Knoop Rachline er spesielt bekymret for et medielandskap som kjøpes og eies av rike investorer, og hvilke konsekvenser dette vil ha for pressefrihet og redaksjonell frihet i Frankrike.
– Noen få svært pengesterke aktører kjøper opp franske medier og bruker dem til å fremme sitt politiske ståsted. Dette er problematisk for objektiviteten og journalistenes frihet i disse mediene, sier Knoop Rachline.
I likhet med Norge er medielandskapet i Frankrike sammensatt av både privat- og statseide medier. Ifølge RSF skaper denne sammensetningen et bredt og mangfoldig medieinnhold. Samtidig kan det være problematisk om eierne påvirker det redaksjonelle innholdet i for stor grad.
Knoop Rachline sikter spesielt til milliardæren Vincent Bolloré som siden begynnelsen av 2000-tallet har kjøpt flere store franske medier.
- 73 år gammel fransk forretningsmann fra den rike Bolloré-familien.
- Fram til 2022 var han administrerende direktør i investerings- og familiebedriften Bolloré.
- Han har bygget et stort imperium gjennom mediekonsernet Vivendi, og kontrollerer blant annet Canal+, CNews og Frankrikes største private radiokanal Europe 1.
- Flere medier har beskyld Bolloré for å bruke disse kanalene til å fremme ytre høyrepolitikk. France24 skrev i mars i år at en av hans aviser tok en pro-russisk posisjon i krigen mellom Ukraina og Russland.
– I tillegg til å være utrolig rik, er Bolloré en overbevist konservativ katolikk som vil bruke mediene til å fremme sitt livssyn, mener Knoop Rachline.
Hun er ikke alene om denne oppfatningen.
Da Bolloré i 2023 kjøpte søndagsavisen Le Journal du Dimanche (JDD), og ansatte Geoffroy Lejeune som ny redaktør, uttrykte et hundretalls sentrale skikkelser i Fransk offentlighet sterk misnøye i et åpent brev til avisen Le Monde. Blant de undertegnede var borgermesteren i Paris.
"For første gang i Frankrike siden frigjøringen, skal et stort nasjonalt medie styres av en ytre-høyre-personlighet. [...] "Det bekymrer oss alle.", står det i brevet.
Etter en 40-dagers streik endte det hele med at 95 prosent av journalistene i JDD sa opp.
Norske medier reguleres gjennom blant annet strenge etiske retningslinjer i Vær Varsom-plakaten som oppdateres jevnlig.
Ifølge RSF mangler Frankrike en slik regulering, og regelverket er utdatert. Knoop Rachline mener det likevel er framskritt i deler av fransk media.
– Nå har de fleste store mediene det de kaller en intern “ombudsmann” som publikum kan kontakte, dersom de mener noe er etisk problematisk, sier hun.
Tilsvarsretten som står sterkt i Norge, er det ifølge Knoop Rachline ikke like god kultur for i Frankrike.
– Dersom man omtaler en person på en negativ måte, skal vedkommende få et tilsvar på den negative eller den kontroversielle omtalen. Det har vi ikke her, sier hun.
Grunn nummer 2: Politisert medielandskap
Kjerstin Aukrust er førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun forteller om et medielandskap preget av politikk.
– Det er typisk for franske medier å være tydelig politisk plassert på høyre- eller venstresiden, sier hun.
Videre forklarer Aukrust hvordan et politisert mediebilde bidrar til en mer polarisert debatt.
– En venstrepolitiker siterer avisene “Mediapart” og “Libération”, mens en høyrepolitiker siterer “Le Figaro” og “Valeurs actuelles”, sier hun.
I tillegg til medienes tydelige politiske plassering, er tilliten til media i Frankrike lav. I en rapport fra Fractures Frances fra 2024, kommer det frem at kun 32 prosent av befolkningen har tillit til mediene.
I 2022 avskaffet også Frankrikes president Emmanuel Macron den folkefinansierte støtten til statlige medier, som kan sammenliknes med TV-lisensen i Norge. Dette har ifølge RSF svekket uavhengigheten til de offentlige mediene, da de i større grad må drive lobbyvirksomhet for å tjene penger.
Aukrust forteller at tilliten til media ikke er lavere enn tidligere, men holder seg ganske stabilt lav. Samtidig er tilliten til politikere blant det franske folket enda lavere.
– Dette gjenspeiler også det faktum at Frankrike er et samfunn der det generelt er lav tillit til institusjoner på nasjonalt nivå, mener hun.
Ifølge RSF har denne mistilliten kommet til uttrykk gjennom verbale og fysiske angrep mot journalister fra høyreekstreme, venstreekstreme, islamister og konspirasjonsteoretikere. Både under protester, men også i form av angrep og netthets.
Grunn nummer 3: Terror og selvsensur
I nyere tid har Frankrike vært offer for flere alvorlige terrorangrep som har endret det franske samfunnet. Angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i januar 2015 og de seks koordinerte angrepene i november samme år, tok livet av til sammen 149 mennesker, og skadet minst 427.
Angrepet på redaksjonen, Charlie Hebdo, har blitt et internasjonalt symbol på kampen for pressefrihet med slagordet “Je suis Charlie”. Samtidig mener flere at angrepet skapte en fryktkultur, spesielt med tanke på medieomtale av religion og publisering av karikaturtegninger av profeten Mohammed.
– Jeg tror ganske mange etter det begynte med en form for selvsensur. Det gjaldt i hvert fall karikaturtegnerne, sier journalist og forfatter Vibeke Knoop Rachline.
Likevel understreker hun at det var mer frykt for terror i tiden rett etter angrepet. I dagens Frankrike forteller hun om andre trusler som fører til selvsensur. Hun forteller blant annet om journalister som blir truet etter avslørende gravesaker.
Grunn nummer 4: Anti-terrorlover og politivold
I etterkant av terrorangrepene i 2015 ble det erklært unntakstilstand i hele landet og nye midlertidige lover ble innført. France24 skriver at denne vedvarte frem til president Emmanuel Macron tok over makten og erstattet den med en streng anti-terrorlov.
– Denne loven går på bekostning av individuell frihet og pressefrihet, mener Aukrust.
I tillegg til dette har Frankrike også sett en økning av politivold mot journalister som dekker demonstrasjoner.
Under protestene mot pensjonsreformen i 2023 registrerte RSF 15 tilfeller av politivold mot journalister som dekket demonstrasjonene. På tross av implementeringen av en ny, mer pressevennlig politimyndighet, er problemet vedvarende, ifølge RSF.
Journalistikken inn på soverommet
På tross av en truet pressefrihet, er ikke Aukrust bare negativ til fransk journalistikks utvikling de siste årene.
– Tidligere "stoppet journalistikken ved terskelen til soverommet", men etter Metoo-bevegelsen har det blitt mer fokus på å avsløre lovbrudd som for eksempel trakassering, forteller hun. Hun legger til at det nå er et større fokus på kvinners rett til å ta ordet.
– Alle disse politiske skandalene som Frankrike har hatt ville ikke vært avdekket uten pressen, avslutter hun.