Vokste opp under apartheid: – Trodde det var normalt

– Israels handlinger er synonyme med begrepet apartheid, derav ansees det som en apartheidstat.

Det skriver den Sør-Afrikanske ambassaden i Norge til Journalen.

Systematisk undertrykkelse og segregering trekkes frem av ambassaden.

– Vi ser paralleller i vår egen historie.

Tidligere i fjor klaget Sør-Afrika Israel inn for FNs høyeste rettsorgan, Den internasjonale domstolen. De anklager Israel for brudd på folkemordkonvensjonen. I klagen omtaler Sør-Afrika Israels politikk mot palestinerne som en form for apartheid.

– Går inn for å ødelegge et folk

Andrew Fiamingo har vokst opp i Sør-Afrika, men flyttet til Norge som voksen.

– Ser du likhetene med apartheidregimet?

– Ja, jeg gjør det, svarer Fiamingo.

Han sier at likhetstrekkene baserer seg på at «et land går inn for å ødelegge et folk».

– Israel har såpass mye kontroll over Palestina, og det ser ut som at de egentlig ønsker å utrydde hele folket. Der ser jeg lignende trekk med apartheid, fortsetter han.

– Som det eneste landet i hele verden hvor undertrykkelsen av mennesker ble såpass systematisert, ser jeg for meg at Sør-Afrikanske myndigheter ønsker å hindre at noe slikt skal skje igjen, legger han til.

– Jeg husker det som om det var i går

Når Fiamingo tenker tilbake på livet under apartheidregimet, dukker det opp en rekke minner.

Da han var fjorten år, hadde faren til en kompis vært på reise til USA. Det Fiamingo ikke visste den gangen, var at USA-turen skulle endre hele hans perspektiv på systemet han hadde levd i hele livet.

Magasinet, som hadde blitt med hjem fra reisen over Atlanterhavet, endte opp i kompisen og Fiamingos hender. På en av de bakerste sidene var det en reklame. En reklame utenom noe kompisene hadde sett før.

Avbildet på en strand, satt en ung hvit jente i armene til en mørk mann.

– Det å bare se et bilde av to forskjellige hudfarger i armene på hverandre, da skjønte jeg at verden er annerledes enn det vi var vant til i Sør-Afrika.

Reklamen fra USA endte opp med å bli Fiamingos første konkrete minne om at noe var annerledes.

– Jeg husker det som om det var i går.

– Det var første gang jeg tenkte «jøss, det var rart!», for det var ikke vi vant til. Sånt var ikke lov her.

Jo eldre han ble, dess mer begynte han å forstå hva som foregikk i hjemlandet.

Ser paralleller i egen historie

Ifølge den Sør-Afrikanske ambassaden i Norge er det særlig én faktor som spiller en stor rolle i klagen til den internasjonale domstolen.

– Både Sør-Afrika og Israel signerte Folkemordkonvensjonen i 1948, noe som forplikter at man forhindrer og straffer folkemord. Traktaten medfører at alle involverte stater, kan ta en annen stat til den internasjonale domstolen dersom de mener det er brudd med konvensjonen, skriver de i en e-post.

Sør-Afrika gikk med dette til sak mot Israel i den internasjonale domstolen og argumenterer for at Israels militære handlinger bidrar til folkemord, samt at det overskrider Genève-konvensjonens artikkel II.

– Israels handlinger er synonyme med begrepet apartheid, derav ansees det som en apartheidstat, skriver den Sør-Afrikanske ambassaden.

Den Sør-Afrikanske ambassaden refererer til at Den internasjonale krigsforbryterdomstolen definerer apartheid som «umenneskelige handlinger ... begått i sammenheng med et institusjonalisert regime av systematisk undertrykkelse og forfordeling av én etnisitet ... og begått med en intensjon om å vedvare regimet».

– Hvilke likhetstrekk ser dere med apartheid?

– Vi ser paralleller i systematisk undertrykkelse, segregering og statsvold i Israels behandling av Palestinere slik vi ser i vår egen historie. Samt begrenser Israels retningslinjer palestinernes stemmerett og tilgang på landeområder i de okkuperte territoriene, svarer ambassaden.

De forklarer videre at Israels regjering, slik som Sør-Afrika gjorde under apartheidregimet, også kontinuerlig fordriver befolkningen og begrenser muligheten til å bevege seg fritt.

I tillegg mener de at regjeringen undertrykker palestinsk motstand i Gaza, Vest-bredden og den østlige delen av Jerusalem på voldelig vis.

– Segregering var det vanlige

«En helt vanlig oppvekst» er Fiamingos beskrivelse av barne- og ungdomsårene i Sør-Afrika.

Året var 1971 da den lille gutten ble født i Cape Town. Etter kort tid flyttet den kristne familien med sine tre barn til Johannesburg. Her forble Fiamingo i nærmere 30 år før han så flyttet til Norge.

Han mimrer tilbake til oppveksten i hjemlandet - «tiden da apartheid var på sitt verste».

– Det er helt utrolig å tenke tilbake på hvor feil systemet var, men når man lever i det, da ser man det ikke.

Hvert eneste menneske i omkretsen til Fiamingo var hvite i huden. Området han bodde i var utelukkende for hvite mennesker. Alt fra bussene til skoleklassene var utelukkende hvitt.

– Aldri var det blanding av hudfarger, og det var det vanlige.

– Det høres jo veldig rart ut! Men jeg tenker det var en helt vanlig oppvekst i et system, som jeg nå skjønner at var helt feil.

Har møtt internasjonal motstand

Den Sør-Afrikanske ambassaden er tydelige på at responsen i kjølevannet av klagen, har vært variert.

– Noen land og menneskerettighetsorganisasjoner støttet saken. Andre har derimot avvist anklagene som grunnløse og politisk motivert - spesielt Israel og deres allierte.

Ifølge ambassaden har land som USA, Tyskland, Ungarn og Storbritannia, motarbeidet Sør-Afrikas rettsforfølgelse av Israel.

– USA, under Trump sin administrasjon, har nylig lagt diplomatisk press på Sør-Afrika med hensikt om at saken mot Israel skal frafalles, skriver de videre i e-posten.

Imidlertid svarer den Sør-Afrikanske regjeringen med at de har påtatt seg et prinsipielt ansvar om å beskytte internasjonal lov, og at de derfor vil se saken gå sin gang frem til dens konklusjon.

Til tross for motstand fra vestlige land, meddeler ambassaden at Sør-Afrika har mottatt støtte fra andre land - spesielt land i det globale sør.

– Mange av disse landene har tatt del i, eller har intensjon om å ta del i, Sør-Afrikas folkemordsak mot Israel, avsluttes e-posten fra ambassaden.

– Sør-Afrika presenterer et forvrengt bilde

Avraham Nir-Feldklein er tidligere ambassadør for Israel. Han er uenig med Sør-Afrikas anklager og omtaler det hele som «apartheid-løgnen».

– Når det gjelder apartheid-løgnen, finnes det ingen apartheid i Israel, skriver han i et debattinnlegg til Bergens Tidene publisert i 2023.

Videre skriver han at begrepet antyder respektløshet:

– Alle som bruker dette begrepet som et politisk verktøy mot Israel, viser respektløshet overfor ofrene for apartheid i Sør-Afrika.

Den rettslige rådgiveren til Israels utenriksminister, Tal Becker, har beskyldt Sør-Afrika for å presentere et forvrengt syn på Israels krigshandlinger.

Det skriver The Guardian i en artikkel vedrørende høringen om Sør-Afrikas klage til den internasjonale domstolen. Artikkelen ble publisert tidlig i 2024.

– Sør-Afrika har beklageligvis presentert et svært forvrengt juridisk og faktaorientert bilde for retten, åpnet Becker.

– Sakens helhet baseres på en bevisst kuratert dekonteksualisering og manipulativ beskrivelse av realiteten vedrørende de pågående krigshandlingene.

Han påpeker samtidig at Sør-Afrikas ønske om at domstolen skal kreve våpenhvile, hindrer Israels rett til å forsvare seg selv.

Bombet under «apartheids verste tid»

– De bombet toget jeg var på.

Fiamingo avslutter med historier fra da han var omtrent femten år, en tid han omtaler som «da apartheid var på sitt verste før det tok slutt».

Ifølge han oppfordret ett av de politiske partiene i lande folk til å gjøre opprør mot systemet. Dette gikk utover sivile - inkludert Fiamingo.

Bensinbomben som ble kastet på toget han satt på, gjorde at alt gikk i fyr og flamme og alle passasjerene måtte evakuere.

– Da var jeg bare femten år, fortsetter han.

Fiamingo er tydelig på at nå som han har blitt eldre og har flyttet ut av Sør-Afrika, forstår han «the struggle» som måtte til for å få til en endring, samt at dette var det riktige å gjøre.

Likevel var det vanskelig å forstå der og da. Når opptøyene gikk utover han som femtenåring.

Tidlig en lørdagsmorgen satt Fiamingo på en frokost-bar.

– Én time senere smalt det.

En bombe hadde blitt plassert under et bord. Flere mennesker ble drept.

– Følelsen man sitter igjen med etter en slik situasjon, gjør at man ikke klarer å tenke normalt.

– Man er mye forvirra og det eneste jeg klarte å si da var «those stupid people, why are they bombing the trains, why are they bombing us?», avslutter han.