Marit dyrker en grønn fremtid

Brånås Søndre gård ligger som en grønn oase i landskapet - et mellomstort gårdsbruk som er et av få som produserer økologisk. Gården er sjelden i den norske jordbruksfloraen, da de arbeider helt uten kunstige hjelpemidler.

Langs en smal grusvei, omkranset av åkre, ligger Brånås Søndre gård. Snodig er det at dette fredelige stedet kun ligger et kvarters kjøretur utenfor Lillestrøm. Etter hvert som man nærmer seg bakketoppen, blir lyden av bileksos byttet ut med summende insekter og fuglekvitter. Den grønne plenen strekker seg ut foran det gamle, hvite våningshuset. Der står det store treet på gårdstunet som kaster skygge over Marit Johannesen Lundby som omfavner sønnen.

Forbi huset ligger åkrene, der grønnsakene står i lange remser nedover. Løk, purre og brokkolini som titter opp av jorda med sine grønne stilker. Ifølge sønnen på gården virker plantene noe tørre på denne solfylte dagen. I det Marit snur ryggen til, bestemmer ett-åringen seg for å slå på vannsprederen, som regner ned på både personene og vekstene.

Det er et lappeteppe av mark på størrelse med 35 fotballbaner. Mye av denne jorda har de bortforpaktet, altså leid ut til andres bruk. Marit og Thomas produserer selv på 4% av jorda de eier, og her dyrker paret alt fra rotgrønnsaker til jordbær. De grønne toppene strekker seg i baner nedover åkrene.

Landbrukets hjerte på Grønland

Det er lite som skriker gårdsbruk når man vandrer mellom kebabsjapper og høyhus på Grønland i Oslo. Derfor er det enkelt å vite at man har funnet veien frem til Randi Ledaal Gjertsen (47) sitt kontor. Gjennom store vinduer på et anonymt murbygg kan man skimte en vegg dekket av kuportretter og norsk landskap, nå var man har kommet til Landbrukets Hus.

På møterommene "fjøset" og "mjølkerommet", bærer veggene preg av jord og stolthet. Det er herfra daglig leder Gjertsen leder arbeidet med Bondens Marked - et initiativ som siden oppstarten i 2003 har hatt som formål å få bøndene i direkte kontakt med forbrukerne for å hjelpe salgsmarkedet.

Det er noen som ønsker å legge inn en innsats for at bøndene skal holde seg levedyktige av gårdsbrukene sine. Randi er en av de som gir bøndene en plattform å selge på.

— Ved at du selger direkte i stedet for å bruke mellomledd, så får bonden en større del av verdiskapningen selv. Men det betyr også mer ansvar og mer jobb, forteller 47-åringen.

Hun legger til at industrialiseringen og økt matproduksjon har bidratt til at mange bønder er rene råvareleverandører i dag. De ivaretar dyrene mens de lever, men etter slakt blir ansvaret videresendt til neste ledd.

Økonomisk sett er det mer gunstig å selge råvarer direkte til forbrukeren, men det krever at bonden selv påtar seg en rolle som mattilsynsekspert, pakker, markedsfører og selger, allerede i et presset døgn. Det å få en fridag for å stå på stand og selge varene, er enklere sagt enn gjort.

Videre forteller hun at Bondens marked ønsker seg flere produsenter med økologisk sertifisering. Dette er fordi hun har opplevd pågang i etterspørsel fra kundene, tross at det er relativt få bønder som tilbyr økologiske råvarer. 

Den grønne drømmen sprer seg

Blant bugnende grønnsaker og duften av nylig vendt jord, går Marit med jord under neglene og et varmt smil om munnen når hun forteller om den økende interessen for økologisk mat.

Hun forteller at det stadig er flere som er opptatt av hvor maten i handlekurven kommer fra. Ikke bare hører hun det, men ser og opplever det både på gården og markedene.

Gjertsen og Lundby er samstemte om at ansvaret i stor grad ligger hos forbrukerne. Lundby viser stor forståelse for at folk er i økonomisk trange tider, men vil likevel presisere viktigheten av forbrukerens bevissthet.

Gjertsen ser positivt på lokalmatens utvikling her til lands, og forklarer at markedene får en stadig bredere kjøpegruppe. Det er fordi lokalmat når ut til en veldig mye større del av befolkningen nå, grunnet økt tilgjengelighet og synlighet i forhold til tidligere.

– Helt siden oppstarten har interessen vært der, men stadig flere finner oss, og det er vi veldig glade for, poengterer Gjertsen.

Mens vinden kommer i store drag, forklarer Lundby at hun er utdannet journalist. Hun valgte bort en høy inntekt til fordel for gårdslivet, med en dypere mening for henne og familien. Sammen har hun og Thomas utviklet gårdsdriften, og selv etter de fikk barn, ønsker de å holde fast ved verdien de har bygd opp.

En hverdag med mange hatter

Marit og Thomas Johannesen Lundby har mange baller i luften. Kunder kommer ukentlig for sine varer på bestilling - alt avhengig av hva jorda har gitt og Marit sin kapasitet til å høste.

— Jordbær har vi bare på forhåndsbestilling, og har nok med det, ler hun.  

Sammen har de fått en solid kundeliste og har valgt å selge primært direkte til forbrukerne. Det er viktig for henne, både for kunderelasjonen, men også økonomien.

— Vi er i en tid der kunnskap er så tilgjengelig. Det finnes mye forskning på hva maten vi får på butikken gjør, både med kroppen vår, kroppen til barna våre og naturen. Så jeg synes kanskje det er på tide at forbrukere begynner å ansvarliggjøres, forklarer Lundby.

Veien videre for gårdsdriften

Lundby er ærlig på at man ikke blir rik av å være bonde, men ønsker likevel å fortsette arbeidet på gården. Selv jobber hun heltid som bonde, mens mannen hennes Thomas jobber som selvstendig næringsdrivende, tilsvarende en 60%-stilling. De begge ønsker å kunne jobbe fulltid på gården, men det er tydelig at det ligger noen år frem i tid.

— Det ligger ikke en kjempestor inntekt i å selge mat, så vi får se etter hvert. Planen er jo at vi skal kunne klare to fulltidsstillinger. Vi har nettopp fått barn, så vi prøver å fokusere på det nå og ikke stresse. 

Likevel mener hun tilgjengeligheten for økologisk mat er for dårlig. Uten et marked og politikere som tror på deg, er det ikke mye man kan gjøre som produsent for å øke produksjonen, forklarer Lundby oppgitt. Hun hevder at det politiske systemet vi har i dag ikke jobber for det bærekraftige økologiske landbruket. 

Gjertsen tror at hvis den offentlige sektoren ble innkjøper av lokalprodusert mat, ville det vært lettere for andre å følge etter. I tillegg er det en utfordring for bønder å vite hva det er etterspørsel på når varene skal selges, allerede når de første frøene skal sås. 

— Hvis du vet at offentlig sektor vil kjøpe produksjonen, kan du øke produksjonen. Du må faktisk få solgt det etterpå, ellers tjener du jo ikke noe penger, påpeker Gjertsen.

I en e-post til Journalen, viser Jon Olav Folsland fra SSB til statistikk som peker på en generell nedgang i norsk landbruk. Enkeltpersonsforetak blant jordbruksbedrifter har fra 2014 til 2024 hatt en nedgang på 14,5%. Siden år 2000 har det forsvunnet over 30 000 gårdsbruk i Norge. 

Gjertsen er tydelig på at bønder i dag må ta betydelig flere avgjørende valg enn generasjonene før dem. Odelsbarn sitter med et stort ansvar. Fremtidig arvinger må se seg nødt til å finne innovative løsninger og fremgangsmåter om de ikke ønsker å bli en del av statistikken.

— Kanskje må de satse på direktesalg og lokalmat for å kunne tjene litt bedre. Eller kanskje de må slå sammen gården med nabogårdene og gjøre noe sammen, avslutter Gjertsen.