Banenes Jens

Etter Jens sin første dag som t-banesjåfør, hadde han ikke behov for å snakke med noen. Svetten rant av ham, og skjelvingen hadde knapt sluttet. Én person hadde ligget i sporet, trafikken sto stille, men for Jens handlet det bare om å karre seg gjennom dagen.

Lenge sto han på perrongen og lurte på hvor han skulle i livet.

Mannen fra Larvik skulle bli lærer, han skulle bli psykolog, han skulle bli forfatter. Kroppen tillot ikke det ene, og hodet tillot ikke det andre.

Men Jens er på sporet.

Han har en hånd på spaken. Hvis han ikke stenger dørene, kommer han ingen vei.

Orden i uorden

– Pass på at katten ikke stikker ut. Den er ikke min, men jeg har fått ansvaret for den.

En sort, lodden dott smyger mellom de blå buksebeina til eieren av buksen. Ifølge ham selv er det umulig å få tak i bukser som passer – Jens Elwyn Bjerkan Mathiesen (23) må stadig ha et belte i livet.

Hadde det lyse håret hans vært like langt i panna som i nakken, ville håret dekket for brillene. På overleppen har han en tynn, lys bart, og stemmen er lys og litt forvrengt – som en veps.  

I stuen i kollektivet glimrer sollyset med sitt fravær. Alle vinduene er stengt igjen, og i luften henger det en søtlig, kunstig duft. Klint opp mot en vegg står et tørkestativ fullt av fargerikt undertøy, ferskt fra vaskemaskinen.

– Jeg fikk ryddet unna det verste, men det er fortsatt litt rotete her.

På soveromsveggen har han stablet bøker på pertentlig vis: Nancy Drew, Sjøfareren av Erika Flatland, Tolstoj, Victor Hugo, den komplette samlingen av Brødrene Dal på dvd, en gammel bibel og boken Iconic Transit Maps.

Han strekker seg etter et sammenbrettet papir i bokhylla og bretter det ut på sengestrekken.

– Dette er et kart over Oslo fra 1966!

Øynene hans fråtser over det 60 år gamle papiret.

– Her ser man faktisk trikkesporene, sier han og følger de stiplede linjene med pekefingeren.

– Og der er jo Linje 1, den første t-banen.

Døren til soverommet er åpen. Den sorte dotten bykser opp på senga og sirkler seg nærmere den 60 år gamle helligdommen.

Jens vifter med håndbaken mot dyret, og katten hopper ned igjen, før den hopper opp igjen, og Jens vifter med hånden nok en gang.

Han bretter kartet sammen, legger det tilbake i bokhylla, går ut på kjøkkenet, kaster i seg en sammenbrettet brødskive og legger en flaske med gul saft i en liten taske. Han sjekker klokka.

T-banen går om syv minutter.

Eventyrlystig rastløshet

I dag har Jens fri. En av hans 500 kollegaer sitter i førervognen. Dørene åpner. Jens smetter inn i en av de fremste vognene.

Han setter seg og drar opp et dokument på telefonen, titter opp på veggen over døra, titter ned igjen på telefonen og lar tomlene tromme løs på skjermen. Med et lett rykk begynner landskapet å bevege seg.

– Jeg loggfører alltid alle kollektivforbindelsene jeg tar.

Dokumentet er fargekoordinert etter buss, trikk, tog og t-bane. Der skriver han avgangstid, ankomsttid, reiselengde, vognnummer, avgangsstasjon og ankomststasjon.

Da Jens var 18 år, fikk han ADHD-diagnosen.

T-banen stopper. Jens smetter ut døra.

– Er det én ting jeg har lært, så er det viktig å komme seg av t-banen fort.

Han ser på klokka og skriver ned tidspunktet. Så drar han frem et annet dokument på telefonen.

– Dette har jeg laget selv.

Dokumentet er et kart over t-banelinjene i Oslo, med en sort linje som markerer veier man skal gå for å kunne følge t-banesporene så nøyaktig som mulig.

I dag har Jens fri. I dag skal han følge Linje 4 til fots.

Det lille helvetet

Hvis ikke Jens beveger seg, møter han veggen. Likevel er jobben hans å sitte i et sete i åtte timer.

– Det høres ut som en veldig tullete jobb for meg, innrømmer han og bryter ut i en kort latter.

For at han skal klare å konsentrere seg på jobb, setter han ned varmen til 16 grader i førervognen.

Når han er ute og går, vil han helst gå i skyggen.

– Her studerte jeg!

Blikket hans flakker bort på en høy bygning før han retter blikket tilbake på veien.

Sollyset spretter av de mange hundre glassrutene på de høye bygningene. I de lavere etasjene suser gjenspeilingen av t-banen forbi.

Mellom t-banesporene og bygningene går en eldre mann sakte langs en liten, glitrende dam med hunden sin. Jens hviler blikket på gangveien. To damer med hver sin kaffekopp og barnevogn spaserer ham i møte i den lune varmen.

– Nei, drep meg heller. Enn å sitte og studere vil jeg heller bli skutt, sier Jens.

Da han begynte på videregående, skjønte han at han faktisk måtte gjøre lekser.

Tre år på videregående ble fire. Han hadde store tanker om å studere i utlandet, så han begynte på International Baccalaureate, en engelskspråklig linje med tung akademisk dybde. Han begynte på en ny linje, og så en annen. Etter to år på videregående trengte han en pause. Han dro til Harstad på folkehøyskole. Der fikk han være selvstendig, drive med teater og trengte ikke å tenke på innleveringsfrister.

Som 14-åring hadde han innsett at han måtte vekk fra Larvik. Der var det for lite å gjøre, men han kom tilbake og fullførte videregående.

Jens sleit med det sosiale. Det var som om de andre hadde en manual han ikke hadde fått.

Han kom seg til Oslo med sin daværende kjæreste for å bli student. Han droppet ut av det ene studiet og begynte på et nytt.

– Hver dag sa jeg til eksen min at jeg ville droppe ut. Du må stoppe meg fra å gjøre det. Jeg var så nærme, men jeg hadde jo ikke noe jobb.

«Sporveien søker førere»

Jens stoppet å skrolle ved annonsen. Faren til eksen kjørte trikk for Sporveien, og Jens syntes det var litt … kult. Ikke glamorøst, ikke drømmeaktig, men konkret. Noe som gikk på skinner, bokstavelig talt. Noe som hadde en start og en slutt og en planlagt rute imellom.

Søknadsteksten var enkel. Han nevnte at svigerfaren kjørte trikk og tenkte at det kunne vinne Sporveien over. Ettersom Jens ikke hadde førerkort på bil, måtte han heller søke seg til t-banefører.

Han hadde ingen fantasier om å komme videre. Ikke til intervjuprosessen, og i hvert fall ikke om å bli ansatt.

– Jeg søkte hundre prosent på kødd!

Og så kom beskjeden, og før han visste ordet av det, satt han i den fremste vognen med to instruktører hengende over skuldrene.

Søkkvått førersete

Jens husker stillheten etter beskjeden som kom i Sporveiens lokaler på Tøyen. For en time siden besto han oppkjøringa. I hånden holder han t-banesertifikatet.

For bare noen sekunder siden hadde en av Jens’ kollegaer kjørt over et menneske.

Det er en hverdag, og det er flere avganger enn vanlig. Men akkurat nå går ingenting som det skal.

Jens får beskjed om å ta Linje 3. For en time siden ville det vært uhørt.

Han tar plass i setet. Nå er det ingen som henger over skuldrene hans.

– Jeg satt der og svettet i hjel.

Den ferske føreren har ingen andre å lene seg på enn seg selv. Passasjerene han skal plukke opp, har ingen anelse hvem han er, eller hvor lenge han har hatt lappen.

Første stopp er Grønland. Ifølge Jens er dette et krevende stopp med korte marginer.

– Å gud, jeg var så nervøs for å gjøre noe feil. Jeg dundrer inn på stasjonen, glemmer helt å bremse. Nesten at jeg kjører forbi – er så stressa. Heldigvis går det fint, å faen – jeg skjelver. Jeg skjelver hele tiden.

Han overlever Grønland. Han stopper også på neste stasjon, og stasjonen etter. Han stopper der han skal, hele dagen, alene i førerrommet.

Der inne får han ikke lov til å ha selskap. Hver sjåfør må jobbe i hvert sitt lille vakuum.

Radiostøy

23-åringen kom til Oslo uten noe særlig sosialt nettverk. Det var skummelt å finne venner, men han fant til slutt et fellesskap i studentradioen.

I kveld er han på redaksjonsmøte.

Jens sitter med den ene armen lent over stolryggen. Begge beina er plantet i bakken. Han biter negler, men øynene ser rolig fram for seg.

I løpet av tiden redaksjonsmøtet har vart, kunne han kjørt Ringen to ganger.

Rundt bordet i det mørke lokalet diskuterer medlemmene innslagene hver og en har laget.

Jens har lenge vært stille, han gjesper og rekker opp hånden.

– Jeg har hørt fra en liten fugl – Melinda – at jeg ikke møtte Lars Monsen.

– Ja, det ble sagt, men hele poenget var at vi hadde møtt Lars Monsen i Østmarka, skyter Melinda inn.

– Jeg sverger at det ble sagt at dere endte opp med å ikke møte ham likevel, sier et annet radiomedlem.

De lyse brynene til Jens hever seg over brillerammen.

– Vi møtte ham, sier Jens sørgmodig. Jeg har skrevet nettsak om det òg, faktisk!

– Ja, men den nettsaken kom ut lenge etterpå.

Latteren i rommet henger løst.

– Joda, det tok fire uker, men jeg claimer at jeg har møtt ham, sier Jens.

– Jeg mener du har møtt ham, sier Melinda.

Hun ser på ham, og han ser på henne, og begge smiler.

– Det var bare det jeg ville si. Ikke spre misinformasjon, sier Jens.

Redaksjonslederen retter en pistol mot Jens, riktignok laget med fingrene sine.

– Men du hørte ikke på episoden!

Ordstyreren for møtet kaster seg også på anklagen.

– Så da vet du ikke om det stemmer eller ikke. Det kan hende at noen sprer rykter. Jeg var også under den oppfatning at du ikke møtte ham.

Jens sukker og blir rød i kinnene.

Hendelsen

Tre måneder har gått siden oppkjøringa. Jens har kjørt alle linjene utallige ganger og begynner å få dreisen på det.

I lufta er det kaldt, slik som Jens liker det. Han har tatt morgenvakten, som han liker så best, og han skal frakte folk fra vest til øst, øst til vest.

Men noe lurer. Jens vet det bare ikke ennå.

Skumringen har ennå ikke sluppet taket. Tidsskjemaet ser bra ut, og den unge føreren har justert setet akkurat i den posisjonen han er mest komfortabel med.

Han stopper ved en stasjon, åpner dørene, slipper inn passasjerer, lukker dørene og kjører av sted. Igjen og igjen. Den ene stasjonen etter den andre. Noen går på, mens andre går av.

På Linje 2 er det noen strekninger t-baneføreren kan trå til ekstra på gassen. Det er alltid litt ekstra morsomt å suse forbi hus og hager, trær og elver i fart. Fart er frihet, men t-banen har en frihetsbegrensning på 70 kilometer i timen.

Jens holder farten på 60 kilometer i timen, fordi han vet at det blir en deiligere opplevelse for de morgentrøtte pendlerne.

Han nærmer seg en bakketopp. Når bakken flater seg ut, er neste stopp.

Stållarven, med en vekt på 134 tonn, klatrer opp bakken hurtig. Jens er først av alle til å se landskapet flate seg ut. Jens er først av alle til å se mannen som bøyer seg over skinnene.

Mannen står helt på kanten av perrongen og ser i en annen retning.

Jens kommer dundrende med stållarven. 30 meter skiller sjåføren og den krokbøyde ryggen. Han har ingen måte å varsle mannen på. Etter boka skal man ikke bruke hornet, for da kan mannen bli skremt og falle nedi sporet.

Jens hiver seg over bremsen, men skjønner selv at stållarven trenger mer enn 30 meter for å stoppe helt.

Passasjerene er uvitende om hva som skjer foran sjåførens øyne. Men bremsene rykker i vognene, og et hvin skjærer gjennom desemberkulden.

T-banen stopper. Massen av stål og folk venter på det neste trekket. Jens begynner å skjelve. Denne gangen er han ikke nervøs.

Omsider åpner han dørene. Passasjerer går av og på.

– Greier jeg å kjøre mer? Hva hvis …?

Jens klarer ikke å riste det av seg med det første.

Mannen trakk seg vekk fra sporet akkurat i tide.  

Jens har fortsatt seks timer igjen av vakten sin. Hvis han vil, kan en annen sjåfør ta over vakten. Én enkel beskjed over radiosambandet og Jens kan bli avløst.

Han velger å kjøre videre.   

– Jeg tenker ennå på det.

Skyggen av den krokbøyde mannen. Selv fire måneder etter hendelsen er sjåføren ekstra oppmerksom ved dette t-banestoppet. Når han forteller om hendelsen, rister han på hodet og skuldrene, som om en kuldegysning skyter gjennom ham.

– Det er en del av jobben å håndtere sånne ting. Fordi man ikke sitter og jobber med andre, må man ta ansvar selv.