Ett år siden Gatejuristen var på gaten
Gjentatte nedstenginger har vært utfordrende for den juridiske organisasjonen til hjelp for de i rusmiljøet.
Vekkerklokken ringer.
Line Brekke Andersen reiser seg opp av senga, tar på seg klærne og går ut døren. Hun tar seg en morgentur hver dag. Selv om det bare er på ti minutter har hun et ønske om å gå til jobben. Når hun så kommer hjem, henter hun frokost og dagens første av mange kopper kaffe. Hun setter seg ned foran PC-en. Det er enda en dag med hjemmekontor.
Line jobber for Gatejuristen, en organisasjon stiftet i 2004 for å bistå de innen rusmiljøet som trenger juridisk hjelp. Organisasjonen er drevet av 15 faste ansatte, samt flere frivillige studenter; mange innenfor jus, men også noen økonomistudenter.
Fra Skippergaten til hjemmekontor
Line har jobbet for Gatejuristen i to år nå og trives godt. Det å jobbe som jurist var for henne langt fra sikkert, men da hun fant en stilling hvor hun kunne hjelpe folk kom det en glede for arbeidet. Line forteller at
– Før koronapandemien var hverdagen preget av veldig mye action, forteller Line.
Hun forklarer at hun og de andre ansatte jobbet på kontoret i Skippergaten og kunne prate og menge seg med både de frivillige studentene, samt de som trengte hjelp.
Nå er det annerledes. Etter den siste nedstengningen har samtlige gått over til hjemmekontor, og man skal ikke dra til Skippergaten med mindre man virkelig må. Line forteller oss nå om en hverdag preget av Teams-møter, jobb, løping, Teams-møter, venner utendørs, bokklubb og flere Teams-møter.
Krevende avstand
Passende nok møter vi Line over Teams. Gjennom en firkantet skjerm forteller hun at det de merker mest på er avstanden.
– Noe av det vanskeligste med nedstengingen er at avstanden til klientene er blitt så mye større. De pleier å kunne oppsøke oss i våre lokaler, og vi pleier å være tilstede i gatebildet eller andre steder klientene våre er. Det er leit å ikke bare kunne be noen stikke innom, eller måtte avvise noen i døra.
Under normale forhold har Gatejuristen et fungerende saksmottak hvor de som trenger hjelp bare kan stoppe innom, men dette som mye annet går bort med nedstengning. Line forklarer at de fortsatt får henvendelser, blant annet over telefon, men at det trolig er flere som glipper gjennom nå som de ikke kan ha drop-in.
– Vi ønsker å senke terskelen for å kunne søke juridisk hjelp. Det er ikke alle som er i stand til å ivareta sine egne rettigheter eller i det hele tatt vet om apparatene tilgjengelig for dem. Dette er også mennesker som ikke nødvendigvis kan søke opp ting på nettet, så vi trenger å kunne være tilgjengelige og møte dem der de er.
Hjemmeværende frivillige
De gjeldende restriksjonene er heller ikke bare leit for klientene. Som teamleder har Line ansvar for åtte studenter som hun gjerne skulle hatt med seg, men som nå sitter hjemme hver for seg.
– Arbeidshverdagen nå er nok annerledes enn mange av de så for seg, sier hun.
– Å være på kontoret og jobbe sammen med andre studenter er jo der mye læring finner sted, og vi har et veldig hyggelig miljø der. Det er lav terskel for å stille spørsmål, og man lærer mye av hverandre. Nå skal man plutselig sitte hjemme og være saksbehandler på egenhånd. Selv om alle frivillige følges opp av sin teamleder, kan det nok være krevende.
Hun forteller likevel at de frivillige har tilpasset seg fint. I tillegg presiserer hun at selve sakene ikke lider av restriksjonene. Når en sak først er kommet i gang blir ikke selve arbeidet hindret av at de må jobbe hjemmefra, det er heller bare at noen glipper gjennom.
Slutt med oppsøking
Før denne siste nedstengingen hadde Gatejuristen åpent både saksmottak og kontorer. Kontorene fungerte på begrenset kapasitet og med flere smittevernstiltak, men Line gjør det klart at det var til stor hjelp å kunne ha fungerende drop-in. Likevel har det nå gått et år siden sist de kunne dra og oppsøke de som kanskje trenger hjelp.
Sykkelen som pleide å bli med dem rundt i byen står nå godt parkert i byggets lobby. Før 12. mars 2020 var en stor del av Gatejuristens virksomhet å reise rundt i byen og selv oppsøke mennesker i rusmiljøet som kanskje kunne trenge deres hjelp. Line var ikke selv med på utfluktene, men som teamleder er hun godt klar over effekten de hadde.
– Vi kunne dra til ulike institusjoner, behandlingssteder og forskjellige møtesteder. Bymisjonen, vår eierorganisasjon, har flere slike steder hvor det veldig praktisk å bare kunne slå av en prat, forteller Line.
Hun minnes tilbake til tidligere stunder, da de dro ut med Gatejuristen-sykkelen og delte ut kaffe og slo av en prat med nye og gamle klienter.
– Vi opplever at det kan være enklere for klientene å oppsøke hjelp hvis vi drar dit de er, heller enn å vente på at de skal komme til oss.
Ansikt til ansikt
Håkon Preus er fagkonsulent for 24sju, et lavterskelvirke liknende Gatejuristen, som også ligger under Kirkens Bymisjon. Han kan bekrefte at de analoge møtene trolig er viktigere for de i miljøet enn det kanskje er for resten av normalsamfunnet.
– Mange har ikke telefon. De har ikke tilgang på verken data eller noen ting.
Han forteller at det også er mange som bare vil snakke med noen.
– De i miljøet har gjerne mindre tillit med folk, ofte med god grunn. For å få tillit er å treffes ansikt til ansikt viktig for at de skal skjønne at noen bryr seg.
Likevel har korona ikke påvirket rusmiljøet på samme måten som det har mye av resten av samfunnet. Preus forteller at de i miljøet er mindre bekymret for smitte enn det andre er. Mange frykter abstinens mer enn noe annet, andre bor tett og har ikke noe valg. Flere har mindre tillit til myndighetene generelt sett. De har mange nok problemer fra før av.
Smitte i miljøet
Det har den siste tiden likevel også oppstått bekymringer om økt smitte. NRK skrev i februar om at flere frykter en brå smitteøkning etter spredning i liknende miljøer i både København og London. Rus & Miljø forteller også om signaler til at flere brukere nå kvier seg for å teste seg i frykt for en eventuell tvangsinnleggelse, som da vil innebære mangel på medisinering.
Tilbake hos Gatejuristen gjør Line det klart at smitte er noe de selv har vært var for. Hun forteller at da de kunne ha saksmottaket åpent var det sterkt preget av smittevern, og at selv om smittevernet kunne være slitsomt, var det fult mulig å fortsatt gjennomføre møter i de store lokalene.
– Alle har på munnbind, vi holder to meter avstand og vi begrenser også tidsperioden folk får være i lokalene, alt for å fortsette å kunne møte klientene.
Spartansk tilværelse
Ekkoet ringer på det lett møblerte hjemmekontoret. Line har nettopp flyttet til en ny leilighet, så hun har ikke pakket helt ut ennå. Utsikten synes hun likevel er fin. Også i dag har hun hatt et møte med teamet sitt på Teams, og jobber nå videre med sine andre arbeidsoppgaver. Hun sier det går med flere kopper kaffe enn det kanskje burde, men at det må vel være lov.
Til tross for et år med pandemi forteller Line at hun har fått være en del på kontoret fra tid til annen, få mennesker av gangen og med god avstand, men kanskje oftere enn folk flest. Hun forteller òg at selv om det har blitt en del hjemmekontor i løpet av det siste året, at hun er veldig takknemlig.
– Jeg føler jeg også er heldig som faktisk har jobb, særlig en hvor jeg kan hjelpe andre.
Et år har likevel gått siden sist de var ute på gaten. Line håper at de snart kan åpne saksmottaket, og hun ser frem til å igjen kunne drive med den oppsøkende virksomheten Gatejuristen er kjent for. Fram til da er det nok av saker å ta hånd om på hjemmekontoret, og nok av møter på Teams.
