350 meter maktkamp
Stortingsvalget nærmer seg med stormskritt, og langs Karl Johan kjemper partiene side om side for å fremme sin politikk. Det fører til panikk og dårlig folkeskikk.
En mann i frakk nærmer seg den første av 15 valgboder på den 350 meter lange strekningen fra Nationaltheatret stasjon til Stortingsplassen.
En mann i rød vest og tykke briller tar hendene ut av lommene og tilbyr ham en løpeseddel.
– Jeg tar ikke imot noe fra Putin-venner, svarer mannen i frakk, og haster videre.
– Vi er ikke Putin-venner. Men det er nå så, mumler den rødkledde.
Han heter Frode Fjeld og er sekretær i det nyopprettede partiet Fred og Rettferdighet (FOR).
I mai skapte partiet sterke reaksjoner da de fylte Oslos T-banevogner med reklame som kritiserte norsk støtte til Ukraina. Men i dag er stemningen i den røde boden tilsynelatende god.
Sensommersola holder fortsatt grepet om Oslogryta, men bladene på trærne har blitt gulere, og luften friskere. De utenlandske turistene som uinteressert passerte bodene i forrige uke, er erstattet med et mylder av skoleelever.
– De har tydeligvis fått en skoleoppgave; det har vært en jevn strøm av ungdom som stiller de samme spørsmålene i dag. Det er artig, sier Fjeld.
Vil påvirke de unge
Noen meter lengre bort står en gruppe tenåringer samlet rundt en eldre mann.
– «De rike», vet dere. Det har blitt et skjellsord, sier mannen.
Han er 83 år gammel, heter Tore Wilhelmsen og er på jobb for partiet Konservativt. Håret er grått under skipperluen, men det blå blikket glitrer ungdommelig i ettermiddagslyset.
Elevene noterer flittig på telefonene sine og nikker høflig før de går videre til neste bod.
– Jeg prøver å påvirke de unge med det hjertet mitt er fylt av. Men det er mange andre som gjør det samme, sier han.
83-åringen kjemper for å fjerne formueskatt og begrense innvandring. Det er det ikke alle som liker. Wilhelmsen forteller om en episode som skal ha skjedd tidligere på dagen, hvor en mann skjelte ham ut.
– Han kom opp til meg og sa «dere står for alt det jeg hater, og jeg hater alt dere står for», hevder Wilhelmsen.
Han trekker på skuldrene. Episoden ser ikke ut til å ha skremt politikeren nevneverdig.
– Da svarte jeg «ja vel, takk skal du ha», sier han.
Elbil vekker følelser
Men valgbodene kan være en arena for mer konstruktive diskusjoner enn som så.
Et stykke videre, forbi nedtråkkede potetgullposer med påskriften «Høyre-gull» og et bilde av Erna Solberg som gjør en «hipp» håndbevegelse, diskuterer to gråhårede mennesker ivrig foran Høyres kongeblå bod.
– Elbilbatteriene forurenser, sier en mann.
– Jo, men batteriene blir stadig bedre og mer effektive. Da forurenser de mindre, svarer en kvinne.
– Nei, det er ikke helt slik det fungerer, repliserer mannen.
Mannen i grå skjorte og med mobiltelefonen i brystlomma er utdannet fysiker, heter Jon Døhl og er 81 år gammel.
Kvinnen i blå allværsjakke med partilogoen på, heter Grete Horntvedt (80). Hun leder Senior Høyres landsforbund.
Til tross for at de er jevngamle og har mange felles bekjente, har Horntvedt ennå ikke klart å overbevise samtalepartneren sin.
– Jeg har ingen anelse, svarer Døhl på spørsmål om hvem han skal stemme på.
Ufrivillig politiker
Et steinkast unna er Anders Andersen (84) i ferd med å sette opp et banner for Pensjonistpartiet. Han har på seg en gul refleksvest med en stor «P» på ryggen, og kan til forveksling ligne en parkeringsvakt.
– Dette har jeg nettopp begynt med. Det var ufrivillig, sier han med tykk nordlandsdialekt.
– Det kom en person hjem til meg og sa «du skal være nestleder i Nordland fylkesparti». «Nei», sa jeg. «Jo», sa han. «Ja vel», sa jeg da. Jeg aner ikke hva det går ut på, men jeg kan være stor i kjeften. Det kommer godt med, sier Andersen.
For det er ikke mangel på folk å overbevise. Langs partirekka i Karl Johans gate er det tilsynelatende få som har bestemt seg for hvem som får deres stemme.
– I år er det vanskeligste året jeg har stemt, sier en kvinne til sine to venninner mens hun passerer bodene bærende på handleposer.
Det er ikke bare politiske partier som har installert seg i Karl Johans gate. Ved siden av Rødts valgbod selger Salama palestinaskjerf og vesker.
Han flytter på en termoskopp med kaffe og gjør plass ved siden av seg på den grønnmalte benken.
– Det er mange som kjøper. De fleste er hyggelige, sier Salama.
Han er palestiner, men bor i Oslo sammen med sin norske kone. Ettersom han ikke kan flytende norsk ennå, får han hjelp av henne til å sette seg inn i valgsystemet og de ulike partiene.
Krigen i Gaza er den viktigste saken for Salama, men ikke den eneste.
– Man kan ikke bare tenke på saker utenfor Norge. Det er også viktig å tenke på skatt, økonomi og hvordan det er å leve her i landet, sier han og tar en slurk av kaffen.
Betente saker
I enden av rekken har Arbeiderpartiet funnet plass. To kvinner står midt i en opphetet diskusjon foran den røde valgboden.
– Jeg synes det er kritikkverdig! roper velgeren Inger-Marie.
Hun er desperat fordi hennes chilenske ektemann ikke får besøke hjemlandet sitt. Årsaken skal være en feil i den oppgitte fødselsdatoen hans, som har ført til at han ikke får norsk pass selv om han har bodd i Norge i 35 år.
– Dette må du ta videre! Han må få besøke familien sin mens han fortsatt har helsa i behold, insisterer hun.
– Jeg skal ta det opp, svarer Kari-Anne, som står på stand for partiet som håper å beholde makten i fire nye år.
Når Inger-Marie omsider har gått, slipper hun et lite sukk.
– Det er den første enkeltsaken jeg har blitt konfrontert med her. Jeg vet jo ikke hva årsaken er, og jeg kan for lite om det til å hjelpe henne, sier Kari-Anne.
Stortingsplassen er bare en fotgjengerovergang unna. Der blir det raskt tydelig hva som er de mest betente sakene for øyeblikket.
En mann står på en benk med ansiktet vendt mot maktsenteret. Han sier ingenting og beveger seg ikke, men holder et palestinsk flagg som veiver i vinden.
På den andre siden av plassen ligger en mann i en sovepose. Han sultestreiker frem til valget i håp om å endre regjeringens olje- og energipolitikk.
Den 8. september får han svar.