Lyden av fellesskap
Stadig flere mennesker samles rundt motorer fra en svunnen tid. Hva er det egentlig med de gamle bilene?
En gammel klassiker nærmer seg "Grava". Veien er smal og svingete, og speedometeret viser litt under fartsgrensen. Ved Gjersjøen, 20 km sør for Oslo, tråkker en fot forsiktig inn bremsen. Rattet vris til venstre og den åpne italieneren fra 1924 svinger inn på det store asfalterte området, bedre kjent som Tyrigrava.
Her står en rekke veteranbiler allerede parkert. Mennesker samlet i mindre grupper følger den nyankomne med blikket. Armer strekker seg ut for å hilse. Plassen de står på har 20 000 motorinteresserte besøkende hver eneste sommer.
Fiat’en som nettopp kjørte av Gamle Mossevei har overlevd to verdenskriger og er av samme type som Kong Olav satt i, første gang han kjørte bil. Med skinnkledde hender er det nå 79 år gamle Tore Westen som holder i rattet. På hodet har han en «kapteinslue», hvor bokstavene NVK er brodert i gull - Norsk Veteranvogn Klubb.
Skulder mot skulder sitter han sammen med Trond Thorbjørnsen.
– Dette er Norges Fiat-mann, introduserer Tore kameraten. Trond har fire eksemplarer Fiat 501 i garasjen.
Den langstrakte vogna rygger mot fortauskanten, før motoren stilner.
På hver sin side lirker de seg ut av det dype setet, før de spaserer en runde blant menneskene på den åpne plassen.
Som et godt smurt maskineri, bytter de på å ta ordet. Hender viser vei til polert treverk, messinginstrumenter og velformede pedaler. I bilen, som ble solgt for 12000 kroner på Eidsvold den 29.april 1925, er ingenting overlatt til tilfeldighetene.
– Men den kan kun kjøres med veldig smale sko, ellers når man ikke frem til den midterste pedalen, sier Tore.
De ler samtidig.
– Jeg starter opp motoren, så skal du få høre.
Samlingsplass i 70 år
Fra bordene utenfor lokalet, eid av Norsk Kongelig Veteranforbund, summer det av stemmer. Å komme utenfra blir lagt merket til og åpne ansikter har begynt å dele minner.
– Jeg husker at vi pleide å stoppe her på vei mellom Oslo og Sverige.
– Gjør du?
– Det må ha vært før 1970, da motorveien kom.
– Da husker du kanskje kjøttkakene som ble servert i kafeteriaen i 2.etasje?
– Ja... det er mange som savner de kjøttkakene.
Siden 50-tallet har Tyrigrava vært motorfolkets samlingsplass. Svingete veier i grønne omgivelser lokket V8-ere og andre motorer ut av byen, til «Grava», hvor kroa serverte husmannskost og skrutips, skrøner og beundring raust ble delt ut.
Over 70 år senere er den åpne plassen langs gamle Mossevei fortsatt full av kjøretøy. I følge Norsk Kongelig Automobilforbund har det aldri blitt solgt så mange veteranbiler i Norge som nå. Bladet Motor skrev i 2024 at klubber over hele landet tiltrekker seg flere medlemmer enn noen gang.
Som tatt ut av en norsk krigsfilm
Som en del av tidsreisen går Bjørn Sundfær en runde rundt sin Chevrolet fra 1939. Blikket hans følger de klassiske linjene, før han påpeker at den tilsynelatende plettfrie overflaten ikke er helt ren.
Et urkjede henger ut av lommen på vesten han har på seg. Dressen og hatten ble kjøpt før han og bilen skulle være en del av filmen «Kampen om Narvik». Han fikk brukt for det igjen under innspillingen av «Blûcher».
– Du kan ikke ha en veteranbil om du ikke kan skru.
Blant bilene som fantes på 30-tallet, var Chevrolet et vanlig bilmerke. Den kremfargede amerikaneren til Bjørn ble solgt for første gang på julaften i 1938. De siste 19 årene har den vært i hans eie og han har på egenhånd fikset det meste.
Originalt interiør kommer til syne når han åpner døren. Han setter seg ned i setet og legger hendene på rattet. Hvor langt bilen har gått er umulig å si.
– Det er en teller, men jeg vet ikke hvor mange ganger den har gått rundt.
Bjørn har vært fast inventar på «Grava» siden starten av 2000 tallet.
– Bilen er lavt giret og bråker en del. Det høres når vi kommer.
Chevy Lady
30 minutters kjøring nord for Tyrigrava, ligger klubb-lokalene til Amcar Lillestrøm. I front av en lav murbygning står en rekke med amerikanske biler, de fleste veteraner, parkert. Fargeskalaen av blankpolert lakk, står i kontrast til de sorte silhuettene som er samlet rundt et bord ved inngangen.
"Skryteveggen" på innsiden er tapetsert med biler. Her kan klubbens medlemmer henge opp bilder av sine prosjekter. Tirsdag er klubbkveld, og gjennom åpningen i kiosken er det Jane Bjur sin tur til å bli servert en nystekt vaffel.
– Her er alle velkommen, uansett hvem man er. Vi samles om en felles interesse.
På veggene henger ulike bilrekvisitter og på gulvet står en jukeboks. Speilet på do er formet som en bildør og et skilt med teksten "route 66", minner om den legendariske strekningen. En gruppe menn er samlet rundt kiosken, hvor en av styremedlemmene har vakt. Traktekaffen er ferdig, en ny øse vaffelrøre helles i jernet og den ene stemmen overstiger den andre.
– Tenk at det finnes en app som forteller foreldre når babyen deres skal sove og spise!
Kommentaren bærer gjennom rommet.
– Ja, her er det ikke bare snakk om bil og motor, sier Jane, mens hun blunker med det ene øyet.
Bilen hun kjører står parkert i rekken på utsiden. En klassisk amerikansk pickup fra 1969, med betegnelsen Chevrolet C-10 Stepside. Arbeidsbilen beskrives i ulike bilforum å ha kultstatus hos entusiaster og samlere.
– Vi kaller den Chevy Lady, sier Jane.
Fargen er orange og ikke bare litt. Hun griper om det krummede håndtaket og åpner døren. Bilen har samme farge på innsiden, som på utsiden.
– Den der er premiert altså, ropes det fra inngangspartiet.
Lyden av lykke
Blant dyp latter og mekaniker-never har en kvinne satt seg ned ved bordet. Smilet sitter lett tilgjengelig, buksene er dekorert med blomster og navnet er Wenche Cassandra Tveter. Hun har alltid ønsket seg en gammel amerikaner.
I en alder av 57 var det hennes tur. Hun kjøpte seg en 5 ½ meter lang, Lincoln Continental Mark 3. "Flåta", som ble produsert av Ford i 1970, var kjent som en luksusbil og i dashbordet tikker viserene på en Cartier.
Elvis Presley hadde maken.
Hun pleier å fylle bilen med venninner og ta dem med på tur. I hvite støvletter og 70-talls kjoler kruser de til grense-treff i Halden, til Arvika og Trysil, eller hvor som helst.
Hun lar seg ikke stoppe av seter med behov for å bli trukket om, en slange i den ene lykten som må byttes, et batteri som med jevne mellomrom tappes eller at vinduet på passasjersiden ikke går ordentlig ned. Det har blitt personlig, og planen er å sette den aldrende skjønnheten ordentlig i stand.
– Jeg ville ikke byttet det ut med noe i hele verden.
Så hva er det da, med denne - over 50 år gamle - bilen?
– Det er lyden! Å starte den bilen, det er lykke.