Uten dem ville livet vært annerledes

Bilen forter seg ut av mørket fra Oslofjordtunnelen. Med store, tunge lastebiler hakk i hæl, svinger man krapt av og forlater høye turtall og motorrus. Bilveien blir smalere, trærne rundt blir tettere og lyden av konstant dekkstøy blir fjernere. Asfalten forsvinner til fordel for grus. Det knaser under dekkene. Bilen stopper innerst i en gårdsvei.

– Hvis dere hører piping, er det svartspetten oppi treet der.

Den muntre stemmen brer seg over tunet. Latteren henger løst i det hun legger fra seg høygaffelen med møkk på tuppene.

– Hei, det er jeg som er Nina.

De tause terapeutene

I Hurumlandets frodige natur holder Nina Vikor til. Skjermet fra byens larm sysler hun med 60 dekar skog og sletter og fire hester.

Det livlige smilet hennes og øynene som gløder bak solbrillene, røper ikke at hun har jobbet i fengsel, med rus og spiseforstyrrelser i spesialhelsetjenesten.

Bak grinda står hestene stødig og avslappet. Mulene deres går tilsynelatende på automatikk der de står og forsiktig plukker gresstrå opp fra bakken.

Hestene har fått med seg at de har fått besøk, og med en naturlig årvåkenhet kommer den ene bort for å hilse. En årvåkenhet som ikke bare brukes for å få med seg det som skjer i omgivelsene rundt dem, men trolig også inni menneskene de møter.

– Hei, Blåne!

Nina hilser den hvite og grå hesten velkommen og forteller at han er det nyeste tilskuddet i flokken.

Blåne er en Dølahest, en rase Nina beskriver som en «norsk traktor». Et skikkelig arbeidsjern som var bondens beste venn.

Med et kaldt hode og varmt hjerte har de nå blitt populære familiehester og passer godt som kompanjonger til Ninas tilbud ved Stallen Grønsand mestringssenter.

– Mitt tilbud handler om å skape mestringsopplevelser og et lyspunkt i en trøblete hverdag.

Nina forteller om hvordan masker og perfekte fasader ikke har noen effekt blant de firbeinte "terapeutene". De plukker raskt opp på uroligheter en selv kanskje ikke er klar over.

– Det kan være voksne mennesker som har mye bekymringer og stress i livet sitt. Kanskje har man pådratt seg mye gjeld, står midt i et samlivsbrudd eller utbrenthet.

Å komme seg opp igjen

Nina og hestene møter ofte innesluttet ungdom som har vært utsatt for mye vondt. Det å snakke høyt om traumene sine kan være vanskelig. Hos Nina behøver de ikke å snakke. Her skuffer de hestemøkk, leier hestene, rir i skogholtet eller observerer hestens væremåte på armlengdes avstand.

På Grønsand mestringssenter tvinges ikke hestene til å delta dersom de ikke vil.  

– Det er av hensyn til hestene, men også av barn og unge her som har vært utsatt for overgrep. Det er ikke trivelig om de ser at hestene blir tvunget med på ting de ikke vil.

For syv år siden var Nina selv langt nede. Hun hadde ingen hester i livet sitt, men det skulle en bilulykke endre på.

Snøføyk og ødelagte nakkevirvler

Arbeidsdagen var over. Nina er på vei hjem til ektemannen og sine to barn. Fra himmelen daler snøfnuggene tett og stadig en vinterdag i 2018. Hun må konsentrere seg litt ekstra for å holde bilen på veien.

Strekningen mellom jobben og huset hennes ved sjøen har hun kjørt utallige ganger. Men nå er veien stengt.

Nina må kjøre en annen vei. Hun nærmer seg et T-kryss i snøføyken. I speilene skimter man lysene til bilen bak. Tobarnsmoren skal svinge av, og ved krysset står en lastebil ubevegelig. Idet Nina skal svinge, kjører en bil forbi lastebilen og er rett på vei mot fronten til spesialsykepleieren.

Nina legger all vekten sin på bremsen. Tobarnsmoren blir spart for en frontkollisjon, men bakfra dundrer lysene inn over henne.

– Alt var vanskelig i starten. Vaske håret, føne det. Pusse tenner var tungt, tannbørsten var tung, alt av løfting.

Påkjørselen bakfra førte til en alvorlig skade i tre nakkevirvler. Nesten hele høyresiden av kroppen hennes var som lammet.

Sykepleieren ble nå den pleiede. En årrekke inn og ut av behandling for å få kroppen til å fungere. En av løsningene viste seg å bli 600 kilo med man og muskler.

Hun ble anbefalt hesteassistert rideterapi. Oppe på hesteryggen bygde hun sakte, men sikkert opp motorikken i kroppen.

Dyret viste seg gjeldende i den mørke dalen Nina befant seg i. Tobarnsmoren tente derfor på tanken om å hjelpe andre ved hjelp av de tause terapeutene.

Dyrene dømmer ikke

Ingeborg Pedersen er førsteamanuensis ved NMBU og har nesten 20 års erfaring med dyreassisterte intervensjoner og helsefremmende arbeid.

– Det finnes teorier som peker på at dyr har en positiv effekt som sosial støtte i vanskelige perioder.

Pedersen deler at flere deltakere under hennes doktorgradprosjekt opplevde at tradisjonelle rehabiliteringstiltak kunne være krevende å følge opp. Sammen med dyr derimot, ble de møtt med aksept uansett dagsform, og mange følte på mer mestring fordi dyrene ikke påpeker feil.

– Det er ikke alle studier som viser effekt, men en del forskning på psykisk helse, autisme og ADHD tyder på at dyreassisterte tiltak kan hjelpe deltakerne med å mestre sosiale sammenhenger bedre, understreker hun til slutt.

Hun som fant roen

– Hadde det ikke vært for Nina og hestene, så hadde ikke jeg vært her hvor jeg er i dag.

Svetteperlene glinser i pannen til Cathrine Gudem. I over en time har hun skuffet trillebår på trillebår med hestemøkk i stekende sol. Rundt henne gresser hestene fritt, mens hun tar seg en pust i bakken.

Cathrine har ADHD, og bare det å sitte i ro, gir henne ikke ro.

Bortsett fra her på Grønsand.

Hun har funnet seg et traktorhjul å sitte på, og klarer å nyte brisen i trærne og synet av hestene.

– Det er et magisk sted. Her bobler det ikke i kroppen.

Skaden til Nina gjør det vanskelig for henne å gjennomføre alt det fysiske arbeidet på egenhånd. Cathrine tilbyr gledelig sin tid og sine muskler.

Til gjengjeld får Cathrine indirekte den hjelpen hun trenger.

– Jeg har mine problemer, innleder hun.

– Jeg lærer mer her enn når jeg er hos psykologen.

– Hvordan er det hos psykologen?

– Det er drit-kjedelig, for da må du sitte og fortelle om ting. Her trenger du ikke å si så veldig mye – fordi du blir lest. Du får bare være.

Cathrine mener hun lærer mer om seg selv og sine egne følelser i stallen, og mye er takket være hestene og Nina.

– Jeg er bare en tilrettelegger. Det er hestene som gjør jobben. Jeg bare er fyllstoff, mener Nina.

– Det er ikke riktig. Du er ikke bare et fyllstoff, skyter Cathrine inn.

– Hun er altfor beskjeden. Hun er like magisk som hestene, legger hun til.

Nina små-ler og forsøker å holde tårene som presser på fra å trille ned kinnene.

– Ja, men dette har jeg sagt så mange ganger, og jeg mener det virkelig, insisterer Cathrine.

Betaler for å jobbe

Nina forteller at det, per i dag, er syv personer som kommer regelmessig til Stallen Grønsand mestringssenter.

– Det er nok noe av det som skiller oss litt fra andre lignende tilbud. At det er såpass lite, reflekterer Nina.

– Jeg har erfaring med at de mest sårbare som kommer, har stort utbytte av den kontakten man får når man er én til én.

Det finnes likevel en svakhet ved å drive et tilbud med få deltagere. Nina får ikke økonomisk støtte.

Slik hun holder på nå, går hun i minus – Nina betaler for å jobbe.

– Men det er veldig givende. Jeg ønsker at dette skal være et tilbud til de som trenger det aller mest, ikke bare de som kan betale for det, legger hun til.