Å gå med ballen i mål
På Voldsløkka går et lag med menn i 60- og 70-årene ut på banen, klare til kamp. Det skal bare være gåfotball. Men når det ropes på frispark, ballene smeller i nettet og gamle idrettskropper viser at de fortsatt har mye å gi, er det fort gjort å glemme at ingen egentlig løper.
På Voldsløkka idrettspark ligger sola høyt på himmelen og kaster lange skygger på fotballbanen. Fotballtrener Terje Martinsen går sindig fram og tilbake på den borteste banen, med god tid til overs, og gjør seg klar til kveldens gåfotballtrening.
Bevegelsene hans er avmålte, nesten seremonielle, som om kvelden allerede vet at den ikke skal noe sted i hastverk. Tempoet er rolig. Kontrollert. Akkurat slik man ser for seg når man hører ordet «gåfotball», bilder av forsiktige steg, stive knær og menn som helst vil unngå brå bevegelser melder seg fort.
I tillegg til å trene gåfotballaget Skeid, er Martinsen også leder av Gåfotball Norge. Han har spilt fotball hele livet og startet gåfotball i 2019, og har siden vært aktiv som både spiller, trener og leder.
Martinsen deler hvor vanskelig det kan være å holde en gammel idrettskropp gående når akkurat denne kroppen legger flere restriksjoner nå enn den gjorde før.
– Jeg sa til en kompis, «kan vi ikke bare prøve å spille fotball en kveld, men at vi går, så kan vi se hva det blir til», sier Martinsen med et lurt smil.
Utfallet ble slitne idrettsutøvere, og denne hendelsen markerte fødselen til gåfotballaget til Skeid. En idrett tilpasset kroppens behov. I 2021 ble Gåfotball Norge stiftet, en frivillig drevet interesseorganisasjon bestående av lag i alle aldre og helsetilstander.
På Voldsløkka har gålaget faste treninger og Martinsen liker å komme tidlig for å rigge klart.
Han har god tid, og bruker den. Søppel plukkes opp, ett stykke om gangen. Banen markeres, meter for meter. Målene trilles til riktig posisjon i et tempo som ikke haster mot noe klokkeslett. Det er en ro over hele prosessen som får en til å tenke at selve kampen som skal komme, neppe blir noe raskere.
– Jeg er delvis Oslo kommune og rydder søppel, forklarer han med søppelpose og rake i hånda.
Under opprigging hører man ekkoene fra guttene på fotballbanene ved siden av. Høy røst preget av mye øyeblikkelig adrenalin skaper gjenklang og det er vanskelig å si om spillerne er glade eller hissige. Likevel tegner denne parallellen et fint bilde av hvordan tiden forandrer seg fra guttenes ende av banen til gålagets side.
Under oppriggingen forklarer Skeid-treneren hvorfor denne fotballbanen har en spesifikk oppmerking sammenlignet med de som spiller ved siden av.
– Det er andre regler å sette seg inn i, og de kan være forvirrende først, sier han mens han setter ned gummimarkører.
Gåfotball har nemlig noen særegne tilpasninger sammenlignet med den klassiske fotballen.
- Gåfotball spilles på baner som er 40 m i lengde og 20 m i bredde utendørs (femmerbane).
- Kamper som spilles på annet idrettsdekke (håndballbane) eller parkett, er størrelsen på spillebanen 40x20m, straffesparkfeltet 6m i radius og målet 3m x 2m (håndballmål)
- Det benyttes primært mål som har størrelse 5x2 m (sjuermål)
- Straffesparkfeltet er en bue som markeres 6 m ut i radius fra midten hvor målet står på mållinjen.
- Det er kun keeper som får bevege seg inne i denne buen
- Ingen offside i denne spillformen
- Hvert lag består av 6 spillere, inkludert målvakt
Når alt er klart til trening har sola og trærne lagt skygger som dekker halve den oppmerkede banen. Den første oppmøtte er den faste midtbanespilleren. Han har på en rød Skeid skjorte og det grå håret skinner ekstra godt når han går langs den solfylte delen av banen, i et tempo som ikke viser noe hastverk.
Ved ankomst i den skyggefylte delen av banen, bort fra den stekende solen, legger han rutinert fra seg treningsbaggen før han skifter om til fotballsko. Han leker med ballen mens han venter på at treningen starter og begynner smått sin rolige oppvarming. Et hendelsesforløp som virker både naturlig, rutinert og godt innøvd etter flere år.
Martinsen og midtbanespilleren begynner raskt å diskutere helgens turnering, en turnering som deler inn lagene og motstanderne etter alder. Skeid skal blant annet delta med lagene 60+ og 65+.
– Gåfotball er ikke bare nasjonale treninger og turneringer, men også internasjonale mesterskap og VM, forklarer Martinsen.
Han forklarer videre at Gåfotball Norge administrerer 8 landslag: 3 for damer (40+, 50+, 60+) og 5 for herrer (50+, 60+, 65+, 70+, 75+). Norge ble beste nasjon i VM i Malmø i 2025.
– Gåfotball er en av verdens raskest voksende idretter, og det er rundt 130 klubber som er i gang i Norge.
Ved det ene målet, ikke langt fra der midtbanespilleren vipper ballen opp og ned, er det tre gutter på barneskolealder som benytter seg av det midlertidige ledige målet. Etter hvert kommer en gutt med landslagsdrakt, der Nusas navn og nummer dekorerer ryggen, bort til midtbanespilleren.
«Hvilket lag spiller du på?» spør den unge gutten. De diskuterer hver sin fotballkarriere på deres respektable lag, hvor gode deres lag er, hvor mye de vinner og hvor mye de er på banen og trener.
– Så flinke dere er som er her å trener på egenhånd, sier midtbanespilleren til gutten.
I dette øyeblikket var ikke fotball lenger et spørsmål om alder, eller om man spilte vanlig fotball eller en tilpasset versjon. Sporten handlet om laget, om dem man omgir seg med. En vanlig samtale for en Nusa-fan, men samtidig et rørende bevis på hvor enkel idretten kan være, når den til syvende og sist bare handler om fellesskapet og leken.
Flere og flere menn strømmer til den skyggelagte sidelinjen og gjør seg klar til trening. Her blir det tydelig hvor glad de er i dette laget når skryten kommer like hyppig som ankomsten av spillerne.
Mange av spillerne har tidligere fotballkarrierer å se tilbake på, den ene like imponerende som den andre. Tidligere toppserie-spillere blant annet i England og Norge, samt en tidligere landlagsspiller.
En gammel håndballkeeper, som nå fungerer som kveldens fotballkeeper, peker på den tidligere landslagsspilleren.
– Han der har 15 landslagskamper for Norge, sier han med et lite smil.
Ved hans ankomst går praten om et OL der det norske fotballandslaget boikottet turneringen sammen med Vest-Tyskland, et land som ikke har eksistert på over tre tiår. Bare ordet er nok til å plassere denne samtalen et helt annet sted i historien enn ute på banen ved siden av, og det sier sitt om hvor modne gålagets fotballkarrierer egentlig er.
Skolissene strammes rolig, én etter én, deretter klikker knottene på undersiden av fotballskoene mot asfalten hvor spillerne skifter, og lyden forsvinner i det de entrer kunstgresset.
Navnet «gåfotball» i seg selv skaper et bilde av langsomhet før man i det hele tatt har sett en ball rulle. De tilpassede reglene, de gamle fotballhistoriene og praten om å holde tritt med barnebarn gjør bildet enda tydeligere. Her kommer det nok til å gå sakte. Det er et inntrykk som skal vise seg å være grundig misvisende.
Dommeren blåser i fløyta med et høyt pip og lyden ringer i ørene som en midlertidig tinnitus.
Treningen er i gang.
Alderen forsvinner idet kampen starter. Lagene er delt inn etter alder, blå er 60+, grønn er 65+, men det spiller ingen rolle lenger. Temperaturen stiger med flere grader. Sinte gloser blir utvekslet.
Martinsen har allerede forklart at man ikke tillater taklinger med kroppskontakt. Det senker ikke temperaturen.
– Det blir ganske opphetet og det blir fort vanskelig for dommeren å dømme under kampen, forklarte han lurt.
«Dommeren dømmer!» «Åpne opp!» «Hjelp meg da!» «Du kan ikke gå sånn i ryggen!» «Høy ball!» Ropene brøles med irritasjon. Ulike gåfotballregler blir både satt pris på og hatet.
Martinsens ord ringer igjen som et ekko og en påminnelse om hvor opphetet gåfotball kan bli. Snur man ryggen til det som skjer på fotballbanen hadde man aldri tippet at det som skjer kategoriseres som gåfotball.
Det er ikke lenger en kontrast eller et parallelt bilde med guttene på den andre banehalvdelen. Det er bare en annen del av samme bane, hvor en helt vanlig fotballkamp foregår.
Tempoet er heller ikke det man ser for seg når man tenker på verbet «å gå». Det eneste som hinter til at dette er en gåfotballkamp er at de har en fot i bakken hele tiden.
– Man må alltid ha en fot i bakken, men dette er ikke alltid like lett å se eller å blåse på, presiserte Martinsen tidligere som en av de viktigste reglene.
Ballen sentres fram og tilbake. Smell. Ballen sendes av gårde i full kraft, muskelminner årene fortsatt ikke har tatt fra dem. Årene har senket tempoet. Ikke musklene. De er fortsatt der, store og tydelige.
Jo lengre ut i kampen, jo mindre vennlig er tonen. Lufta er varm, svetten renner og deres sinne mot hverandre ropes med en kraftig røst formet av mange års bruk på fotballbanen.
På den ene sidelinjen går dommeren fram og tilbake med fløyta i hånda. I gåfotball er ikke hoveddommeren på banen, men minner mer om en assisterende dommer som går langs sidelinja.
Øynene hans følger banen. Han blåser høyt ved regelbrudd og peker der ballen skal ligge når kampen skal settes i gang igjen. Bortsett fra treneren og innbytterne er han en av dem med roligst tempo under kampen. Han er også den som får mest kjeft.
På den andre sidelinjen står Terje Martinsen og følger nøye med, som en typisk trener. Armene i kryss, fløyte rundt halsen, blikket stadig mot klokka for å se hvor lenge det er igjen.
Martinsen har en innbytter fra hvert lag på hver sin side. I gåfotball bytter man når man ønsker og det er ofte spillerne på banen som kommer til sidelinja og sier i fra når de trenger en pause. Selv utenfor banen kommer de med protester når lagkameratene opplever urett.
Treningen varer i 60 minutter, kampen varer ca 15-20 minutter før pause. Det ene laget bytter keeperen sin hver pause, mens det andre laget har samme keeper, den gamle håndballkeeperen, stående under hele treningen.
Når det blåses til pause stiller de seg i en sirkel, veksler taktikk, drikker vann og tørker svette før de er i gang igjen.
«Pass på, pass på!» Spillerne peker på åpne rom før frisparket tas. «Ey, det der er ikke greit!» «Vår ball!» klinger i lufta idet de er i gang igjen.
Det er 10 minutter igjen. Martinsen bestemmer at de rekker en rask omgang til. Tidtakeren fram, fløyta i munnen, siste gåspurt er i gang. På slutten av denne omgangen blir det dømt straffe da det ene laget har gjort 5 forseelser i løpet av kampen.
– Dette innebærer hodedueller, ball over hodehøyde og at man går i motstanders målfelt, forklarte den gamle håndballkeeperen etter treningen.
Når straffesparket skal tas begynner sirkuset ved siden av å komme i gang med deres aktiviteter. Musikken fra teltet dundrer og gjør seg hørt på fotballbanen. Den raske beaten og høye bassen fra teltet reflekterer gåfotballen. Høy intensitet med en hyppig energi.
Spilleren som skal ta straffen beveger seg raskt mot ballen og setter den rett i nettet. Presist. Kontant. Hardt. Den som ser gåfotball for første gang blir overrasket over hvor raskt det egentlig går for seg.
Når treningen er ferdig er vennskapet tilbake. Alle samler seg til sidelinjen med et smil. Noen begynner å skifte, andre hjelper Martinsen med å pakke ned utstyret. Noen diskuterer dagens trening, mens andre drar like fort som de kom.
På banen de trente kommer det et nytt voksenlag kjapt innpå for å sparke ball. Nå er det deres tur, slik det en gang var gålagets tur. Samme bane. Samme lek. Nye ben. Banen bryr seg ikke om hvem som spiller på den. Den er der for at noen skal gjøre det.