Norske avfallsystemer inspirerer i Nepal
Nepals hovedstad, Kathmandu, er en av de mest forurensede byene i verden. Devendra Adhikari ønsker å ta dette problemet på alvor, og er inspirert av Norges sorteringssystem.
En varm strøm av sand, lukten av krydder og bensin fra overlessede mopeder som tuter, fyller de smale gatene i Kathmandu. Sterke solstråler treffer fargerike plagg som blafrer i vinden. Gatene er fylt av travle føtter som går side om side med hunder og kyr. Butikkene er overfylt av tepper, sjal og turutstyr. På et hjørne kan du kjøpe en pakke chips. Men, hvor skal du gjøre av posen etter du har spist den opp?
Du leter kanskje etter en søppelbøtte, men det er ikke å finne noe sted. Slik er realiteten i Nepal.
Mye av søppelet havner til slutt i elver, som driver videre og forsøpler drikkevannet til dyr og mennesker i området. Til slutt havner store deler av avfallet i Indiahavet. Per nå er hovedstaden i Nepal, Kathmandu, en av verdens mest forurensede byer.
Før kunne man ikke se vannet, fordi elva var overfylt med søppel, sier Devendra Adhikari. Det er fortsatt søppel langs elva, men det har skjedd en forbedring mener han.
Ikke klar over problemet
En som ønsker å ta dette problemet på alvor er Devendra Adhikari. Han er en 42 år gammel mann som har viet karrieren sin til å prøve å finne løsninger på forsøplingsproblemet i Nepal, hovedsaklig i Kathmandu.
I et telefonintervju forteller Adhikari at han begynte å jobbe med søppel i 2005. Den gangen var han ikke klar over utfordringene, og tok jobben hovedsaklig for å tjene penger.
– Jeg hadde aldri tenkt over at søppelet var et problem, derfor brydde jeg meg ikke om det heller, forklarer han.
Det var ikke før han i 2009, da han var på utveksling i Norge at han forsto hvor stort problemet i hjemlandet var.
– Når jeg så det norske systemet for sortering og gjennvinning av avfall, og hvor rent det var i byene, skjønte jeg verdien av å jobbe med nettopp dette, sier Adhikari.
Videre forteller han at han ble inspirert og tok med seg kunnskapen hjem til Nepal. Da opprettet han organisasjonen SAMDAN.
- Opprettet i 2012
- Fokus på å gjenvinne plast, papir og kompost
- SAMDAN betyr "Søppel er mørket"
- Har to miljøprogram rettet mot barn som heter ChildrenBeep og CESP
- Arbeider direkte med 34 skoler og indirekte med 60 skoler i Nepal
- Mer enn 24 000 lever og lærere er med på samarbeidet
– Jobber du med søppel, blir du behandlet som søppel
Nepal er et hinduistisk land der kastesystemet står sterkt. Det å jobbe med søppel blir sett på som lavkastearbeid, noe som fører til at Adhikari har møtt på ulike utfordringer.
– Familien min mente at jeg kastet bort livet mitt ved å jobbe med søppel, sier han.
Videre forteller Adhikari at disse holdningene henger mest igjen hos de eldre generasjonene.
– Jobber du med søppel, blir du behandlet som søppel, sier han.
Mener det kastes for mye
Mens Kathmandu er regnet som en av verdens mest forurensede byer, er Oslo i motsatt ende.
På Haraldrud gjenvinningsstasjon i Oslo reflekterer sola de neongule arbeidsjakkene til de som jobber på stasjonen. En jevn strøm av biler kjører inn på området og kaster avfall. Lyden av en gravemaskin som flytter store kasser med søppel, planker som treffer bunnen i containere og plast som krølles sammen fyller lydrommet. Dette står i sterk kontrast til Adhikaris egen gjenvinningsstasjon i Nepal.
Victor Berg er maskinfører og fagarbeider på stasjonen. Han forklarer at stasjonen er Nord-Europas største gjenvinningsanlegg.
– Her tar vi imot alt fra plast og papir, til møbler og tekstiler og til farlig avfall som glass og elektronikk, sier Berg.
Videre peker Berg opp mot den store pipa bak han. Der kommer det en jevn strøm av røyk som svever ut i lufta. Berg forklarer at røyken kommer av søppelet som de selv brenner på stasjonen.
– Vi prøver å gjenvinne så mye som mulig, men noe av avfallet må også brennes, forklarer han.
Når Berg får spørsmålet om hva han synes om nordmenns vaner, trekker han på smilebåndet.
– Nei, jeg synes det kastes for mye. Det er for lite fokus på ombruk, sier han.
På de ti årene Berg har jobbet på stasjonen, har han ikke opplevd fordommer mot at han jobber med søppel og gjenvinning.
– Jeg tror ikke folk bryr seg så mye, sier han.
Selger opp mot 4,5 tonn i uka
En annen som jobber på Haraldrud gjenvinningsstasjon er Sari Khazi. Han er ombruks-koordinator og har ansvar for alt de får inn som er i for god stand til å kastes.
På området er det et stort telt der stabler med stoler, hyller med glass, golfkøller og sykler selges for en billig penge. Teltet er åpent nesten alle dager i uka, og det er ofte kø før de åpner, forklarer Khazi.
– Vi har også hatt skoler innom som har kommet og hentet klassesett med ski og skøyter, forteller han.
Khazi forklarer at tilbudet ikke er der for at de skal tjene penger på det, men for å gi ting som er i god stand en ny sjanse. Før var alt i teltet gratis, men etter hvert har de satt en symbolsk sum på varene, for å unngå kaos og konflikt.
– Vi selger mellom 4 og 4,5 tonn i uka, sier Khazi med et smil.
Både Khazi og Berg er enige om at de ikke tror nordmenn skjønner omfanget av hvor mye søppel som kommer inn i løpet av en dag.
– Bare her, på dette anlegget, kommer det rundt 800 biler innom hver dag, sier Berg.
Fungerer ikke i praksis
Mens systemet i Norge er basert på struktur og bevissthet i befolkningen, er det mangel på akkurat dette som gjør at problemet vedvarer i Kathmandu, mener Adhikari.
– I befolkningens øyne er det ikke et problem, sier han.
Etter flere år har også voksne i området begynt å lære seg å tenke nytt rundt gjenvinning.
I Kathmandu bor det 1,42 millioner mennesker. Når byen ikke har et klart system for søppelhåndtering, er det ikke rart at de ender opp på gata og i elvene mener Adhikari.
Han forklarer også at regjeringen har innført lover om forsøpling, men dette følges ikke opp og da fungerer det ikke i praksis.
Satser på de unge
Da Adhikari startet opp SAMDAN skjønte han fort at å endre noen sine vaner og tankegang er vanskelig. Derfor valgte han å fokusere på å lære barn mer om gjenvinning og viktigheten av dette.
– Barn lærer fortere og kan endre vanene sine enklere, forklarer han.
Han startet å samarbeide med flere skoler i byen, og har nå utviklet et prosjekt som lærer barn og unge om hvor stor skade forsøpling har på naturen.
Adhikari inviterer skoleklasser til gjenvinningsstasjonen sin, for å lære barna om sortering.
Adhikari har også utviklet et sorteringssystem med ulike søppelkasser for papir, plast og matavfall. Disse søppelkassene har han fått lov å plassere i skolegårder for at barna skal gjøre sortering til en vane.
– Vi har sett at barna tar med seg det de har lært hjem, og lærer det videre til foreldrene sine, sier han.
Flere skoler i Nepal har nå fått slike søppelstativ for at elevene og lærerne skal bruke det de har lært av Adhikari.
Vil ikke gi opp
Adhikari fortalte oss at regjeringen har spurt om hans hjelp til å prøve å finne løsninger på forsøplings-problemet.
– Nå forstår de viktigheten av dette arbeidet, dette gir meg motivasjon til å fortsette, sier han.
Fremover ønsker han å utvikle et resirkuleringssystem som er bærekraftig. Å jobbe med barn på skoler ser han på som den viktigste jobben han gjør akkurat nå.
– Hvis utdannede mennesker ikke jobber med å løse dette, hvem skal da?, spør han.