Nye stemmer i kvinnekampen
– Det er ikke lenge siden kvinner ikke hadde de samme rettighetene som i dag, sier Matilde (13).
Det er lite som minner om fortiden som politistasjon i den lyse og luftige foajeen i «Museet», som det kalles i nabolaget på Grønland. Hvite tak og vegger fungerer som et blankt lerret for kunst i alle former og farger. Denne lørdagen dufter det filterkaffe og nystekte vafler fra den ungdomsdrevne kaféen i første etasje.
Det er kvinnedag, og bakerst i lokalet på Interkulturelt museum holder travle hender på med å forberede dagens paroleverksted for første gang.
- Interkulturelt museum er i gamle Grønland politistasjon og en del av Oslo Museum.
- En parole er en slagkraftig setning, som uttrykker et krav eller en holdning.
- Den internasjonale kvinnedagen markeres den 8. mars hvert år.
- I Oslo markeres den på Youngstorget med appeller og tog gjennom byen.
Skaper samhold
En kvinne i neonrosa kjole, matchende øredobber og leppestift er til stede overalt samtidig. Hun kapper til parolepinner med den industrielle sirkelsagen i kjelleren, like selvfølgelig som hun tusjer på papp under paroleverkstedet.
– Det er spennende å se om det kommer noen folk. Det er første gang vi arrangerer det i år.
Kvinnen i rosa heter Sissel Oliva Ødegård og er arrangementansvarlig ved Interkulturelt museum. Øynene lyser opp og smilene sitter løst når hun forteller om hva kvinnedagen betyr for henne.
– Jeg har alltid gått i 8. mars-toget sammen med datteren min. Nå er hun i militæret, så det er første gang vi ikke går sammen. Derfor er det fint å være her og lage paroler, før jeg går i toget med noen venninner.
Sissel mener det er fint og viktig at også unge jenter får laget sin egen parole med noe de står for.
– Det skaper samhold, og det er kjempeviktig at man setter fokus på kvinnesaken, konstaterer hun.
Like viktig som guttene
– Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, sier 13 år gamle Matilde Cercia Romestrand.
Listen med oversikt over vedtatte paroler ligger foran henne på bordet.
Til tross for sin unge alder er det ikke første gang hun markerer kvinnedagen. Hun forteller at de fleste jentene i klassen synes at et eget tog for kvinners rettigheter er en god ting.
– Det er litt over 100 år siden vi fikk rett til å stemme, og det er viktig å tenke på at det ikke er lenge siden vi ikke hadde de samme rettighetene som i dag.
Hun tror guttene tenker på feminisme som noe unødvendig.
– Jeg ønsker at vi jenter skal ha de samme rettighetene og være like viktige som guttene, sier Matilde.
I bunken med papp tar hun tak i et knallrosa hjørne.
– Selv om vi har mye likestilling i Norge, tror jeg det er mange andre land som ikke har det. Det er litt skummelt å se på det som skjer i USA akkurat nå, hvor kvinners rettigheter på en måte går tilbake. Derfor er det fint å vise støtte, forklarer hun.
– Har du bestemt deg for hva du vil skrive? spør Sissel.
Et kraftig slagord i hvitt tar etter hvert form på den knallrosa flaten under henne:
«Ja til internasjonalt søsterskap – nei til folkemord.»
– Jeg likte denne best, sier Matilde og legger fra seg tusjen.
I tog for eldre kvinner
«Er ikke eldre kvinner også kvinner?» Spørsmålet i sort og hvitt inviterer til refleksjon, og politiker Shanzeh Humair fra Arbeiderpartiet på Grünerløkka forteller engasjert om temaet hun oppfatter som både underkommunisert og urettferdig.
Sissel lener seg over bordet, og et tykkere lag med tusj tydeliggjør budskapet.
– Som politiker prøver jeg å få partiet til å bry seg mer om eldres helse, og spesielt eldre kvinners helse, men det er vanskelig å få dem til å sette det på dagsordenen. Det er en kamp og en prosess, sier Shanzeh mens tusjen farger bokstavene hennes i sort.
Med bakgrunn i sin bestemor beskriver hun kampen som personlig.
– Generasjonen som nå sitter på eldrehjem er de som har kjempet frem rettighetene kvinner har i dag, noe det gjør vondt i hjertet å tenke på.
«Ta dem på alvor», besvarer parolen sitt eget spørsmål.
– Bli med på et bilde før jeg går videre da, smiler Shanzeh til Sissel.
Prinsesse eller Spiderman
En mor og far med to små døtre setter seg ned rundt bordet. De har tatt turen til museet for at jentene skal få lage sine egne paroler på kvinnedagen. Moren hjelper til med å finne papp i nyanser av rosa.
– Første gang jeg gikk i tog var på 80-tallet sammen med foreldrene mine, sier pappa Ola Melbye Pettersen.
Han mener vi har gjort store fremskritt på noen områder, men at det fremdeles er veldig kjønnsdelt på andre. Som far til to små jenter har han blitt spesielt bevisst på dette.
– De minste barna må velge prinsesse eller Spiderman i klesbutikken.
Han uttrykker bekymring for påvirkningen fra høyreekstremistiske og kvinnefiendtlige holdninger fra andre land, som tar over debatten i Norge.
– Jeg håper ikke at vi må ta alle de kampene på nytt igjen, og det er fint å se at stadig nye generasjoner av jenter og gutter blir med og er opptatt av de sakene, avslutter han.
I mellomtiden har ivrige fargeblyantstrøk på to rosa ark blitt til kraftfulle paroler, og døtrene er klare til å videreføre pappas tradisjon om å gå i 8. mars-tog.
Rettigheter under press
Det nærmer seg slutten på paroleverkstedet, men det er ingen tegn til at det er over ennå. En jevn strøm av mennesker har vært innom verkstedet i løpet av dagen. Fremdeles lager en summende vennegruppe kreative buttons med slagord. Ved siden av sitter to lattermilde venninner over hver sin plakat mens tusjen og praten går.
Sissel setter seg ved bordet og lager sin tidligere påbegynte parole ferdig: «Kvinnekamp er klassekamp» lyser i dypt rød fra den brune pappen. Smilet forsvinner fra ansiktet mens hun reflekterer over de fremtidige generasjonene.
– Maktstrukturer som allerede ligger der gjør det vanskeligere for kvinner å stå frem og ta styringen på samme måte som menn.
I likhet med Matilde og Ola, mener Sissel at situasjonen andre steder i verden er skremmende og at kvinners rettigheter er under press.
– Kvinnekamp er noe som foregår hele tiden, og man kan ikke hvile på sine laurbær. Vi må fortsette å snakke frem hverandre.
– Nå henter jeg kåpen min, så tar vi følge til toget, smiler Sissel.
Med paroler i hendene forsvinner Sissel og Matilde inn blant de mange ytterjakkene på Youngstorget.