Bingo bak fasaden

Midt i Thorvald Meyers gate, hvor unge mennesker i løse bukser haster forbi, ligger et sted som har blitt glemt i tiden. Mellom nymalte bygårder står et lokale med tilslørede vinduer og logoer fra sekstitallet. Typene som står utenfor, er eldre og har strammere bukser. Men de røyker fortsatt, i likhet med de unge tilflytterne.

– Det er medisin, bror. Jeg blir syk hvis jeg ikke spiller, sier den ene.

Han er en av flere som ofte kommer til Schous Bingo for å prøve lykken. Han sier at han sover bedre når han spiller.

– Du er ikke avhengig, bror, jeg er avhengig. Jeg har vært her i tjue år, svarer den andre.

Det har vært noen dårlige år for bingobransjen, og som en konsekvens har en rekke haller blitt lagt ned. Den 1. september ble det innført en ny tapsgrense for bingospill. Nå kan du ikke spille bort mer enn 900 kroner hver dag.

Det fører til at enda flere haller, deriblant EH Bingos flaggskip på Schous plass, kan bli nødt til å stenge dørene. Den familieeide bedriften har drevet flere bingohaller på Østlandet siden 60-tallet.

Morten Thovesen har jobbet for EH Bingo i 15 år. Han er bekymret for fremtiden, både for fellesskapet, de ansatte, og pengene som doneres til frivilligheten.

– Det er veldig mange forskjellige mennesker som kommer hit. For noen er det den viktigste sosiale møteplassen de har, sier Thovesen.

Å vinne eller å tape

Innenfor dørene åpner det seg en spillverden fra en annen tid. Skiltene fra da røykeloven trådte i kraft i 2004, pryder fortsatt marmorveggene, men sigarettlukten har ennå ikke sluppet taket. Rundt i lokalet står store maskiner i mørk teak.

Asbjørn Nygaard (53) sitter med en utent sigarett i munnviken. Han rister utålmodig på høyrebeinet mens han trykker ivrig på skjermen. Så stopper han og venter i stillhet. Ett, to, tre lange sekunder går. En lystig melodi ljomer fra maskinen. Han har vunnet 1400 kroner.

Istedenfor å hente ut premien i resepsjonen, reiser Asbjørn seg brått og strener ut døra. Han kan få pengene senere; nå er det endelig på tide å tenne sigaretten. Resepsjonisten Irene Litsheim (58) følger etter og blir stående i døråpningen.

Asbjørn har fått med seg de nye tapsgrensene som trådte i kraft denne uken. Han tror ikke nødvendigvis at de vil påvirke hverdagen hans negativt.

– Det hadde kanskje vært bra for meg, egentlig, hvis det ble lagt ned. Jeg har vunnet noen ganger, men jeg har tapt mye mer, sier Asbjørn og lener seg mot den grå fasaden mens han tar et trekk.

Tuppen av sigaretten gløder varmt før den blir grå og faller ned på bakken.

– Men da hadde du jo ikke sett meg mer, sier Irene.

Hun smiler, men det når ikke øynene.

– Jo, vi kommer til å holde kontakten. Jeg hadde funnet deg uansett, sier Asbjørn og klapper henne på skulderen.

Irene stirrer tenksomt ut på mylderet av mennesker og sykler, trikker og biler i gata fremfor seg.

– Jeg håper ikke at det skjer. Jeg vil ikke miste jobben min, kollegene mine og det sosiale. Men det er klart at det er en del her som hadde hatt godt av å spille litt mindre, sier hun.

Irene og Asbjørn har kjent hverandre i mange år. Asbjørn forteller at han har spilt bingo på Schous plass nesten hver dag siden 2007. Det var her han først møtte Irene. Den gangen var hun også gjest, og kjæreste med en kamerat av Asbjørn.

Nå er Irene ansatt i bingohallen, og den daværende kjæresten har blitt en eks. Men Asbjørn er fortsatt i livet hennes.

Spillets slutt

Fra resepsjonen har Irene utsikt mot glassfoajeen med Thai-sjappa som binder de to bygårdene sammen. Derfra kan man følge ulike stier inn i spillverdenen. Innerst er en bingohall, med flere rekker av gamle maskiner med skjermer i duse farger. Papir og blyant deles ut mens tallene kunngjøres over sprakende høyttalere.

I en annen krok av bingolokalet finner man store maskiner med sterkere farger, blinkende effekter og animert design. Wigames og Belago har de mest moderne maskinene, ifølge en av gjestene.

Belago-maskinene leveres av Norsk Tipping, som allerede hadde en tapsgrense på 900 kroner dagen. EH-Bingos egne maskiner rammes nå av de samme reglene.

I det ene hjørnet av lokalet, opplyst av en rosa lysekrone, sitter to kvinner foran hver sin spillautomat. Med krumme rygger trykker de i takt på store røde knapper.

Den ene har lange, mørke krøller som henger over skuldrene på en rød tunika. Den andre har håret i en stram knute i nakken og er ikledd en mørk joggedress.

Den rødkledde banker ivrig på skjermen.

– Hallo! Er du hjemme? roper hun med tykk spansk aksent.

Kvinnen i joggedressen reiser seg brått og snur seg mot den rødkledde kvinnen, som hun kaller «Cuba».

– Hvis du taper 900 kroner, sånn som jeg gjorde nå, da drar du hjem! utbryter hun mens hun pakker sakene sine.

Tidligere har det ikke vært noe tak for hvor mye man kan tape i bingohallene. Begrunnelsen for de nye reglene er en undersøkelse fra Universitetet i Bergen. Den viser at 44,1 prosent av de som spiller databingo i bingolokaler, er regnet som moderate risiko- eller problemspillere.

For ordens skyld finnes det ikke noe system med tydelig definerte grader av spillavhengighet. En problemspiller er en person som opplever tidlige tegn og problemer med spillingen, men som fortsatt kan kontrollere den til en viss grad.

Ifølge statssekretær Erlend Hanstveit i Kultur- og likestillingsdepartementet er problemspillere overrepresentert i bingomiljøet.

– For at databingo skal være i tråd med pengespilloven, har det vært nødvendig å iverksette ytterligere ansvarlighetstiltak. Det er bakgrunnen for de nye tapsgrensene, sier Hanstveit.

Bursdagsfeiringen

– Jeg har bursdag, og jeg har med kake!

Irene smiler bredt og tar en runde i lokalet. Hun hilser på kundene – eller gjestene, som hun kaller dem – med et vennlig smil eller et klapp på skulderen, og spør om de har lyst på et stykke ostekake.

De fleste takker og svarer ja, men ved den ene automaten sitter en mann med ryggen vendt mot henne, oppslukt i bingotrekningen som utspiller seg på skjermen foran ham. Ytterjakka er fortsatt på og kragen er trukket opp i halsen, til tross for den nesten uutholdelig høye temperaturen i lokalet.

– Hva med deg, Ali, skal ikke du ha?

Mannen snur seg sakte og slipper omsider tallene med blikket.

– Jeg kan ikke spise det. Det er gelatin i geleen, er det ikke?

Irene nikker bekreftende.

– Gelatin er laget av svin, sier Ali, og trekker på skuldrene før han gjentar:

– Jeg kan ikke spise det.

Resepsjonisten setter venstre hånd på hoften og bøyer seg ned mot ham. De glitrende, oransje geleneglene blinker om kapp med lysekronene i taket.

– Tror du jeg tar med meg en kake du ikke kan spise? Jeg kjøpte gelatin fra storfe! sier hun før hun snur seg og går med korte, raske skritt mot det lille tekjøkkenet bak resepsjonen.

Ali smiler og vender blikket tilbake mot skjermen.

52-åringen ønsker ikke å oppgi fullt navn og alder. Han har røtter i Irak og bodde på Torshov i mange år, men flyttet til Mortensrud for noen måneder siden. Likevel reiser han fortsatt inn til Grünerløkka hver gang han skal spille bingo – omtrent to dager i uka, forteller Ali.

– Jeg vil ikke finne meg en ny hall; det er her jeg kjenner folk. Jeg har gått hit i mange år og har venner her, både blant de ansatte og andre kunder. Det er alltid koselig å komme hit, sier han.

I Oslo har mange nabolagskjære institusjoner forsvunnet med tiden. Grünerløkka har de siste tiårene blitt en populær bydel for unge boligkjøpere. Dermed har de eldste bedriftene i bydelen slitt med økte leiepriser og ofte tapt kampen mot eiendomsfirmaer og butikkjeder med større økonomiske muskler.

Bingohallen på Schous plass har klart å holde stand, men nå setter de nye tapsgrensene bedriften i fare for nedleggelse. Politikerne begrunner nye tapsgrenser med hensyn til spillerne, men for spillerne vil dette også føre til en annen type tap.

Mange vil miste sin viktigste sosiale møteplass dersom bingoen legges ned. En møteplass der de skravler med gamle kjenninger, møter nye og tar vare på hverandre. Selv med faren for spillavhengighet som et mørkt bakteppe, finner man en varme i de slitne lokalene i Thorvald Meyers gate.