Gravlagt for andre gang

I jødisk tradisjon sier man at mennesker dør to ganger. Først den fysiske, deretter når navnet nevnes for siste gang.

Oslo kommune beregnet i 2018 at det vil være god kapasitet for gravlegging i mange tiår fremover. Plass finnes for alle, men evigheten er forbeholdt noen få.

Nederst på Vår Frelsers gravlund i Oslo ligger det en haug med gravsteiner.

– Når ingen lenger er interessert i å betale, slettes graven, sier sesongarbeider ved gravlunden Jenny Eide Fredø (24).

– Du mister mystikken med døden

Ved gjerdet som går opp mot gravlundens kirke har naturen fått fritt spillerom. Hekken har vokst seg høy og tett, som en grønn mur mot verden utenfor. Sirener høres i det fjerne, som en påminnelse om bylivet utenfor.  

Inne i det kompakte og langstrakte buskaset, bøyer to skikkelser seg lavt mot bakken. Med hendene i jorden fjerner de ugress, løsner røtter og temmer det som har strukket seg for langt mot lyset. 

– Argh, roper Alexandru Apruda (50) fra buskene. 

En stor bukett med brennesle har brent ham på underarmen.  

Apruda jobber som sesongarbeider ved Vår Frelsers gravlund, med arbeidsperiode fra april til oktober. Når snøen legger seg, er det ikke behov for like mye stell. Da har de grønne arbeidsoppgavene pause under et hvitt dekke.

– De første dagene etter vinteren får du vondt i kroppen. Men så venner du deg til det, og til slutt klarer man å holde på lenge hver dag, forteller han.

Fra et kristent hjem i Moldova har Apruda med seg en ortodoks tro. Han praktiserer ikke lenger aktivt, men setter pris på de tradisjonelle elementene – særlig begravelsesritualene.

Men etter flere år som arbeider på gravlunden har han utviklet et pragmatisk forhold til selve døden.  

– For meg er ikke døden noe spesielt. Det har blitt en stor del av hverdagen min, sier han.

Også for kollega Jenny Eide Fredø (24), som har jobbet to sesonger ved Vår Frelsers gravlund, har møtet med døden blitt mer normalt.

– Du mister litt den mystikken rundt døden. Den første gangen jeg så kisten bli knust når gravmassen fylles på igjen, var det veldig spesielt, sier Fredø.

Gravkister knuses av jordmassen for at nedbrytingen skal gå fortere. 

Kjendiskirkegården

På Vår Frelsers gravlund anslås det at rundt 40 000 har blitt gravlagt siden den ble opprettet i 1807. Noen gravminner tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn andre.

I 2015 omtalte Aftenposten gravlunden som "kjendiskirkegården". Henrik Ibsen, Edvard Munch og Henrik Wergeland er blant de mange kjente navnene som har fått sitt siste hvilested her.

4500 av gravminnene regnes som bevaringsverdige, de har Oslo kommune ansvaret for.

Men mellom gravene til verdenskjente kunstnere og dramatikere, hviler også helt vanlige mennesker. Gravminner som ikke betales av det offentlige, men av privatpersoner. 

Alle Osloborgere kan gravlegges ved Vår Frelsers gravlund, men det avhenger av ledig plass på tidspunktet for begravelsen.

– Når du får et gravsted, har du det gratis i 20 år. Skal du ha det lenger, må du begynne å betale, forklarer Jenny Eide Fredø.

– Hvem skal betale for oldemor? 

Hunden Juni (3) stanser der sesongarbeiderne jobber ved hekken. Blikket er festet på raken som brukes til å samle løv. 

Hundeeier Julianne Skyberg prøver å friste med seg Juni videre, uten hell. Selv ikke godbiter er til hjelp. 

– Trenger dere hjelp til å grave, spør Skyberg.

– Vi tar i mot den hjelpen vi får, spøker Fredø tilbake.

Vår Frelsers gravlund er mer enn et sted for å minnes avdøde slektninger. Området brukes også av mange til både trening og tur – og for noen fungerer det som en praktisk snarvei.

Julianne Skyberg er en av dem bruker gravlunden mest til tur, men når det nærmer seg jul, besøker og pynter hun graven til oldemoren som ligger på gravlunden. Hun hadde et nært forhold til henne, og betaler gjerne for at gravminnet skal stå.

Årsavgiftene varierer, på Vår Frelsers gravlund koster det rundt 400 kroner for en urnegrav. Skyberg tviler på at kommende slektninger vil føle ansvar for å videreføre betalingen.

– Når jeg dør, hvem skal da betale for oldemor, spør hun seg selv.

Et historisk særpreg

På den andre siden av gravlunden foregår det en dans. Christian Hellene beveger seg lett over den grønne plenen, stanser, snurrer rundt sin egen akse og skifter retning. Med bare centimetere til overs manøvrerer han seg mellom gravene, én etter én.

– I det jeg er ferdig med å klippe hele parken, har det vokst til der jeg startet, sier Hellene.

På Vår Frelsers gravlund er alle gravsteiner fredet for å bevare det historiske særpreget til gravlunden. Skulle en stein velte, skal den reises opp igjen, nøyaktig der den sto.

Det samme gjelder for gravsteinene som fjernes på grunn av manglende betaling, men de vender tilbake med nye navn.

Navnene som forsvinner

Av og til hender det derfor at folk oppsøker Vår Frelsers gravlund for å lete etter en gammel slektning – bare for å oppdage at de for lengst er borte.

– Det kan for eksempel være deres tippoldeforeldre, også var det kanskje deres egne foreldre som sluttet å betale, sier Jenny Eide Fredø.

Fredø har erfart at betalingsviljen ofte svinner når den personlige tilknytningen til den gravlagte forsvinner.

Nederst på gravlunden, ligger det flere steiner som nylig har blitt fjernet fra jorden.

Omdøpes på Helsfyr

Langs E6 ved Helsfyr i Oslo dundrer trafikken uavbrutt forbi SA Steinhuggeri.

Mange av steinene fra haugen på Vår Frelsers gravlund fraktes hit.

Bak de høye gjerdene ligger det et verksted hvor lukten av sagflis henger tungt i luften, selv om alle dører står åpne. Mellom maskiner og støv står gravsteiner tett. Noen er splitter nye, klare for å bære et navn for aller første gang. Andre har allerede hatt et liv på gravlunden, men er tilbake på huggeriet for en omdøping.

– Vi sliper bort noen centimeter på forsiden, også sandblåser vi inn et nytt navn, sier Ruben Gabrielsen, ansatt på verkstedet.

Reglene på Vår Frelsers gravlund gjør at det ikke er lov med moderne steiner. Hvis du vil gravlegges, må du overta en gammel stein.

– Steinen blir satt opp igjen på akkurat samme sted, legger Gabrielsen til.

– Hvis du skulle lagd en sånn stein nå, hadde det kosta mye mer, sier Gabrielsen, og estimerer at steinen ville kostet sirka 60 000 kroner som ny.

Siden steinen er brukt koster den sirka halvparten.

Jobben med å fjerne navnet til personer kan virke brutal, men for Gabrielsen er det først og fremst et håndverk. Han har en nøktern og praktisk tilnærming til arbeidet.

– Det gjelder å tenke litt praktisk rundt det hele, vår jobb er å fjerne det noen ikke betaler for lenger, sier han.

To fulle menn, rider igjen

Fredø og Apruda suser rundt på gravlunden i sin hvite golf bil.

Mens de farter rundt får de ofte spørsmål om hvor ulike kjendiser ligger. De ser også at folk bruker området til mye rart.

– Folk soler seg, folk gjør joga, folk griller og folk drikker. Folk gjør hva som helst, sier Fredø.

På lasteplanet står det en full bøtte.

Jenny forteller at de ofte kommer over brukte ølbokser på gravlunden. Særlig ved gravminnet til Joachim «Jokke» Nielsen hoper det seg opp. 

– De kommer godt med på julebordet, sier Christian Hellene spøkefullt.  

Der noen ‎gravsteiner omdøpes etter 20 år, lever andre for evig.