Mellom tro og taklinger

Det er sesongens første kamp for «Heltane fra Sørlandet». På tribunen bak det ene målet bølger et gult svart hav. Nesten halve KFUM Arena er fylt opp av Start-supportere, som har reist de mange milene fra Sørlandet. De er sulteforet på toppfotball, og nå er laget deres tilbake i det gjeveste selskap.

Dommeren løfter fløyta til munnen. Kampene er i gang. Spenningen sitter i kroppen på både spillere og publikum. Men etter bare et par minutter skjærer en skarp fløytelyd gjennom luften igjen. Spillet stopper. En gult kort løftes opp. Retningen er klar: nummer seks. 

John Olav Norheim blir stående et øyeblikk. Nesten ubevegelig. Så nikker han kort mot dommeren. Ingen protester, ingen store fakter. Han vet hvorfor fløyta gikk. Blikket hans avslører det- en stille erkjennelse av at han dro motstanderen litt for hardt i trøya. 

– Det kan skje at jeg kjefter på dommeren, jeg går inn med hodet først, jeg kriger hver kamp, men ingen vits å krangle når dommeren har blåst riktig. 

Norheim er etter et par sesonger i Ham-Kam tilbake i klubben der alt tok fart- IK Start. Han har vært innom et hav av klubber utenom de allerede nevnte; Jerv, KFUM, Fløy og Sotra. Men nå var det på tiden å vende hjem igjen.

– Vi trivdes på Hamar, men vi har alt av venner og familie på Sørlandet, så det kjentes nok med to år der.

På banen er han en markant figur. Med det lyse håret som gløder i solen og en høyde som får han til å skille seg ut i mengden, er han umulig å overse. Det er en ro, og autoritet i måten han bærer seg selv på. Med en imponerende kombinasjon av ferdigheter og en profesjonell holdning, er det lett å skjønne at han er en av spillerne som skal bære kapteins båndet, når Start etter flere år er tilbake i Eliteserien. Han ser ut til å være typen som vil kle en lederrolle. En som vil ta den, lett. 

Men denne ettermiddagen i Oslo blir tung.

Det gule kortet til nummer seks blir bare begynnelsen. Kampen glir sakte, men sikkert ut av hendene på Start. Hjemmelaget tar kontroll og til slutt står det 2-0 til KFUM Oslo. 

Tre poeng blir igjen i hovedstaden. 

For Start-spillerne venter bussturen sørover. Den samme veien tilbake til Kristiansand som de har reist så mange ganger før. Men etter et tap vil milene føles enda litt lengre. 

– Det er klart det var en helt annen stemning hjem fra kampen mot KFUM på Ekeberg, enn hjem fra opprykks-kampen på Bislet. 

Norheim legger ikke skjul på at flere av spillerne kan gjemme seg bak en skjerm etter tap. 

Gud og fotball inn med morsmelka 

Norheim vokste opp på en øy like utenfor Kristiansand kalt Flekkerøy. Her er dialekten breiere og konsonantene om mulig enda blaudere enn i resten av Kristiansand. Øya har tre barnehager, en Kiwi, en idrettshall, et bedehus og en kirke. 

Av nevnte bygg har Norheim satt sine bein i de fleste. For utenom samtlige tre barnehager. Fotballkarrieren startet i øyas eneste Ballklubb «Fløy». I hvit og blått vant og tapte Norheim sine aller første fotballkamper. Han ble tidlig hentet opp av trenerne på lagene til de som var både ett og to år eldre enn han. 

– Hjertet mitt er og vil alltid være blått og hvitt. Fløy betyr enormt mye for meg. 

Starts nummer seks påpeker at han også liker svart og gult. Det måtte han jo nesten legge til. 

Norheim har vært på bedehuset. Men aller mest har han trødd over dørstokken i kirka. Han har vært kristen hele livet. Hans mor har så lenge alle på øya kan huske vært trosopplærer i menigheten og hans far er en entusiastisk Fløymann. Av de cirka 3500 innbyggerne på øya er mange som kjenner til Norheim, både fra tiden før han fikk fart på karrieren, og gjennom hans nåværende popularitet. 

Før fotballen ble hans merkevare, var det nettopp kirken mange forbandt han med.

Norheim understreker at selv om søndagsgudstjenesten ofte ryker på grunn av kamp, prøver han og familien på fire å få med seg det de kan.

Han forteller at troen bærer han. 

– Det er så godt å vite at Gud er der både på de gode og de dårlige dagene, det hjelper meg veldig. 

Norheim deler at han ber før hver kamp, men aldri om seier. 

– Nei, jeg vet ikke, det føles nesten litt urettferdig ut å gjøre, men jeg ber om gode prestasjoner innad i laget, og at både med og motspillere må holde seg skadefrie. 

Halve banen, hele morgenen 

Den kjølige vinden ligger som et tynt drag over treningsfeltet og sola prøver å varme opp kunstgresset. Noen få tilskuere har funnet veien- de mest ihuga, de som vet hvilken inngang som faktisk er åpen i dag. 

På matta er spillerne i gang med dagens trening. Norheim har fått knytta skoene og er klar.

To lag, det ene med oransje vester, det andre uten. Tempoet er høyt, og stemmen til hovedtrenere Azar Karadas skjærer gjennom lufta.

– Eyy, løp fortere! ...JA, mye bedre! Go, go, go, go!

Assistenttreneren Joey Hardason følger opp fra siden: 

– Fullfør! Helt inn! Ja, flott!

Det startet roligere tidligere på morgenen. Frokost først, så oppvarming og pasningsøvelser. Nå er det spill. Internkamp på halve banen. Korte avstander, lite tid. Det smeller i taklinger, ropes i løpene og pustes tungt i kulden. 

Norheim er på laget med vest. Han har tights under shortsen, som mange andre i dag. Likevel er det fortsatt noen som trosser kulden i bare legger. 

Det tar ikke lang tid før laget uten vester setter tonen. Først en scoring. Så en til. På motsatt side står nummer seks og hører keeperen bak seg si: 

– Kom igjen, vi ligger under 2-0 nå!

Men opphentingen kommer aldri. I stedet smeller det igjen i nettet bak dem. 3-0.

Når treningskampen blåses av, er det tydelig hvem som tar det tyngst. 

– Nei, dette var bare noe piss. Norheim rister på hodet, tydelig misfornøyd med resultatet. 

Men han går ikke av banen. Flere spiller bli igjen for å slå baller, selv om treningen er over. Norheim virker spesielt bestemt. Han går over til headinger og kaster seg inn i nye repetisjoner. Trener Karadas følger med og instruerer:

– Jonna, hallo, her har du en linje med han, mens han peker og viser hvordan Norheim og Korneliussen kan løse angrepet bedre. 

Trenerne begynner å pakke sammen utstyret. Likevel fortsetter aktiviteten på banen. Keeperen blir stående i mål. Han gir seg ikke før alle som vil, har fått tatt skuddene sine. 

Norheim er en av de som blir lengst. 

Han header. Skyter. Gjentar.

Til slutt jogger han rolig frem og tilbake over halve banen- der de har trent hele økten. Bevegelsene er jevne, nesten metodiske. Så setter han kursen mot garderoben, fortsatt i tights under shortsen. 

Sesongens første hjemmekamp

Sola ligger lavt over Kristiansand, og Sørlandet viser seg fra den siden folk snakker om hele vinteren. Det er fullt av mennesker- langs tribunene, i gatene, overalt hvor blikket faller. Summingen av stemmer ligger i lufta. Denne gangen er tribunene kjente, og veien hjem kortere. De gule og svarte er ikke på bortebane- de er midt i mengden, omgitt av sine egne folk.

Midt på banen står Norheim. Han står akkurat der han hører hjemme- for han er jo trossalt midtstopper. Denne gangen er det han som bærer kapteinsbindet, stramt rundt armen. Begge håndleddene er teipet, som alltid. 

– Jeg hadde en skade i begge håndledda, de er fine nå, men det har liksom bare blitt sånn at jeg alltid må teipe de fortsatt.

Han understreker at han ikke har noen ritualer han må gjøre, kun liker å gjøre før kamp. 

– Jeg ber og teiper håndledda, så gjør jeg stort sett de samme øvelsene på oppvarmingen, så går jeg inn i min egen sone, så jeg er påkoblet når dommeren blåser i gang.

Muskulaturen er ikke som den en gang var. Men det kan man kanskje ikke forvente når man befinner seg i midten av de harde 30- årene? 

– Formen er god, jeg har ingen skader og føler meg egentlig pigg, men det er ingen tvil om at jeg ikke er fem og tjue lengre. 

Tidlig i kampen kommer et øyeblikk som får stadion til å stoppe opp. En pasning bakover. Litt for løs. Litt for nærme mål. Et kollektivt gisp går gjennom publikum idet ballen ruller farlig mot egen keeper. Men det går bra. Kepperen er våken, får kontroll. Ingen skade skjedd. Bare en påminnelse om hvor lite som skal til. Den skjebnesvangre pasningen stod nummer 6 Norheim for. 

Kampen har ennå ikke funnet sin rytme, og spillet vipper frem og tilbake uten at noen av lagene får ordentlig kontroll. Aalesund fremstår likevel farligst, og det er bortelaget som til slutt får uttelling. 0-1. En merkbar støkk går gjennom hjemmepublikummet når scoringen til bortelaget sitter. 

Det ser derimot ut til at Norheim har fått uttelling for alle skuddene etter treningen. 

Han fortsetter som før. Vinner dueller i lufta, gang på gang. Hopper høyere enn de fleste og treffer ballen godt. Når han spiller ut bakfra sitter passingene. Det er få som ikke finner riktig adresse. 

Start skaper sjanser. Mange nok til at det burde vært mål. Men ballen vil ikke inn. Til pause står det fortsatt 0-1 på tavla. 

Pauseunderholdningen er nærmest fraværende- ingen dansere, ingen liveartister, og ingen innslag som fanger oppmerksomheten. Bare enkelte låter som glir over anlegget uten å skape særlig reaksjon. Først når «11 mann med bein av stål» runger over hele arenaen, heves blikkene et øyeblikk, før pausen forsetter i samme rolige spor. 

Starten av andre omgang, blir alt annet enn rolig. Ballen vil plutselig inn i Ålesund sitt mål. Til lettelse for hjemme supporterne står det endelig 1-1 på tavla- en tavle som nå også tidvis virker å ha problemer med å holde tritt med tiden. 

Kort etter kommer enda en mulighet. Nå viser også tavla riktig tid. En Aalesund-spiller bommer på en heading i eget felt, og treffer en motspiller i stedet. Dommeren finner veien til fløyta, blåser og peker. Straffespark. Norheim står i nærheten, følger med. Start kan snu kampen nå. 

Skuddet går.

Stang ut. 

Et kort øyeblikk der luften går litt ut av stadion igjen.

Norheim går opp i enda en hodeduell. Han gjør det han har gjort hele kampen. Hopper. Høyere enn de fleste. Men denne gangen lander han ikke som han pleier. Han treffer bakken med skulderen og blir liggende. Noen sekunder hvor alt annet stopper opp. 

Så reiser han seg.

Børster det av seg. 

Forsetter. 

Sluttminuttene tikker ned på stadion, spenningen er høy. Start jager en sen scoring, og trykket øker for hvert angrep. Publikum følger nøye med. Det siste lille mangler fortsatt. 

Tiden er i ferd med å renne ut. Start prøver og prøver. Men de når ikke målet om flere mål.

Når dommeren til slutt blåser av, står det enda 1-1. 

Et øyeblikk blir det stille. Tjueto menn må ta inn at denne kampen kunne vippet begge veier. 

Kapteinsbindet til Norheim sitter fortsatt stramt. Han blir stående å kikke på et gult/svart felt som fortsatt synger. Og feltet blir stående å kikke på 11 mann med bein av stål som forhåpentligvis er i ferd med å finne formen.