Norge skal bli mer selvforsynt, men på hvilken bekostning?
Norges mål om 50 prosent selvforsyning innen 2030 har skapt debatt om hva som faktisk skal til. En av mytene som lever hardest, er at mer matproduksjon automatisk betyr mer sprøytemidler. Det stemmer ikke nødvendigvis, men svaret er mer komplisert enn et enkelt ja eller nei.
Det er vår på Karlsrud gård, og overalt er det tegn på det: de første grønne skuddene langs åkerkantene, lyset som henger lenger og lenger utover ettermiddagen, og inni fjøset det myke kaoset av nyfødte lam som ennå ikke helt har skjønt hva verden er.
Midt i den stressende våronna møter vi bonden Thea Karlsrud. Hun åpner porten til fjøset og lammet som lå inntil mora reiser seg usikkert på bena.
– Denne kom for to timer siden, sier Karlsrud, og bøyer seg ned mot det minste av dem.
Hun snakker om gården med en ro som bare kommer av å ha vokst opp på den. Familiegården har korn, sau og alt det praktiske arbeidet som hører til, kornlageret som lukter støv og sommer, åkrene som strekker seg ut mot skogkanten.
Men på et lite uthus er det et skilt på døra som skiller seg ut fra resten av det idylliske tunet: et oransje giftsymbol, et svart dødninghode over gul bakgrunn. Bak den døra oppbevares sprøytemidlene.
Dette skiltet oppsummerer et av dilemmaene norsk jordbruk står i.
Selvforsyning i sikte
Norske myndigheter har satt et ambisiøst mål om å dekke halvparten av sitt eget matbehov innen 2030. I dag er selvforsyningsgraden langt lavere, avhengig av hvordan man regner. Og nettopp det, hvordan man regner, viser seg å være kjernen i hele debatten.
Thomas Cottis er lektor i landbruk ved Høgskolen i Innlandet og studieprogramleder for den mest populære høyere utdanningen i økologisk landbruk i hele Norden. Han er tydelig på ett punkt: det finnes ingen enkel sammenheng mellom økt matproduksjon og økt bruk av sprøytemidler.
– Nei, sier han kontant, når vi spør om selvforsyningsmålet vil føre til mer sprøyting.
– Det at man øker selvforsyningen, det kan gjøres på mange forskjellige måter. Og måten man dyrker på, er ikke gitt av selvforsyningsgraden alene. Hvis man ønsker å redusere sprøyting, så kan man få til det, selv om man øker matproduksjonen, sier han.
Det viktigste spørsmålet, ifølge Cottis, er ikke hvor mye som dyrkes, men hva vi velger å spise.
Matenergitap
Norge bruker i dag rundt 10 millioner dekar til jordbruk. Av dette brukes bare 6–700.000 dekar til å dyrke mat som vi spiser direkte, som korn til brød og poteter. Over 2 millioner dekar brukes til å dyrke fôrkorn, og resten er grasareal til husdyr.
Cottis beskriver et regnestykke som er enkelt, men ubehagelig: mer enn 90 prosent av jorda brukes til å produsere dyrefôr. Og når maten passerer gjennom et dyr, forsvinner omtrent 90 prosent av matenergien.
– Vi importerer nesten 910.000 tonn kraftfôrråvare i året, sier han.
– Det er nesten like mye som vi selv produserer av bygg og havre til dyrefor her hjemme.
Den importen, mais, soya, hvete fra blant annet Brasil og USA, inneholder nok kalorier og proteiner til å fø 3,5 millioner mennesker. I stedet puttes det i norske husdyr, og 90 prosent av energien forsvinner.
Cottis har sett et innspill til matsystemutvalget som viser at norsk landbruk totalt produserer 9.169 terajoule med matenergi. Men for å klare det, importerer vi råvarer med en energiverdi på hele 12.649 terajoule.
– Regnestykket blir 9.169 minus 12.649, og svaret er minus 3.478 terajoule. Altså går jordbruket i Norge egentlig i minus, hvis man tar inn over seg at de arealene vi importerer fra, kunne vært brukt til å dyrke mat.
Sprøytemidler handler om areal, ikke intensitet
Her ligger også nøkkelen til sprøytemiddelspørsmålet. Cottis forklarer det med et konkret eksempel:
Det går omtrent like mye sprøytemidler per dekar til å dyrke mathvete som til å dyrke bygg som skal bli dyrefor. Men når du dyrker mathvete som du og jeg kan spise direkte, trenger du kanskje 300 kvadratmeter for å fø én person gjennom ett år. Det arealet har kanskje blitt tilført 30 gram sprøytemidler.
Men skal du produsere like mye matenergi via kjøtt, holder ikke 300 kvadratmeter. Du trenger 3.000.
– Og da betyr det at det som var 30 gram for å fore deg og meg med mathvete gjennom et helt år, det er plutselig 30 gram ganger ti, altså 300 gram, når det skal være til kjøtt.
Det er ikke mer sprøyting per åker. Det er mer areal, og dermed mer sprøyting totalt.
Glyfosat: det mest omdiskuterte stoffet
Blant sprøytemidlene som brukes i norsk jordbruk, er glyfosat det mest debatterte. Det er virkestoffet i en rekke ugressmidler og dreper i prinsippet alt som har fotosyntese. Rundt 30 prosent av alle plantevernmidler som brukes i Norge inneholder glyfosat.
Luxembourg er ett av landene som har forsøkt å ta et oppgjør med glyfosat. I 2020 innførte landet et totalforbud mot stoffet, men forbudet holdt ikke. I 2022 ble det kjent ugyldig av en administrativ domstol, og i mars 2023 bekreftet ankedomstolen avgjørelsen. Begrunnelsen var at Luxembourg ikke hadde fulgt de prosedyrene EU-regelverket krever når en stat ønsker å trekke tilbake godkjenningen av et plantevernmiddel. Som et resultat er glyfosatbaserte produkter igjen lovlige å selge og bruke i landet.
Roger Holten, forsker ved NIBIO, har en mer nyansert tilnærming til glyfosat.
– Glyfosat er et av de mest undersøkte stoffene uten at europeiske myndigheter har klart å finne noe farlig, sier han.
– Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet, på kort EFSA, har konkludert med at det kan godkjennes i ti nye år, basert på at riktig bruk av glyfosat er trygt for helse og miljø.
Han understreker likevel at det finnes andre plantevernmidler i norsk jordbruk som etter dagens kunnskap er farligere enn glyfosat, og at forskning stadig gir ny kunnskap.
– Det er ikke bra hverken for natur eller mennesker at vi sprøyter ut kjemikalier, sier Cottis.
– Men den dokumentasjonen myndighetene sitter på, tilsier at dette ikke er over fareterskelverdiene.
Holten leder prosjektet Pest-Tox, som undersøker om allmennheten rundt sprøytede åkrer blir eksponert for plantevernmidler gjennom luft og overflater, blant annet ved skoler og barnehager. Resultatene er foreløpig ikke klare, men én ting har allerede vist seg:
– Vi finner plantevernmidler der vi leter etter dem. Til og med langt oppe i skogen finner vi stoffer som er transportert via luft.
Løsningen?
Både Cottis og Holten er enige om at vi neppe klarer oss helt uten plantevernmidler i overskuelig fremtid. Men Cottis mener det viktigste grepet for å øke norsk selvforsyning, og samtidig redusere sprøytingen totalt, ikke handler om teknikk eller regelverk.
Det handler om hva vi spiser.
– Skal vi klare å få jordbruket inn under naturens tålegrenser, også på sprøytemidler, og klare å produsere nok sunn mat til verdens befolkning, som bikker hele 10 milliarder mennesker i 2050, da må vi redusere veldig på forbruket av melk og kjøtt.
Det er det samme som norske kostråd allerede anbefaler. Og det er ifølge Cottis ikke bare det sunneste for den enkelte, det er også det som gjør det mulig å øke verdens matproduksjon.
I dag subsidierer norsk stat jordbruket med rundt 30 milliarder kroner i året. Av de direkte tilskuddene til bønder går 80 prosent til storfe og sau. Sau subsidieres med 308 kroner per kilo. Storfe med 110 kroner.
– Hvis befolkningen halverer kjøttforbruket og reduserer melkeforbruket med 38 prosent, slik kostrådene tilsier, frigjøres det 12–13 milliarder kroner. De pengene kan brukes på å gjøre det vi vil at folk skal spise billigere, fisk, grønnsaker, poteter og matkorn, forteller Cottis.
Bonden er ikke bekymret
Intervjuet er knapt over før bonde Thea Karlsrud er i gang igjen. Våronna venter, og det er mye som skal gjøres. Vi står igjen ved fjøset mens hun forsvinner inn i arbeidet.
Hun er ikke bekymret for sprøytemidlene.
– De fleste bruker det riktig, og da er det ikke noe problem, sier hun.
Selvforsyningsmålet tror hun det er langt igjen til. Men det er ikke hennes problem å løse i dag. I dag er det våronna som gjelder.