Kommentar Fotballsagaen som samlet en hel nasjon

Idet du går ut av flyplassen Keflavik utenfor Reykjavik på Island føles det som om du har landet på månen. Du setter deg på bussen, og langs veien ser du ut i ingenmannsland. I horisonten kan du se konturer av fjell og vulkaner. Bortsett fra det er det mye grått og svart.

Likevel er det noe vakkert over det. Naturen på Island er fantastisk, unik, og ingenting jeg noen gang har sett maken til. Vulkaner, isbreer, varme kilder og lavaørken. En natur du ikke finner andre steder. Islendingene er imøtekommende, hyggelige og atmosfæren på vulkanøya er trygg og god.

Likevel forteller mange islendinger at de har slitt med et lillebrorkompleks sammenlignet med andre nordiske land. 

Med finanskrise og kollaps i islandske banker i 2007/2008 mistet mange islendinger hus og arbeidsplasser. De mistet noe av identiteten sin. Island måtte låne penger av vellykkede, skandinaviske naboland. Den nasjonale stoltheten som bygde seg opp etter frigjøringen fra Danmark i 1918, ble svekket.

Islendingene hadde det tøft, og mange følte de ikke hadde noe å være stolt av etter det økonomiske raset.

Sommeren 2016: En miniputtnasjon har nettopp sjokkert en hel fotballverden. Lille Island har tatt seg til kvartfinale i EM, hvor de skal møte vertsnasjon Frankrike. De røk ut for franske stjerner i den kampen, men sjarmerte likevel fotballsupportere verden over. De hadde turneringens kanskje beste publikum, og signaturfeiringen ”vulkanen”, hvor publikum og supporterne klappet i takt, ble kopiert av spillere og lag fra en rekke land. Hjemme på Island var det folkefest, og TV-bildene av folkehavet i Reykjavik under hele mesterskapet florerte rundt i media. 

Den islandske kvinnen jeg bodde hos på Island fortalte meg at hun var i København under mesterskapet i 2016. Hun var på ferie sammen med hele storfamilien, og verken hun eller alle de andre hadde følt seg så stolte over landet sitt på lang tid. Det bor mange islendinger i København, og gatene var fulle av folk i islandske farger, fotballdrakter og med malte flagg i kinnene.

 

 – Vi bar de islandske fargene med en stolthet vi ikke har gjort på lenge. Du merket det spesielt på barna.

Vigdis Rafnsdottir

 

Så skjer det utrolige igjen. Høsten 2017 kvalifiserte det islandske fotballandslaget, eller ”Strákamir okkar” som de kaller seg, til verdensmesterskapet i fotball. Som det minste landet som noen gang har nådd et VM-sluttspill. Landslaget fra det lille landet sjokkerte igjen. Ikke bare kvalifiserte de seg, men de vant også sin kvalikgruppe. Bilder av fyrverkeri og vulkanfeiringen fra den lille stadion i Reykjavik ble sendt overalt igjen.

Fotballen på Island har blitt gigantisk. På øya Heimaey, som er en del av øygruppen Vestmannaeyjar sør for Island, ser det ved første øyekast ut som om de ikke har plass til én fotballbane. Øya er liten, men om man leter godt finner man fire pluss, en innendørs fotballhall på en plass som er skjult bak fjell. Denne øya, som du må ta en grusom, tretimers fergetur på voldsomt hav for å komme deg til, er plassen hvor laget som ble islandske seriemestere 2017 holder til.

Det skal ikke være mulig å bygge opp en toppklubb på en isolert øy med 5000 innbyggere. Men de får det til likevel.

Island har klatret opp til en 22. plass på FIFA-rankingen. De ligger bak Danmark, men foran Sverige og et hav foran Norge som ligger nede på en 49. plass. For å sette det i sammenheng – for bare åtte år siden lå for Island bak krigsherjede Syria på rankingen. Når det kommer til fotball finnes det i hvert fall ikke lenger noe lillebrorkompleks for islendingene.

 

Island ligger bak Danmark, men foran Sverige og et hav foran Norge på fotballrankingen.

 

Nå mener ikke jeg at fotballen ene og alene er grunnen til et land kunne bli stolte av seg selv igjen. Island har fått bedre BNP og hjemlig økonomi siden krisen for ti år siden. Landet har også blitt en helårsattraksjon for turister på grunn av god markedsføring. Mye er bedre på Island nå enn det var nå. Arbeidsledigheten er mindre, og som nevnt har økonomien kommet seg på beina igjen.

Likevel mener jeg prestasjonene til Islands landslag i fotball har bidratt til at folk fikk sin nasjonale stolthet tilbake. Det har gitt islendingene noe å samle seg rundt. De har fått en felles lidenskap, og kan være stolte av det samme – sammen.

Før suksessen fulgte, ifølge de islendingene jeg møtte, nesten ingen på Island med på fotball. Det var i hvert fall ikke mange som snakket mye om det. Nå er kampene noe mange islendinger samles rundt, og spillerne er heltene mange av barna vil bli når de vokser opp.

Det er noe eventyrlignende over historien til det islandske folk og det islandske landslaget. Det er en fotballsaga fra sagaøya, som viser at fotball kan handle om så mye mer enn bare idrett. Det kan samle et helt folk, og bidra til å gi dem sin nasjonale stolthet tilbake.