Kommentar Når idrett blir stornasjonenes maktbrikke

Han bryr seg ikke om maktkampen i verdenspolitikken. Ei heller enser han kampen om jordas ressurser så mye som en tanke. Den eneste kampen han bryr seg om nå er den som pågår på en av de mange grønne gressplenene på Guangzhou Evergrande fotballakademi.

Som andreklassing på verdens største fotballskole lever han i en kokong der omverdenens problemer ikke preger hverdagen på noe vis. Det største problemet er kanskje at det foreløpig ikke er noen kinesiske spillere han kan se opp til. Kanskje blir han selv den første kinesiske spilleren som slår til i utlandet. Kanskje får han da en viktig rolle, bevisst eller ei, i Kinas vei mot posisjonen som verdensleder.

Kina blir vanskeligere og vanskeligere å ignorere. Våre amerikanske venner sakker akterut, ikke bare økonomisk, men også med tanke på internasjonal anseelse.

Begrepet «myk makt» ble introdusert av Joseph Nye mot slutten av 80-tallet. Denne type makt er et lands evne til å påvirke andre land, for å oppnå et ønsket utfall. Mens hard makt er benyttelse av økonomiske midler eller millitærmakt, deler Nye myk makt i tre. Et lands kultur, politiske verdier og utenrikspolitikk.

Om idretten, og fotball, skal finne sin plass i treenigheten, er det utvilsomt i kulturdelen. 

Det kan virke som om verdens ledere har latt seg fascinere av idrettens makt.

Citius, Altius, Fortius. Raskere, høyere, sterkere. Det olympiske mottoet som oppfordrer deltakerne til å presse seg til det ytterste. Pierre de Coubertin, de moderne lekenes far, var mannen bak det første OL-et.

Franskmannen var også personen som fikk mottoet assosiert med OL. Uttrykket «det viktigste er ikke å vinne, men å delta», ble også introdusert som en viktig olympisk verdi i OL i 1908.

Større, galere, dyrere.

Større, galere, dyrere. Det er ikke det olympiske idealet, men det er den olympiske realiteten. Vinter-OL 2014 er fremdeles tidenes dyreste Olympiske leker. Moroa i Sotchi kostet den russiske stat 53 milliarder dollar. Den forrige rekorden var sommer-OL i Beijing 2008 den stolte innehaver av.

44 milliarder dollar kostet lekene i Kina.

På grunn av inflasjonen i samfunnet er det naturlig at prisen på OL stiger gradvis. Men hvorfor er det da slik at om du legger sammen prisen for Rio 2016 og Pyeongchang 2018 så har du fortsatt nesten halve Sotchi-budsjettet igjen?

Russland er en nasjon som ser på seg selv som en internasjonal stormakt. Men er de egentlig det? Den russiske bjørnen fremstår fremdeles skremmende for mange. Spesielt med tanke på militærmakt. Men på det kanskje viktigste området i det globale samfunnet, økonomi, er Putins nasjon langt bak stormaktene.

USA er i en egen liga når det kommer til bruttonasjonalprodukt. Samler du EU er ikke det europeiske fellesskapet så langt bak, og Kina er tredje største.

Hva så med Russland? Verdens største land er på tolvteplass. 

Russerne jukset seg til toppen av medaljestatistikken, foran Norge.

Russland er ingen stormakt i økonomiens verden. Men det bildet Putin har skapt av Russland etterlater ikke rom for svakhet. Kun en økonomisk supermakt kan arrangere historiens dyreste Olympiske leker, men selv det var ikke nok for Putin. De skulle også være best.

Russerne jukset seg til toppen av medaljestatistikken, foran Norge. 

Ved å fremstå som en vellykket nasjon ønsker Putin å styrke Russlands stilling i verdenssamfunnet.

Men russerne ble avslørt.

Da Kina var vertsnasjon i 2008, for tidenes dyreste sommer-OL, endte de også selv som beste nasjon. 100 medaljer. 48 av dem av edleste sort. Et viktig steg for Kina (Guoqi 2008). Men mens Russland fremstår som et luftslott, kan ikke det samme sies om Kina. 

Verdens nest største økonomiske nasjon, og med stø kurs oppover. Kineserne er ikke bare verdens største folkeslag, de er også i ferd med å bli verdens største økonomi.

USA sin kanskje største styrke som supermakt har vært evnen til å utøve myk makt. Det fagre Amerika i vesten var landet alle så opp til. Slik er det ikke lenger.

Med en stadig mer upopulær president, og en kontroversiell utenrikspolitikk, har USA mistet mye av sjarmen. Den myke makten svikter.

Men hva vil skje når USA merker at innlevelsesevnen begynner å minke i kraft? Landet har vist mang en gang at det ikke frykter å bruke militærmakt. 2018-budsjettet den amerikanske hæren har fått av Donald Trump og hans kompanjonger er det største i historien.

Når muligheten til å påvirke andre forsvinner på andre arenaer, vil militæret fortsatt være en enorm styrke for USA. Det gir grunn til å tro at antallet militære operasjoner i utlandet ikke kommer til å minke de kommende årene.

Xi Jinping er president i Kina, en nasjon som lenge så mot USA. Alt i Kina var en kopi av noe vestlig. Slik er det ikke lenger. Vandrer du rundt i Kinas største byer, så minner det om vesten. Men det virker ikke lenger som en billig kopi. Kina fremstår også som en mer pragmatisk utgave av vesten.

Kina fremstår som en mer pragmatisk utgave av vesten.

Her betyr ikke enkeltmennesket noe. Et nabolag rives, og bygges opp igjen på nytt. Ingen komité eller nabolagsforening får endret noe. Når partiet har bestemt seg, så blir det slik.

Beijing-OL var første gang Kina tok flere medaljer enn USA. Kina over USA. Kanskje er det en forsmak på hva vi har i vente i verdenspolitikken? USA virker å stagnere. EU mister Storbritannia. Det russiske luftslottet blir mer og mer åpenbart. De gamle stormaktene er ikke like overskyggende som de en gang var.

Er Kina vår nye verdensleder? Kanskje ikke enda. Men alle piler peker i den retning. Skal de bli det, må de lære seg å opparbeide seg myk makt. Det vil de bruke idretten til.

Hvilken makt ligger i fotball? Xi Jinping er selv en stor supporter, med spesiell forkjærlighet for italiensk fotball. Men det er neppe kun egen fascinasjon som ligger bak den kinesiske fotballsatsningen.

Om Kina kan bli en foregangsnasjon i verdens mest populære idrett, vil de tilegne seg en god porsjon myk makt.

For ti år siden ville alle Liverpool-barn i Norge være Steven Gerrard. Alle United-barna ville være Wayne Rooney. Da vokser barna opp med et positivt inntrykk av England. Det er jo der den store helten kommer fra.

Det blir en slags indoktrinering fra barnsben av, kun på grunn av en som er flink til å sparke ball.

En Lionell Messi fra Beijing, eller en Cristiano Ronaldo fra Guangdong-provinsen i Sør-Kina. Det er det presidenten drømmer om. Han vet hvilken effekt det kan ha. Den lille gutten på Guangzhou-skolen er en av mange håpefulle. Kanskje er det han som blir gjennombruddet. Lite ville gledet Xi Jinping mer. Han håper fotballsatsningen vil føre til kinesiske maktbrikker i idrettsverdenen, som dunker ballen i krysset fra 30 meter.