Kommentar Puerto Rico trenger en ny normal

Den karibiske øya Puerto Rico har lidd store tap, både i økonomien og i folketallet, i tida etter den kraftige orkanen Maria. Selv om flere mistet livet under og etter katastrofen (offisielt 64 mennesker, men New York Times rapporterer om hele 1052), er det fraflyttingen som står for det største befolkningstapet.

Orkanen traff øya den 20. september 2017, og siden den gang har mange pakket koffertene og reist fra strømmangelen, den dårlige infrastrukturen og de stengte arbeidsplassene.

Ifølge en forskningsrapport fra Hunter College i New York kan Puerto Rico risikere å miste opptil 470 000 innbyggere i perioden 2017 til 2019. For en øy på omtrent 3,4 millioner innbyggere tilsvarer dette tallet cirka 14 prosent av den totale befolkningen.

Ifølge den samme rapporten kommer det frem at de fleste som forlater Puerto Rico er unge og voksne på leting etter arbeid eller høyere lønn. De er arbeidsføre, og kunne potensielt brukt sine utdannelser og kunnskaper i jobber på øya. Hvis disse jobbene eksisterte, og hvis de lønnet seg.

Tall fra den amerikanske folketellingen i 2016 viser at hele 43,5 prosent av puertoricanere levde i fattigdom før orkanen inntraff. Forståelig nok velger mange derfor å flytte til USA, og til de potensielt mye høyere lønningene. Så mange, faktisk, at blant annet forskerne ved Hunter College frykter at øya nå vil slite enda mer med å reise seg økonomisk etter katastrofen.  

Det er viktig å merke seg at orkanen Maria ikke egentlig var startskuddet for den store migrasjonen fra Puerto Rico til USA. I perioden 2006 til 2016 forsvant omtrent 525 000 innbyggere, hovedsakelig på grunn av den økonomiske krisen øya befinner seg i. Orkanen Maria har på flere vis bare eskalert problemer som allerede eksisterte fra før. Nå mener flere innbyggere vi møter på øya at det er på tide å avgjøre Puerto Ricos fremtid og hva slags forhold øya skal ha til storebror USA.

Orkanen Maria var ikke egentlig startskuddet for den store migrasjonen fra Puerto Rico til USA.

Puertoricanere har amerikansk pass og statsborgerskap, og kan derfor lett flytte til fastlandet for å starte et nytt liv. Allikevel vet bare litt over halvparten av amerikanere at mennesker fra Puerto Rico er deres medborgere, ifølge en spørreundersøkelse utført rett etter orkanen i september 2017. Bare litt over halvparten vet altså at det er deres egne medborgere som fremdeles bor i ødelagte hus med blå plast på taket, får rent drikkevann fraktet til dem i tankbiler og må ferdes på veier uten fungerende gate- og trafikklys.

Det høres absurd ut at så mange ikke vet, men det er kanskje ikke så overraskende allikevel, med tanke på hvor lite reell politisk påvirkningskraft Puerto Rico har blitt tildelt.

Den karibiske øya er nemlig ingen fullverdig delstat i de Forente Stater. Offisielt har de tittelen fri, tilknyttet stat eller et commonwealth, samvelde. På puertoricansk folkemunne dukker ordet koloni ofte opp. I praksis innebærer dette blant annet at puertoricanere ikke har noen stemmerett i amerikanske presidentvalg, med mindre de bosetter seg på fastlandet og registrerer seg som velgere i en delstat der.

De har heller ingen fullverdige representanter i Representantenes Hus og Senatet, slik alle de amerikanske delstatene har. Puerto Rico må nøye seg med én delegat med begrensede stemmerettigheter i Representantenes Hus.

Det er umulig å la være å kommentere ironien her. Nasjonen USA – the land of the free – ble dannet nettopp fordi de mente kolonimakten Storbritannia ikke gav dem rettferdighet og rettigheter. Nå er det USA som tviholder på sin frie, tilknyttede stat, Puerto Rico. Selv om et stort flertall av puertoricanerne ønsker å bli innlemmet som den 51. delstaten i USA, er det lite som tyder på at Kongressen er villige til å ta dette forslaget på alvor med det første.

Uten særlig politisk makt i Washington DC, kan ikke Puerto Rico gjøre særlig annet enn å håpe at Kongressen etter hvert velger å komme folkeavstemmingene deres i møte.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor svært få puertoricanere ønsker å løsrive seg helt fra USA. Selv om fattigdommen og den økonomiske krisen nå er omfattende, var øya lenge en av de sterkeste økonomiene i Karibia. USA er øyas viktigste handelspartner, og det er ikke usannsynlig at USA, som påvirker hele verdensøkonomien, ville vært en viktig faktor i Puerto Ricos finansielle regnestykke også dersom øya frigjorde seg. Da er det kanskje ikke noe poeng i å slite seg fri fra den økonomiske stormakta.

Ved å forbli en del av USA sikrer Puerto Rico seg også en bit av den amerikanske velferdskaka, som tross alt eksisterer, selv om skatter og avgifter er to ord mange amerikanere har et lunkent forhold til. Et kjapt blikk på Puerto Ricos naboer, deriblant Haiti og den Dominikanske Republikk, er nok til å forstå hvorfor et visst sikkerhetsnett fra en stor, global økonomi kan være viktig for øya.

Det er vanskelig for en utenforstående å fatte hvordan Puerto Rico helt siden 2006 har fått falle ned i dyp økonomisk krise uten at det føderale USA, som til syvende og sist har hovedansvaret for amerikanske statsborgere, har ryddet nevneverdig opp. Men i lys av dette, er det i hvert fall litt mindre overraskende at lyktestolper fremdeles ligger tvers gjennom hustak på øya, over et halvt år etter en enorm naturkatastrofe.

Selv om det er lett å la seg blende av de totale, massive ødeleggelsene Maria etterlot seg på den karibiske øya, er dette bare en del av problemet. Det større, bakenforliggende systemet har i seg selv vært problematisk i lang tid.

Hvis Puerto Rico skal klare å stanse strømmen av arbeidskraft som forlater øya til fordel for fastlandet, må noe skje. Det er mange puertoricanere enige om. Øya trenger å returnere til normalen, og arbeidsplassene og forsikringsutbetalingene må komme på plass. Samtidig kan man spørre seg hvilken normal man skal vende tilbake til.

Hvis tida før orkanen – den økonomiske krisetida der nesten halvparten av puertorikanerne levde i fattigdom – er normalen, vil migrasjonen fra øya uansett fortsette i tiden fremover. For å stanse trenden, må en større, systemisk endring skje.

Det er på høy tid at USA og dets innbyggere blir klar over at den økonomiske tragedien som har rammet Puerto Rico

At en avgjørelse om Puerto Ricos status er den nødvendige endringen, er det vanskelig fastslå. Men det er i hvert fall på høy tid at USA og dets innbyggere blir klar over at den økonomiske tragedien som har rammet Puerto Rico i lang tid, skjer på deres egen jord og preger livene til deres eget folk.

De trenger hjelp, de trenger å bli sett, og de trenger å bli hørt. Usikkerhet, dårlig infrastruktur og høy fattigdom skal ikke være normalen for statsborgere i et industrialisert land, verken før eller etter en naturkatastrofe.

Kanskje er det, som flertallet i Puerto Rico ønsker, best for øya å bli en fullverdig delstat i USA. Kanskje er tryggest å forbli slik det er nå, i status quo, slik andre puertoricanere mener. Uansett er en ting sikkert; det er på tide at koloniherren USA tar grepene de selv ønsket av sin egen koloniherre for lenge siden.

Det er på tide at Puerto Rico, og de amerikanske statsborgerne som bor der, virkelig får slippe til i debatten om sin egen identitet og plass i det amerikanske samfunnet.