Kommentar Spiker’n i kista for oljeboring i Lofoten

Diskusjonen rundt Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja har herjet i politiske sfærer, så vel som blant folket i flere år. Høyre og Arbeiderpartiet er enige om å utvide oljeboringen i nord, mens Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne er sterke motstandere.

Til og med Leonardo DiCaprio kastet seg inn i diskusjonen med et krast Instagram-innlegg rettet mot den norske regjeringen. For å se om vi burde åpne for oljeboring eller ikke, la oss vende blikket mot andre land som har stått ved samme veiskille, og se hva de gjorde.

Belize har akkurat skrevet under på «The Reef Declaration». Regjeringen i Belize startet å søke etter offshoreolje for flere år siden – uten at folket visste om det. Dette førte til sterke reaksjoner blant både enkeltpersoner og miljøorganisasjoner i hele landet, og nå åtte år etter BP-oljekatastrofen har det endelig resultert i lovendring i det mellom-Amerikanske landet: All aktivitet forbundet med oljeboring er forbudt.

Belize har innført forbud mot oljeboring i sine farvann. Er noe lignende mulig i Norge?

Hvilken kobling er det så mellom et land fylt med korallrev, paradislignende øyer og tropevarme og kalde Lofoten? Spørsmålet om oljeboring har vært aktuelt i årevis begge steder.

Her i Norge har vi ikke klart å komme fram til noen løsning, men Belize, derimot, har innført et midlertidig forbud mot oljeboring. Er noe lignende mulig i Norge?

Belize er helt avhengig av korallrevet sitt, både for hver eneste enkeltperson og sett i et økonomisk perspektiv for hele landet. Fiskeindustrien trenger korallrevet fordi fisk, hummer og alt annet liv oppholder seg i nærheten av revene. Turistindustrien er avhengig av korallrevet for å vise frem ett av verdens underverker til turistene sine. I tillegg beskytter revet hele den beliziske kysten mot orkaner og tsunamier.

Så ja; det er enklere for Belize å si nei til oljevirksomhet i sine farvann enn det kanskje er for oss her i Norge. Men hvordan ser det ut i Lofoten?

Lofoten, Vesterålen og Senja er på lik linje med det beliziske korallrevet også et hjem for millioner av fisk, hvaler, fugler og andre dyr. Lofoten har faktisk også verdens største kaldtvannskorallrev, Røstrevet, noen kilometer utenfor kysten. Spermasetthval og vågehval lever i havet utenfor Senja.

I tillegg huser havområdene verdens største og mest robuste torskestamme. Lofoten og områdene rundt er også et populært turistmål med flere hundre tusen besøkende i året, som ønsker å nyte den ville naturen Nord-Norge byr på.

Bare de seismiske undersøkelsene av om det er olje i vannet, skader fisken. Lydene skremmer bort fisken som er der og skader fiskeyngel og larver som er i nærheten. Hvis det skjer en oljeulykke vil det kanskje også bli nådestøtet for den truede lundefuglen. Er det verdt det?

I 2014 var eksportverdien av norsk fisk 69 milliarder kroner, åtte milliarder høyere enn året før. Er vi villige til å la en ikke-fornybar ressurs som olje ta plassen til fisken?

USAs fartstid i oljeindustrien er lang. De har hatt flere ulykker, blant annet Exxon Valdez i 1989. Den største av ulykkene var Deepwater Horizon-ulykken i 2010. 800 millioner liter råolje ble sluppet ut i Mexicogolfen. Flere millioner liter med et livsfarlig kjemikalie kalt Corexit ble brukt for å få oljen til å synke til havbunnen.

Bruken av Corexit gjorde opprydningsarbeidet til et mareritt. Ikke bare var det olje, men blandingen mellom olje og Corexit gjorde at det oppstod nye kjemiske forbindelser man aldri hadde sett tidligere.

Hele 200.000 fugler og et ukjent antall fisk døde etter å ha pustet inn oljedamp og blitt dekket av oljesøl. Krabber og østers ble ansett som giftige i lang tid etter utslippet. Hvor mange mennesker som ble syke etter å ha vært med oljeoppryddingen vet man ikke, ei eller hvor mange som har dødd som følge av sykdommene.

Skal vi benytte oss av Corexit, og på den måten risikere helsen til ikke bare dyrene i havet, men også menneskene som lever ved kysten?

Vi vil ikke være bedre skikket til å ta hånd om et oljeuhell utenfor Lofoten. Oljefeltene det er aktuelt å bore i ligger bare noen titalls kilometer fra kysten. Ved et eventuelt oljeutslipp vil det ikke være tid nok til at naturen kan bryte ned oljen naturlig, slik den gjorde i tilfellet med Statfjord A-ulykken i 2007. 

Skal vi da også benytte oss av Corexit, og på den måten risikere helsen til ikke bare dyrene i havet, men også menneskene som lever ved kysten?

De mest synlige konsekvensene etter BP-ulykken var døde delfiner og skilpadder som skylte opp på strendene i sørstatene i USA. I løpet av to år etter ulykken skylte 1700 havskilpadder opp. Det er fire ganger så mange døde skilpadder som dør på grunn av et oljeutslipp, sammenlignet med årene før.

I gjennomsnitt strandet 20 hvaler og delfiner i året før ulykken. Tre år etter katastrofen skjedde hadde totalt 930 individer blitt skylt opp. Er hvalene i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja noe bedre skikket for å takle et oljeutslipp?

Oljekatastrofer burde ikke komme som noen overraskelse. En eller annen gang vil det komme en ulykke når man holder på med olje. Det har vist seg gang på gang opp gjennom historien, både i Norge og ellers i verden:

Spørsmålet er ikke om det kommer til å skje en oljeulykke, men når det kommer til å skje.