Kommentar Airbnb-skammen
– 8 rue Perdonnet? Jeg har aldri kjørt noen turister dit, sier taxisjåføren til oss i det han svinger bilen inn i gaten med parisiske leiligheter og smijernsbalkonger. – Vi har leid her for fire uker, svarer vi.
Taxisjåføren begynner på en lang tirade med advarsler, og avslutter den med:
– Pass på hverandre. Det er mye kokain her. Og mange utlendinger… Pakistanere og arabere. Dette er et billig sted å bo, et dårlig sted. Jeg ville ikke bodd her, advarer han oss, før han kjører av gårde.
Et røft møte med nabolaget hvor vi har betalt 17.500 kroner for å bo den neste måneden. Årvåkne smetter vi inn døren til vårt nye hjem; lettere bekymret over om ransfaren stiger for hvert sekund vi står ute i gaten med koffertene våre.
Valget av leilighet falt på en av de billigere vi så på før avreise – men utenfor de skumleste områdene. Støtten på 2500 kroner fra Lånekassen holdt ikke til de mange fasilitetene. De første dagene i fungerte ikke varmtvannet i leiligheten (vi vasket håret i en bøtte). Vi lærte kjapt at det ikke var tidsbesparende å bruke stekovnen samtidig som vaskemaskinen (da forsvant strømmen). Heller ingen vits å ta oppvask mens den andre dusjet (isvann for stakkaren i dusjen). Men leiligheten hadde i hvert fall et separat soverom, dessuten lå den nær togstasjonen Gare du Nord – og i gangavstand til Sacré-Cœur.
Over 38.500 boliger ligger ute på Airbnb-markedet for Paris. De store pengene håves inn fra turister, fra folk på jobbreise eller på utveksling. Gjennomsnittsprisen per natt for Paris ligger på 118 dollar, cirka 1000 norske kroner.
Som vanlig leietaker (ikke tilreisende til Paris) har du ikke råd til å betale 1000 kroner natten. For har du råd til å betale gjennomsnittlig leiepris på Airbnb-markedet i Paris, har du sannsynligvis også råd til å kjøpe din egen leilighet. Januar: 31.000 kroner, februar: 28.000 kroner (ekstra kjipt med skuddår). Lykke til med lånet i banken.
I Paris, og i mange andre storbyer i Europa, har ikke lenger folk råd til å betale for et sted å bo. Selv flere av dem som har fast inntekt, har ikke lenger råd til å betale husleien. For inntekten har ikke fulgt etter kostnadsøkningen.
I Paris, og i mange andre storbyer i Europa, har ikke lenger folk råd til å betale for et sted å bo.
– Dette er ikke som det gamle Paris. Det er umulig å leve her, sier Nicholas, en franskmann vi kommer i kontakt med.
– Husleien er så høy at du kan ikke kjøpe leker til barna dine, du kan ikke gå på restaurant. Før kunne du få en god middag på restaurant med forrett, hovedrett, ost og dessert med vin for 50 franc (cirka 7,5 euro). Nå koster det nærmere 50 euro, utdyper han.
En kan kanskje se på noe av dette som i-landsproblemer. Men det er likevel interessant å se hva som skjer med et samfunn når en stor del av befolkningen ikke lenger har råd til annet enn å overleve. Alt som er gøy er for dyrt. Hvis du i tillegg legger på en drivstoff-avgift ingen har råd til å betale og en haug med gamle, etablerte klasseskiller, er det kanskje ikke så rart at så mange i Frankrike er i opprør hver lørdag.
Når det gjelder vårt område og vår leilighet i Paris, var det helt greit. Det var ikke så skummelt som taxisjåføren skulle ha det til.
Skammen ligger mest i at vi var med på å dra opp prisene på et leiemarked som allerede er spinnvilt – og at vi som turister var med på å gjøre at flere ikke har råd til å bo i Paris lenger.