Kommentar Er turismen med på å ta knekken på samfunnsstrukturen på Cuba?

Det var ikke rent få ganger vi hørte det før vi reiste nettopp til Cuba for knappe to månedene siden. Øya som ligger idyllisk til i det karibiske hav, har etter hvert blitt et svært attraktivt reisemål, og antallet turister har eksplodert de siste årene. I 2017 besøkte ikke mindre enn i underkant av fem millioner turister Cuba, og det tallet ser ikke ut til å stagnere med det første. 

Etter at staten så vidt begynte å slippe opp for mer privat næringsliv har turismen på øya etter hvert kunnet generere flere milliarder. I 2015 var denne næringen Cubas tredje største inntektskilde, og bidro med omlag 19 milliarder til landets økonomi. Men selv om dette er positivt for mange, fører det med seg en del negative sider også.

La oss begynne med de sosiale forskjellene. Dette er jo for det første kjernen i den kommunistiske tenkemåten. Alle skal ha likt, og dermed vil ingen skille seg ut som fattig eller rik. Men i det øyeblikket turisme blir det desidert mest attraktive markedet å operere i, fordi det er der pengene ligger, vil de som driver med helt andre ting falle utenfor og ikke minst vil de med høy akademisk utdannelse flykte fra yrkene sine.

Denne hjerneflukten opplevde jeg på nært hold nå i vår. Cubanerne er svært pratsomme overfor turister,  og i løpet av ukene på øya kom vi stadig i prat med både servitører, bartendere og drosjesjåfører. Men samtlige av disse kunne fortelle at de i utgangspunktet var utdannet lege, ingeniør, advokat eller psykolog. Typiske yrker som i Norge har høy status og fete lønninger. Men på Cuba er dette snudd helt på hodet, og dermed er valget etter hvert svært enkelt for mange. Komme seg inn i en bransje hvor turister med tjukke lommebøker legger igjen mye penger og tips.

Og ikke nok med det. Landet har restriksjoner for leger som ønsker å reise utenlands. Dette med nettopp tanke om at de ønsker å reise til andre land for å tjene bedre penger på yrkesvalget sitt. De må altså søke om tillatelse fra helsedepartementet for å reise ut av Cuba. Og først når myndighetene har vurdert om helsevesenet har tilstrekkelig kapasitet, vil legene få reise. Dette vil jeg ta meg friheten til å kalle fanget i eget land. 

Leger må søke om tillatelse fra helsedepartementet for å reise ut av Cuba.

Hjerneflukten sprer seg utvilsomt også til yngre generasjoner. Fremtidige studenter ser ingen grunn til å søke seg inn på lege- eller jusstudiet. De søker seg inn på studier hvor de garantert blir tilknyttet turister. Det er som et rent bakvendtland denne øya som ligger 25 timers reise unna Norge. Legeyrket blir uten tvil sett på som lavstatus, men har du kommet deg innafor dørene på en restaurant er du på toppen av rangstigen. Hva gjør dette med samfunnsstrukturen på sikt? Her er staten nødt til å ta noen grep for at dette ikke skal ende med en krise. 

En kilde til håp om forandring kom når Cuba etter 69 år med Castro-styre i fjor fikk en ny president som ikke tilhører den verdenskjente familien. Noen så kanskje for seg en framtid med hakket mindre konservativt tankesett på øverste hold. Den gang ei. Miguel Diaz-Canel er en nøye utpekt leder fra nettopp den eldre garde som tydelig mener at i det kommunistiske Cuba handler det mest om kontinuitet. Det handler om å forsvare det de har oppnådd for å bevare. 

Cuba-ekspert og statsviter Vegard Bye leverte nettopp sin doktoravhandling om nettopp de politiske og økonomiske endringsprosessene på Cuba. Han har liten tro på at det vil skje merkbare forandringer helt enda, til tross for at det i februar i år ble klart at det vil komme endringer i grunnloven. Blant annet at retten til privat eiendom anerkjennes. Bye presiserer at Cuba fortsatt vil ha et ettpartisystem, hvor kommunistpartiet er den øverste myndighetsautoriteten. Han tror dermed ikke at leninismen vil forsvinne med den nye grunnloven.