Har også Nepal et miljøansvar?

Himalayafjellene er nesten alltid innfor synsrekkevidde. De fargesterke tibetanske flaggene svaier i hele Nepal som et symbol på fred og frihet. Men luften og omgivelsene er alt annet en fritt. Luften i hovedstanden, Kathmandu, gjør at du får en fornemmelse av å kveles. Vannet i vasken er svart etter å ha skylt ansiktet om kvelden. Og man skulle tro at søppel dekker flere kvadratmeter av Nepal enn det fjellene og naturen gjør. 

Nepal prioriterer ikke miljø, og det er forståelig, men det blør i hjertet til en med økende miljøangst.

Søppel er en av de tydeligste og mest synlige sporene av globalisering, skriver Thomas Hylland Eriksen i boken «Overheating». Nepal har de siste 70 årene åpnet mer og mer for omverden og det har satt sine spor. Med økende turisme, mer industri og flere mennesker har søppel, dritt og forurensing blitt et av de mange problemene i Nepal. Men som et av verdens fattigste land er verken søppel eller miljø på prioriteringslista til myndighetene. Menneskene kommer først i rekka, selvfølgelig.

At andre problemer er prioritert høyere har ingen vanskeligheter med å forstå. Men samtidig finnes det mange grunner til at også Nepal retter fokuset mot en mer bærekraftig fremtid. Å bo på en søppelhaug er ikke bare uhyggelig og vanskelig, men byr også på store potensielle helseproblemer.

Hylland Eriksen forklarer at mens resirkulering har blitt big-business i det globale nord har det globale sør blitt forgiftet, forurenset og forvandlet til en søppelhaug. Hylland Eriksen gjør også en meget interessant sammenligning mellom Norge og Nepal når det kommer til miljø: Norge med sin oljeeksport står for omtrent 3 prosent av utslippene i verden og har et co2 utslipp på 9,2 tonn årlig, mens Nepal på den andre siden kun slipper ut 0,2 tonn co2. Hylland Eriksen forteller at Norge er gode på å håndtere miljø på hjemmebane i form av resirkulering og søppelhåndtering, men er en miljøversting internasjonalt. Med andre ord er ikke miljø og søppel et synlig problem i Norge slik som i Nepal, men er vi egentlig bedre?

Spørsmålet om hvem som har størst ansvar for å redde miljøet blir meget relevant når vi vet at Norge slipper ut så ekstremt mye mer co2 enn Nepal gjør i løpet av et år. Må vi ikke stå til ansvar for våre egne handlinger?

I avhandlingen «U-landsdeltakelse i klimaregimet» fra 2006, skrevet av Anne Therese Gullberg, Jon Hovi og Jonas Vatne på vegne av Cicero, sies det at det finnes en rekke barrierer mot u-landsdeltakelse i klimaregimet. Blant annet tar de opp «rettferdighetsbetraktninger» som en av barrierene. Siden de største utslippene i hovedsak er gjort av i-land står også de ansvarlig for å redusere utslippene. Samtidig tar de opp at u-land trenger å gjøre utslipp for å kunne oppnå større økonomisk vekst.

Når man spør folk i Nepal hva de gjør med søppelet er det ingen som gir et ordentlig svar. Den nepalesiske familien jeg bodde hos lo av meg da jeg tok med søppelposen min til butikken for å kaste den i den ene søppeldunken jeg visste fantes i området.

Og hvis man kommenterer hvor uendelig mye søppel som flyter rundt i Kathmandu, lyder svaret noe som ligner et: «he he, ja.»

Aftenposten omtalte allerede i 2008 Kathmandu som en av verdens verste byer når det kommer til forurensning og søppel. Journalisten forteller at ekstrem forurensning tar flere liv i Nepal enn det borgerkrigen tok i sin tid.

For du kan faktisk kjenne at det knaser litt mellom tennene fra alt forurensningsstøvet i Kathmandu. Og man trenger å skylle munnen med vann nå og da for å bli kvitt følelsen av å ha «skitt» i munnen. Likevel er Nepal et land som blir litt unnskyldt fordi de har så mye større problemer som for eksempel fattigdom og sult. Skal Nepal stå til ansvar for sin dårlige håndtering av et truende klima, eller har de fri-pass?