Kommentar Hva skjer med den gassiske drømmen?

«Den amerikanske drømmen er langt på vei en løgn», sier Harald Eia. Tanken om at alt er mulig, bare du jobber hardt nok, er ikke gjeldene i statene lenger. Han mener dette er mer gjeldene i Norge – den norske drømmen. Men hva med Madagaskar og den gassiske drømmen? Finnes det noen form for drøm hos gasserne om at alt er mulig – du kan få til hva du vil – bare du tar i et tak?

For hvordan er egentlig situasjonen for en gassisk tenåring? Hvilke håp og drømmer har de, og kanskje viktigst, hvilke forutsetninger har de for å nå drømmene sine? Neste år har Madagaskar vært selvstendig i 60 år, etter at landet ble frie fra kolonimakten Frankrike i 1960. Men hva har skjedd på denne tiden? Har det gassiske folk opplevd økt levestandard? Føler de seg frie, og har det utløst i noen store positive samfunnsendringer?

Vi kan sammenligne det med mer kjente forhold. Hvis vi ser på Norges situasjon i 1965, 60 år etter unionsoppløsningen med Sverige, hvordan var levestandarden da? Dette var før vi fant og tjente oss rike på det sorte gullet, og størstedelen av arbeiderne var derfor i skips-, fiskeri- og landbruksnæringene. Ikke så ulikt de næringene som finnes på Madagaskar i dag. I tillegg har de også olje og mineraler, og ikke minst er de storeksportør av vanilje. Det er verdens nest dyreste krydder, og i fjor kosta det like mye for en kilo vanilje, som for en kilo sølv.

Hvordan kan det da ha seg at over 70 prosent av gassere lever i ekstrem fattigdom?

Hvordan kan det ha seg at over 70 prosent av gassere lever i ekstrem fattigdom? Det er et spørsmål med mange ulike svar. Noen sier det er på grunn av stor korrupsjon, politisk uro, dårlig sivilsamfunn, pest og andre sykdommer. Andre sier gasserne er for late og at de har for lite kreativitet og innovasjonsevne til å skaffe seg arbeid. En tredje grunn som kan spille inn er lokal overtro og tradisjoner.

Gassere har veldig stor respekt for forfedrene og foreldrene sine. Mange bruker blant annet store summer på nye klær til slektninger – som er gått bort og gravlagt for lengst. Ett av ritualene noen gassere fortsatt praktiserer i respekt for sine forfedre, er at levningene graves opp for å gi de døde nye klær. I tillegg til å bruke de små beløpene de har på avdøde slektninger, kan også annen overtro spille inn.

Den store respekten for foreldre og forfedre kan også gjøre at de ikke ønsker å få et bedre liv eller få et flottere og større hus, og dermed ikke har noen tanker eller drømmer om å endre sin sosioøkonomiske situasjon. Det kan virke rart for mange unge nordmenn i dag - spesielt for én som utvandret fra bygda til Oslo å bli noe annet enn bilmekaniker i samme firma som faren. Men kanskje det nettopp er denne respekten for sine forfedre som er den gassiske drømmen? Eller rettere sagt ikke-drømmen?

Hvis du for eksempel tar deg en tur til «den norske byen» Antsirabe i høylandet, vil du mest sannsynlig få gå helt i fred om du tenker deg en tur ut etter mørkets frembrudd. Byens humpete og litt slitne gater tømmes nemlig for folk sånn cirka klokka åtte, da kommer nemlig heksene frem, ifølge lokal overtro. Og overtroen er ikke forbeholdt den eldre generasjonen – selv unge voksne i 20-åra med høyere utdanning tør ikke gå alene ute i mørket på grunn av heksene. Overtroen gjennomsyrer samfunnet og lager en ramme for hvordan dagene, månedene og årene ser ut.

Overtroen gjennomsyrer samfunnet og lager en ramme for hvordan dagene, månedene og årene ser ut.

Muligheten for fremtidsdrømmer blir ikke bedre av at situasjonen i landet er veldig uoversiktlig. Siste folketelling hadde de i 1993, da var de 12,2 millioner. Siden da har de kun estimert befolkningstallet, og er for 2018 estimert til rundt 26 millioner mennesker. Men med denne doblingen av innbyggere, hvordan går det da med arbeidslivet? Får barn og unge utdanning og muligheter? Det er vanskelig å finne noe klare tall på grunn av den uoversiktlige situasjonen - og fordi det mange ganger ikke finnes noe statistikk og tall. 

Men det man kan gjøre, er å legge merke til det som skjer i gatene til hovedstaden, Antananarivo. Flere av bussrutene har unge gutter, kanskje 15-16 år, som både sjåfører og billettinnkrever. Man møter mange barn langs veiene i de ulike skoleuniformene på vei til eller fra skolen. Men det er også veldig mange barn og unge som er i slummen, noen uten rent vann, andre uten skikkelig helsetilbud og noen uten gode utdanningsmuligheter. For disse barna er det nok få drømmer om nye muligheter i framtida.

Siden 1960 har det vært mange opp- og nedturer for det gassiske folk, og demokratiets stabilitet har vært på utrygg grunn ved flere anledninger. Ikke før i 1990 ble det et flerpartisystem, og siden da har det vært mye uro når det kommer til hvem som skal styre. Militærkupp i 2009, presidenter som rømmer, og nye presidenter som kommer til. Nåværende president, Andry Rajoelina, vant presidentvalget mot slutten av fjoråret. Til tross for at han tidligere sto bak et statskupp i 2009, og senere ble nektet å stille til valg i 2013, kan det virke som om det gassiske folk nå har tiltro til at han skal få til endringer. 

For du kan se de oransje valgkamp-t-skjortene med Rajoelinas ansikt påtrykt overalt. Han hadde nemlig et stort lager av t-skjortene han ikke fikk delt ut i 2013, og sammen med et nytt opplag til fjorårets valgkamp, ble de delt ut til alle og enhver. Det er ikke nødvendigvis støtte til presidenten som gjør at så mange fortsatt bærer t-skjortene, men fordi det er de klærne mange av gasserne har. 

Med deres nye president kan det hende at flere gassere har fått et håp om et bedre liv. Et håp om at presidenten skal få orden på de forferdelige forholdene flesteparten av gassere lever under. Men som en gassisk universitetsforeleser sa; om han ikke leverer nå, er det rett ut med ham. Og hvem vet da hva som skjer med drømmene, eller ikke-drømmene?