Kommentar Hvor skal man starte?

Lemurer, flodhester, løver, sebraer og sjiraffer, tenker du kanskje når du hører ordet «Madagaskar.» Animerte dyr på en eksotisk afrikansk øy fra filmen med samme navn; «Madagaskar», og med sangen «I like to move it» dunkende i bakgrunnen. Virkeligheten er dessverre en helt annen enn paradiset man opplever i animasjonsfilmen. Fire av de fem nevnte dyrene finnes for eksempel ikke der.

Vårt kunnskapsnivå om en av verdens største øyer strekker seg kanskje ikke så mye lenger enn forestillingen vår av dette paradiset. Og folkene som bor der har vi kanskje ikke tenkt på en gang? For på den andre siden av alt dette vakre lever nesten 80 prosent av befolkningen i ekstrem fattigdom, skriver Norad. Og hvordan skal du brødfø en hel familie, hvor hver kvinne, ifølge FN, i gjennomsnitt føder 4,2 barn med bare 10 kroner dagen i inntekt?

For hvert måltid jeg ble servert hos en gassisk familie, kun bestående av ris og en liten kjøttbit på siden, for hvert barn som tagg om å få restene mine på tallerkenen i en restaurant og for hver seng hvor en familie på seks sov sammen, dukket et spørsmål opp i hodet mitt: Hvor starter man? For det er en ond sirkel. Og det handler ikke om at myndighetene ikke ønsker å få det til. Det handler bare om hvor man skal starte, for alt henger sammen.

Man trenger penger og systemer for å bygge opp infrastruktur, helsetilbud, utdanningsinstitusjoner og arbeid. Alt på en gang.

Man kan ikke starte med å bygge veier for at fødende kvinner skal komme seg til sykehus. For mange av kvinnene vil ikke reise til sykehus engang fordi reisen, maten, medisinene og selve fødselen er for dyr. Da er det null vits i infrastruktur. Problemet er at man trenger alt på en gang. Man trenger penger og systemer for å bygge opp infrastruktur, helsetilbud, utdanningsinstitusjoner og arbeid.

«Utdanning bryter fattigdomssirkelen» skriver Unicef. Det skaper enorme ringvirkninger i samfunnet og er grunnleggende for utvikling. Men så møter du unge vokse som har studert i mange år, uten at det er arbeid å få etterpå. De som har pengeressurser flytter utenlands – tar med seg det de har tilegnet seg av kunnskap ut av landet. Og de som ikke har mulighet til det blir værende, med langt dårligere arbeid enn det utdanningen deres tilsier at de skulle ha hatt.

Så hvor skal man starte? Jeg tror likevel svaret er utdanning. Kunnskap. For, som jeg ser det, lever de i et lite kreativt samfunn. I byen Antsirabe florerte det for eksempel av sykkeltaxier. Over alt hang menn i slitne klær over styrene på syklene sine. Ventet. For nesten ingen benytter seg av sykkeltaxiene. Det slo dem ikke at det kunne være en annen måte å tjene penger på.

En 24 år gammel student spurte om jeg kunne bli med henne ut og tisse på kvelden. Hun turte ikke å gå ut i mørket selv.

– Hvorfor det? spurte jeg
– Det er jo ingen farlige dyr her...

– Nei, svarte hun.
– Men det er hekser.

Det er én ting å tro på hekser. Det er en del av kulturen. En del av troen. Men samtidig sier det så mye. Når kvinner føder har de heller ikke håret oppsatt, eller rettere sagt «i en knute.» For har de det i en knute kan det også bli knute på navlestrengen. Barnet kan få navlestrengen rundt halsen og bli kvalt. Samtidig bruker noen tradisjonelle jordmødre samme kniv som er brukt til grønnsaker og kjøtt til å kutte navlestrengen etter fødsel. Hendene vasker de heller ikke. Kunnskapen finnes rett og slett ikke.

Torbjørg Vikingsdal Andersen, tidligere prosjektleder av Remafi, et prosjekt som går ut på å formidle kunnskap til ikke-utdannede jordmødre skriver i sin artikkel i Sykepleien.no at «det viktig at engasjementet for mødres og barns rettigheter bygges på landets egne muligheter og ressurser.» Og små prosjekter som dette bidrar litt etter litt til å øke livsviktig kunnskap.

Noen tradisjonelle jordmødre bruker samme kniv som er brukt til grønnsaker og kjøtt til å kutte navlestrengen etter fødsel.

«Hvorfor valgte du å reise hit?» Jeg har ikke telling på hvor mange ganger gassere har stilt meg dette spørsmålet. Og først kunne jeg ikke skjønne hvorfor. Grønne sletter så langt øyet kan se, baobab-trær – Løvenes konge-trærne fra barndommens drømmetid, langstrakte hvite strender og regnskoger fulle av lemurer. Hvorfor skulle jeg ikke reise hit?

Men så, etter å ha tilbrakt noen dager i det frodige landet, skjønner jeg hvorfor de spør. For det er fattigdommen som rår. Og som hvit blir du kvalm av deg selv – kvalm av at du hopper inn i en taxi sombare koster 30 norske kroner turen, kvalm av at den tar deg til en fin restaurant hvor du betaler 50 norske kroner for tre retter og vin til. Kvalm av din egen rikdom.

For meg er fattigdommen så ekstrem at den er vanskelig å sette seg inn i. Den er vanskelig å virkelig forstå selv om man har sett den med egne øyne, selv om man har sovet på jordgulv noen netter, og spist ris til alle måltid i noen dager.

Men jeg hadde ikke villet reise noe annet sted heller. For det å se at så mange lever i denne fattigdommen gjør noe med deg. Du vet at den finnes, og du vet at du kan gjøre noe, selv om det er så utrolig lite i den store sammenhengen. Du vet at de trenger hjelp, men du vet også at det er noe landet til slutt må greie selv. De må stå på egne bein.

Svaret er kunnskap. Svaret er barna. Ungdommene. Svaret er den nye generasjonen. Men da må noe skje. En holdningsendring i hele samfunnet. Med små, små skritt. Bare man har forstått at man kan ha drømmer i livet, at man kan ha mål, at man kan gjøre noe annerledes enn foreldrene sine, at man ikke trenger å bli risbonde – bare der kan det starte. For det er det ennå mange gassere som ikke har innsett.