Kommentar Ja, storebror ser deg overalt

Ja, nesten alt du tror om Kinas overvåkningssystem er sant. De fleste har nok hørt noe om Kinas massovervåkningssystem på nettet, der de vanligste vestlige sosiale medier er blokkert, eller om Kinas avanserte overvåkningssystem med et kamera per sjuende innbygger. Dette tilsvarer mer enn totalt 200 millioner kameraer i landet.

Det er noe spesielt med å være i et land med så mange motsigelser. Kina er verdens største kommunistiske diktatur, men også (i løpet av en veldig snar fremtid) verdens største økonomi. Kina er det største eksportlandet i verden av «Made in China»-produkter, men overalt i hovedstaden Beijing finner man alle de vanlige vestlige butikk-kjedene: Starbucks, 7eleven, Adidas, McDonald's, H&M...

Takket være mystikken som preger Kina føler man seg overvåket i samme sekund man lander på flyplassen. Man møter vektere så fort man går utenfor døren, og dette forsterker bare følelsen av å konstant ha et par øyene som følger hvert skritt man tar. Å være hvit og «høy»(163 cm), i en by der den absolutte majoriteten er kinesere og veldig lave gjør at man både synes og høres ekstra mye allerede, med eller uten vekteres nærvær.

Men selv om den eldre generasjonen kinesere er nysgjerrige på utenlandske mennesker, så er de fleste kinesere under 40 tross alt både urbane og globale nok til å la en være i fred den største delen av tiden. De har sett utlendinger mange ganger før, vi er ikke så eksotiske tross alt. At Kina er en totalitær stat er et faktum, men på den trendy cafeen der man får en kopp latte med dekorativ latte-art, amerikansk popmusikk i høyttalerne og fasjonable kinesere med de nyeste smartphonsene overalt føles det ikke slik. Når man ikke ser et eneste hjemløst menneske, ikke en eneste narkoman, selv sent om natten og der alle gater er helt frie for søppel så er det vanskelig å skjønne at det er dette er den moderne tids største diktatur.

Når man ikke ser et eneste hjemløst menneske, ikke en eneste narkoman, selv sent om natten og der alle gater er helt frie for søppel så er det vanskelig å skjønne at det er dette er den moderne tids største diktatur.

Så er det det der med vektenes stadige nærvær som kommer en innpå bare huden. På alle parkeringsplasser, universitetsområder, barnehager, shoppinggallerier, bibliotek og egentlig på hver eneste offentlig plass ser man vektere med rifler, batonger, hjelmer og anti-protestskjold. Ta t-banen litt kjapt? Jovisst, men aller først må du gå gjennom en lang sikkerhetsprosedyre. Alle tingene dine må opp på et rullebånd og inn i en skanningsmaskin, en vekter kroppsvisiterer deg med en lang pipende ting, alle vannflaskene må veies i en spesiell maskin slik at de ser at det kun er vann i flasken. Prosedyren er ganske lik flyplassens sikkerhetkontroll.

Det er kanskje vekternes konstante nærvær som gjør at følelsen av den totalitære statens overvåkning kjennes på huden. Det føles nesten som å gå rundt i et skuespell der man må agere normalt og ikke trekke til seg unødig oppmerksomhet. Det er faktisk overraskende vanskelig å agere uskyldig når man faktisk ER uskyldig, særlig når man ikke vet hva de leter etter.

Men kun etter noen dager føles det helt normalt å se en vekter som marsjerer rundt i en barnehagegård. Og når man ser nærmere etter virker det som at de aller fleste vekterne er i 18-20-årene, smilende og mest står og snakker sammen om helgens planer, holder på med telefonene sine eller tar seg en liten lur bak skanningsskjermene. Du oppdager ganske fort at man kan diskutere seg forbi det meste. Ikke kjøre inn med moped inn i et sted? Bare be pent, så slipper de deg inn. Glemt legitimasjonen din hjemme? Bare si «Meiyou» («Jeg har ikke» på mandarin) og du skal se at de går videre med en gang. Deres konstante tilstedeværelse oppleves raskt som ganske ufarlig, og skuldene senker seg noen centimeter slik at det går å nyte og ta inn det nye miljøet. I hvert fall til man får lyst til å oppdatere sosiale medier eller ringe hjem til mamma.

På nettet trives den totalitære statsovervåkningen nemlig helt fint. På The World Wide Web innenfor Kinas grenser funker ingenting som hjemme. Hjemmesider og apper som Instagram, Facebook, Google, Skype, Whatsapp og en mengde andre hverdagsapper er blokkerte.

Kinas såkalte «brannvegg» på nettet dekker hela Kinas landegrense og gjør det umulig å surfe som normalt uten å ha en så kalt VPN (Virutal private network) installert på telefonen. Den som kommer til Kina uten en slik app installert vil oppdage problemer, programvaren er nemlig skjult fra både Appstore og Google play.

Allerede i 2006 jobbet mer enn 40 000.personer med så kalt «internettsikkerhet» for å overvåke og kontrollere spredning av informasjon på nettet.

Kineserne har til og med laget et eget ord for å beskrive brannveggen: «fanghuo changcheng» hvilket betyr noe sånt som «muren» med en ironisk undertone. Det er ikke bare visse hjemmesider og stort sett alle apper og søkemotorer vi bruker her i vesten som er blokkert. Nei, det finnes også en risiko for at innleggene man poster på uforklarlig vis forsvinner, og til og med informasjon som deles venner imellom via privat chat er overvåket.

Allerede i 2006 jobbet mer enn 40 000.personer med så kalt «internettsikkerhet» for å overvåke og kontrollere spredning av informasjon på nettet. I 2013 var det opp mot to millioner som hadde i oppdrag å sørge for et flekkfritt internett, ifølge CNN. Hvor mange det er i dag er vanskelig å vite, men det er nok sikkert å si at antallet ansatte i hvert fall ikke har gått nedover.

Den mest populære sosiale medier-appen i Kina i 2011 var Weibo (ligner på mikrobloggen Twitter) med mer enn 60 millioner aktive brukere hver dag (!). Weibo sine brukere var engasjerte og aktive.

Togulykken i Wenzhou provinsen i januar 2011 ble Weibo-aktivismens oppgang og nedtur. 40 personer døde i togulykken og nesten 200 personer ble skadet, en ulykke som skulle vise seg å være forårsaket av menneskelige feil og kunne ha vært unngått. Politikerne la lokket på og unnlot å spre informasjon til publikum om ulykken. På Weibo gikk diskusjonen vilt og det hele sluttet med at flere politikere ble offentlig ydmyket og måtte gå av.

Etter denne hendelsen sank populariteten til appen. Mellom 2011 og 2013 sank aktiviteten med 70 prosent. Etter hendelsen i Wenzhou-provinsen rettet «internettsikkerhets»-avdelingen oppmerksomheten mot kontoer med mange tilhengere og fjernet innlegg som kunne virke provoserende. I dag er nesten ingen av de opprinnelige influenserne aktive lenger. Dette har blant annet Jojje Olsson fortalt om i boken «Det nya Kina».

Mens Weibo tapper kan man se en annen tydlig vinner: WeChat. Den har i dag mer enn 1,2 milliarder (!) brukere og er meget smart oppbygd for en stat som Kina. Blant annet er det ikke er mulig å dele innlegg, WeChat-grupper kan kun ha 500 medlemmer av gangen, og man må registrere passet sitt når man skaper en bruker innenfor Kinas grenser.

Så mens vekterne på gata etterhvert virker ganske ufarlige er det på nettet den virkelige overvåkningen finner sted. Da er det kanskje på tide å revurdere bildet vi har av hvordan en diktaturstat ser ut i dagens samfunn.