Fotojournalistikk: Myanmar Gaylsene inntar Myanmars nattfestivaler

Før safranrevolusjonen, før regjeringsskiftet og før Aung San Suu Kyi´s frisettelse fra husarrest gjemte de seg. Etter et år med endring i Myanmar veier loven fortsatt tyngre enn kjærligheten. En lov som stadig står er forbudet mot homofili.

Si Thu sover med hodet mot bilsetet. En lang dag sitter i den unge kroppen, en dag som har blitt til natt og en natt som nettopp har begynt. Vinteren er på hell, for luften er fortsatt varm når klokka nærmer seg midnatt i Myanmar. Asfalten under dekkene tok slutt for en time siden og nå forsvinner den siste gatelykten som en prikk i bakspeilet.

Vi svinger inn på en smalere vei, billysene treffer en syklist som manøvrerer i veikanten med to store kurver betelblader på styret. Han har samme mål som oss, det blålysende pariserhjulet i enden av veien, vi skal på festival i utkanten av Yangon. En festival, som i går holdt til i enden av en helt annen mørk vei, men som ble stengt av politiet.

I dag er den igang igjen, nytt sted, og med den samme underholdningen som fikk den stengt i går.

Året som gikk var endringens år i Myanmar. Change er ordet på alles lepper, men i likhet med det burmesiske språket er det tonefallet som avgjør betydningen, ikke stavemåten.

Etter over femti år med militærstyre, beveger den nye regjeringen seg i noe det internasjonale samfunnet beskriver som en positiv retning. President Thein Sein har legalisert offentlige protester, han har roet ned statens restriksjoner på media og sluppet løs hundrevis av politiske fanger.

Nå rykker internasjonale selskaper inn med investeringer, og selv våre egne Telenor og Statoil snuser på mulighetene.

Human Rights Watch sin årlige World Report konkluderer med at det, på tross av den politiske reformen, fortsatt står dårlig til med menneskerettighetssituasjonen i Myanmar.

Rapporten peker blant annet på manglende vilje til å endre lover som en av utfordringene. Forbudet mot homofili, paragraf 377, står stadig. – I tillegg til bøter risikerer man fengsel i opp til ti år og i fengselet soner vi på egne avdelinger for menn som har sex med menn, forteller Si Thu.

På høye sorte heler balanserer hun på det ujevne underlaget på festivalområdet. Si Thu fikler med sigarettpakken, fisker ut en og plasserer den mellom de tynne leppene.

Jeg satt inne i to måneder, det første de gjorde var å klippe av meg håret. Jeg hadde superfint langt hår, mye av min identitet satt i det håret, sier hun.Hun tenner sigaretten, trekker inn og retter raskt på parykken.

-Men det vokser jo ut igjen. Og uansett, det er sunt med litt change ler hun. Vi har snakket mye om endring de siste dagene. Alt fra endringen i været de siste ukene, de politiske endringene, og endringen hun går gjennom hver dag ved solnedgang, når pikétrøyen og longyien byttes ut med blank rosa minikjole, zebravest og stiletter.

Si Thu er transseksuell, men kler seg kun som kvinne på kvelden. På dagtid er det for utrygt.

Den største faren for transseksuelle i Myanmar er politiet, forteller Kyaw Kyaw fra PSI-Myanmar, en global helseorganisasjon som også arbeider for menn som har sex med menn og transseksuelles rettigheter.

– Er du homofil kan du kun tas for å utføre homofile handlinger, som transseksuell er du en vandrende ulovlighet, det sier seg selv at du er mer utsatt. Politiet kan arrestere noen på det enkle grunnlag at de oppfører seg mistenkelig, sier han.

Andreplassen deler han opp mellom diskriminering i samfunnet og HIV. Tallene gir ham rett. Undertrykkelsen av LGBT og menn som har sex med menn har alvorlige helsefølger i landet.

Myanmar har den høyeste hivraten i sør-øst Asia. I gruppen menn som har sex med menn har hver tredje mann HIV. Likevel er Myanmars kapasitet til å respondere lavest i regionen.

 – Er dere klare for å møte gaylsene? ropes det over høytaleranlegget. Inne på sceneområdet sitter folk tett i tett på bakken, glitrende øyne fanger lyset fra lyskasterne.

Teppet trekkes til siden og en formfull kvinneskikkelse med stort hår slår ut med armene.

– Møt Hitlar, “the funny dancer”, sier hun. Musikken kjører, og showet er igang. Publikum jubler og ler, noen reiser seg og danser med.

Sigarettgloer sendes mellom venner som små døgnfluer. Glødende idag, slukket i morgen.

Samtidig bak scenen er det kostymeskift. Lederen for gruppen med samme navn, Kyi Le Le U, står som en gylden statuett med mikrofonen til munnen. I ti år har hun ledet gruppen og arrangementer uten motstand hører til sjeldenhetene.

Hun ser seg rundt, vinker til seg en silhuett bak et forheng.

– Ki Ki, du er på om to.

En jente kommer frem og hopper opp på scenen, straks skal hun ta over etter Hitlar. Hun gir sigaretten sin til lydteknikeren og røyklukten blander seg med duften av parfyme, hudkrem og etterbarberingsvann. Med hodet på skakke blunker hun.

– Vi er heldige da, burmesiske menn har ikke mye skjeggvekst uansett.

Hitlar bukker og de bytter plass. Hitlar har danset i over 20 år, men for Ki Ki er dette første gangen.

2012 var et år der mye skjedde for første gang i Myanmar.

For første gang ble internasjonalt nyttår feiret offentlig, og det på oppfordring fra presidenten.

For første gang fikk Myanmar sin første LGBT tv-kanal, Colours Rainbow TV.

Og før første gang ble LGBT-rettigheter feiret på International day against Homophobia. Feiringen ble gjennomført uten innblanding fra myndighetene, men noen parade turte de ikke arrangere, ikke helt enda.

 – En ting er de politiske reformene, en annen ting er de sosiale holdningene. Når det kommer til homofili er Myanmar ekstremt konservativt, forteller Hitlar.

– Det er mye fordommer. En vanlig holdning blant folk er å tro at en homofil mann hadde et dårlig forhold til en kvinne i sitt forrige liv, og derfor straffes ved å bli homofil i dette. Det er også tilfeller av “korrigerende” oppførsel, som voldtekt av lesbiske, eller familier som sender sønnene sine i kloster for å korrigere hans seksuelle orientering.

Ki Ki beskriver sin virkelighet som todelt. En balanse mellom kvinne og mann, natt og dag, lys og mørke.

 Når landet nå sakte åpner opp håper “gaylsene” på endring også for dem, at de ikke lenger må holde seg i skyggene. For det er i skyggene de har holdt seg, på mørke nattklubber og i lukkede forum. Og i skjønnhetssalongene.

Et fristed, og et av de eneste arbeidsstedene hvis du vil leve som transseksuell.

– Er du transseksuell og ikke interessert i sminke og skjønnhet, da er det ikke mange jobber igjen til deg. Du får ingen vanlig statsjobb om transe, det kan du bare glemme. Du har tre valg, skjønnhetspleier, nat-sayer eller sexarbeider.

Thet (48) har visst at hun var transseksuell hele livet og idag driver hun en skjønnhetssalong ved Kaba Aye Pagoda i Yangon.

Alternativ to, Nat-sayer, er en mer tidsbegrenset mulighet. En nat-sayer er en transseksuell mann som kler seg opp som kvinne og fungerer som et åndelig medium under de spirituelle Nat-festivalene i landet.

Kyi Le Le U senker mikrofonen, sender et smil til lydteknikeren og trekker seg tilbake til avlukket sitt. Hun er en fattet skikkelse som snakker med tydelige punktum. Glitrende kinnben beveger seg i det spinkle lyset.– Vi er jo samfunnskommentatorer, vi tester pulsen på folket. Som underholdning er vi ok, som mellom-medium for å komme i kontakt med åndene er vi ønsket, men som naboen din, bilselgeren, læreren til barna dine?

– Selvom flere har kommet ut av skapet og er synligere nå enn før den burmesiske våren, vedvarer trakassering og arrestasjoner. Dette er ikke enestående for Myanmar, men et første skritt her må være å ikke være redd for myndighetene, så kan vi begynne å snakke om rettigheter. Men vi glemmes fort, for retten til å elske hvem man vil er så selvsagt. Ikke her. Ikke for oss.

En ny runde med applaus høres fra scenen. Kyi Le Le U smiler. Lydteknikeren blinker med lysene og jentene tripper av. Kvelden går snart mot morgen og Si Thu skal videre til havnen. Hun er hverken skjønnhetspleier eller nat-sayer, men alternativ tre, sexarbeider.

Havnen er beste cruisingområde på denne tiden av døgnet. Hun trekker duken til sceneinngangen til side og klatrer ut til publikum. Den rosa minikjolen sklir opp i anstrengelsene og hun trekker den raskt ned over boxerkanten og smiler.

Det er lenge siden hun sist var på en festival som dette. Selv er hun ikke showjente-typen. Det vil hun heller ikke bli.

– Blikkene jeg får fra forbipasserende er allerede mer enn jeg ønsker.