– De tvang oss til å telle til 15 og slo på hvert nummer

Under valgkampen i Kawempe North i mars ble journalister angrepet daglig.

– Utstyret deres ble ødelagt og flere ble utsatt for vold. Noen ligger fortsatt på sykehus med alvorlige skader, sier Gerald Walulya, professor i journalistikk og kommunikasjon ved Makerere University.

– Truslene kommer fra staten

Hendelsen som skjedde i Ugandas hovedstad er ikke unik for landet. Ifølge Reportere uten grenser (RSF) utsettes journalister for vold nærmest daglig.

Uganda ble rangert som nummer 128 av 180 land på RSFs pressefrihetsindeks i 2024.

Ved universitetet i Makerere forteller Walulya at pressefriheten i landet varierer kraftig. Mens den i enkelte perioder er relativt fri, er den i andre perioder helt fraværende. Det er spesielt under valg og politiske konflikter at pressefriheten forverres.

Foto: Gerald Walulya

Ifølge Walulya kan det å være journalist i Uganda være risikofylt på ulike måter, og både lovlige og ulovlige midler benyttes mot journalister som er kritiske til myndighetene.

Livstruende skader

– Trusler, trakassering, vold og arrestasjoner er vanlig, og det finnes journalister som sliter med livstruende skader etter å ha blitt mishandlet. I andre tilfeller blir journalistens familie et mål. Tidligere journalistisk virksomhet kan i tillegg ha negativ innvirkning på fremtidige muligheter i arbeidslivet, forklarer han.

Flere journalister har beskrevet hendelsen i Kawempe North til Reportere uten grenser.

– De fikk oss til å ta av skjortene våre for å dekke for øynene, ba oss legge oss ned og slo oss med stokker og geværkolber. De tvang oss til å telle til 15 og slo oss på hvert nummer, sier Abubaker Lubowa, fotojournalist fra Daily Monitor.

Journalistene Ibrahim Ruhweza og Isaac Nuwagaba fra New Vision ble holdt 20 minutter i en varebil av maskerte medlemmer av Ugandas sikkerhetsstyrke. Med bind for øynene ble de slått med stokker og elektriske kabler, før de ble tvunget til å slette videoopptakene sine.

– Et resultat av misforståelser

I en pressemelding fra Uganda Peoples' Defence Force datert 13. mars, skrev talsmann Chris Magezi at det er ukjent hva som ledet til konflikten mellom journalistene og sikkerhetsstyrkene i Kawempe North.

Etterforskning av hendelsene er satt i gang, og ifølge Magezi ønsker hæren å gjøre sitt ytterste for å gjenoppbygge tillit og fortrolighet til pressen.

I etterkant har Magezi uttalt seg til Reportere uten grenser, hvor han uttrykker at volden mot journalistene i Kawempe North var et resultat av “misforståelser”, og at “journalistene må ha blitt blandet sammen med voldelige supportere”.

Uganda Peoples' Defence Force er informert om at Journalen skriver om hendelsen i Kawempe North, men har ikke besvart henvendelsen om belyse situasjonen.

– Et direkte angrep på pressefriheten

Journalen har vært i kontakt med regionsdirektør i Reportere uten grenser, Sadibou Marong.

– Hendelsen i Kawempe North er et direkte angrep på pressefriheten. Ekstrem vold mot tydelig identifiserte journalister bekrefter at det finnes alvorlige sikkerhetsproblemer for mediearbeidere. Slik behandling i en valgperiode er helt uakseptabel, sier han.

Ifølge Marong er selvsensur en vanlig konsekvens av at journalister utsettes for vold, trusler og trakassering.

Velger tryggere historier

– Valg i Uganda kan være både brutale og dødelige. En del journalister mener at offentligheten trenger å vite og se, og dekker derfor politiske valg på tross av risikoen. Jeg velger å ikke gjøre det, fordi det kan sette meg i fare, sier journalisten Nakisanze Segawa.

Segawa jobber for medieorganisasjonen Global Press Journal og har dekket historier fra Uganda i nesten ti år. Hun sier at hun føler seg trygg i sitt yrke.

– Grunnen er at jeg har tatt et personlig valg om å dekke tryggere historier, og jeg vet om mange reportere som ikke føler det samme. Folk jeg kjenner har mistet øyne, tenner og ben. De får utdelt beskyttelsesutstyr i forkant, men kommer haltende tilbake, forklarer hun.

Ifølge Walulya viser forskning at det er mange journalister som praktiserer selvsensur for å beskytte seg selv, og unngår temaer som politikk. Andre journalister velger å forlate sitt yrke.

– Journalister er målet

Segawa kjenner flere av journalistene som var til stede under angrepet i Kawempe North, og mener det har liten betydning hvem journalistenes arbeidsgiver er.

– Journalister er målet. Det spiller ingen rolle om du jobber for en statseid eller uavhengig medieorganisasjon. Alle blir angrepet, og identifiseringen skjer først etter angrepene.

Til tross for beslutningen om å ikke dekke politiske valg, er hun ansatt i en uavhengig medieorganisasjon som dekker verdens mest pressede utfordringer. Menneskerettigheter, LGBTQ, helse og klima går igjen som temaer i artiklene hun har skrevet.

Noen ganger blir også hun redd.

Foto: Nakisanze Segawa

– Min rolle som journalist er å fortelle menneskers historier, med verdighet, nøyaktighet og sannhet. Men ikke alle forstår dette og jeg vurderer alltid risikoen for å bli angrepet før jeg drar ut på en sak.

Segawa beskriver seg selv som en historieforteller, og opplever at hun får frihet til å være nettopp dette ved å jobbe i en uavhengig medieorganisasjon.

– Mange av sakene jeg har skrevet ville aldri sett dagens lys i en statseid organisasjon, sier hun.

Gir ikke opp

Professor Walulya mener at rangeringen av Uganda som nummer 128 av 180 land på RSFs pressefrihetsindeks gjenspeiler virkeligheten slik den er for journalister i Uganda i dag.

Muligheten for å forbedre situasjonen tror han ligger hos mediene selv.

– Journalister må organisere seg i en sterk fagforening som kan kjempe for deres rettigheter. Medieeiere må ta et tydelig ansvar for å beskytte sine ansatte og engasjere seg overfor staten for å få slutt på innblanding i pressearbeidet.

Foto: Hannah Oseid

Segawa er opptatt av hva hver enkelt journalist kan gjøre.

– Vi må fortsette å gjøre jobben vår, det er det vi kan gjøre, avslutter hun.