Risikerer å bli arrestert

Foto: Foto: Privat

Informasjonsansvarlig i Det hviterussiske journalistforbundet Olga Hvoin. Foto: Privat

– Journalistene er mentalt forberedt på risikoen jobben deres innebærer. Det er til syvende og sist et moralsk valg – man vet hva man jobber som, hva slags land man bor i, og hva hensikten med jobben er. Det er altså en slags fatalisme i det. De tar alle risken på å bli arrestert, sier Olga Hvoin. 

Hvoin er informasjonsansvarlig i Det hviterussiske journalistforbundet (BAJ).

– Det er få som har flyktet, bare de som har fått mange seriøse trusler har dratt. Saken er at det er umulig for alle å flykte eller bytte yrke, sier hun.

Farlig yrke

Ifølge Reportere uten grenser (RSF) er Hviterussland Europas farligste land for journalister og mediefolk, og Den europeiske føderasjonen av journalister melder at det nå sitter elleve journalister fengslet i landet. Dette er bare toppen av isfjellet. Siden presidentvalget 9. august 2020 har mer enn 30 000 personer, inkludert 480 journalister, blitt arrestert. Mange av dem har blitt torturert og mishandlet, og over 1000 personer er tiltalt eller dømt. Det melder Norsk Journalistlag i en pressemelding. 

Situasjonen har lenge vært alvorlig i Hviterussland, men pressefrihetens kår forverret seg betraktelig i fjor.

– Etter at valgkampen ble satt i gang forsto alle at sommeren 2020 ikke kom til å være fri og rolig, og det viste seg å være sant. Først var det arrestasjoner, etter hvert begynte også vold mot journalister. En journalist fra Radio Svoboda fikk nesen brukket da han ble pågrepet, og det var andre som fikk andre typer skader, sier Hvoin.

Journalister kringkastet informasjon om alt som skjedde, og det påvirket stemninga i samfunnet. Da skjønte myndighetene at mediene opptrådte som en slags mobiliserende styrke, og at de stod i fare for å miste makten

– At myndighetene innså at journalistene var en reell trussel for styresettet, har satt journalistene i ytterligere fare, sier Hovin. 

Blir oppfattet som deltakere

Det ble spesielt farlig for journalister å jobbe under demonstrasjoner da de fleste uavhengige nyhetsmediene ble fratatt mediestatusen sin. Da ble journalistene likestilt med vanlige demonstrasjonsdeltakere, og mistet beskyttelsen mediestatusen gav.

Ifølge Hvoin har alle journalister som jobber ute i felt alltid undertøy og tannbørste med seg – de kan ikke være sikre på om de skal overnatte hjemme eller i en fengselscelle.

– Klokka er seks på morgenen, du ligger og sover i senga og aner fred og ingen fare. Plutselig slår noen svære karer fra politiet inn døra di med en rambukk og arresterer. Dette er hvordan hviterussiske myndigheter opererer, ifølge Hvoin.

– Politiet vet hvor de skal, hvem som bor i leiligheten, hvor mange medlemmer det er i familien, og om den de skal pågripe har barn, fortsetter hun.

Hun mener at dette er en skremselstaktikk fra myndighetenes side. 

– Det eneste jeg kan si at hver eneste journalist som ble fengslet ikke fortjener straff. De blir forfulgt og straffet for å utøve yrket sitt, fortsetter Hvoin.

Ytringsfriheten mot propaganda

Kunstneren og aktivisten Aleh Larytsjau bor i Minsk og har sett utviklingen landet og pressefriheten har hatt de siste årene. Han har i lang tid demonstrert mot Lukasjenkos styre og følger situasjonen i landet nært. Larytsjau mener at journalistene alltid har blitt angrepet og fengslet under Lukasjenko. Han forteller at journalistene fra ikke-statlige medier er vant til å jobbe under det han omtaler som krigsforhold.

– Alle journalistene jeg kjenner både fra Belsat TV og Radio Svoboda har vært arrestert minst en gang, sier han.

Han sier også at alle uavhengige medier oppfattes som fiendtlige av staten, og at det gjør jobben deres ikke bare vanskelig, men også farlig.

– Før 2020 var det en periode da situasjonen med ikke-statlige medier var litt bedre. Da var det mulig å få kommentarer fra ansatte i offentlig sektor. Nå er det ikke mulig, sier Larytsjau.

Hvoin mener at det alltid har vært stor forskjell på statlige og uavhengige medier i landet.

– Jeg kan ikke kalle dette en splittelse. Saken er at bare blir større og større avstand mellom to fragmenter av Hviterusslands medielandskap. Ikke-statlige medier har ytringsfriheten som hovedverdi, mens statlige medier støtter myndighetene og driver med propaganda, sier hun.

Sterkere nasjonalfølelse

Larytsjau driver nå en nettportal hvor han opplyser folk om landets historie, tradisjoner og tidligere politikk. Han merker at landets befolkning har blitt mer politisk engasjert i løpet av det siste året.

– Flere blir engasjert i den nasjonale idéen og begynner å stille seg spørsmål: Hvem er vi som en nasjon? Hva slags historie har vi? Hva slags utvikling kan forventes? 

Det rødhvite flagget

Flagget ble brukt som nasjonalsymbol  før Sovjetunionens opprettelse i 1919 og etter unionens oppløsning i 1991.

Nå brukes det rødhvite flagget av dem som står i opposisjon mot Lukasjenkos regime og blir derfor oppfattet som ekstremistisk.

Selv de som ikke viste interesse for landets historie og politikk før, begynner å bli mer og mer interessert i det som skjer i landet. Han merker en oppsving i nasjonalfølelse hos hviterussere. Larytsjau mener at motstanden mot regimet har beveget seg fra gatene til gårdsrom, til blogger og krypterte tjenester. 

– Alle skjønner at det er umulig å beseire stridsvogner med bare hender. Derfor vil vi skape et informasjonsmiljø, sier Larytsjau.

Larytsjau sammenligner den nåværende situasjonen med det som skjedde under andre verdenskrig, og viser til at statsflagg benyttes overalt; ute på alt fra bygningsfasader til politibiler som brukes for å transportere de arresterte.

– Det føles som om Hviterussland er under okkupasjon. Folk oppfatter det slik: Det finnes en okkupasjonsregjering, men vi har ikke noe med den å gjøre. Vi har egne synspunkter, og godtar ikke myndighetenes narrativ, sier han.

Til tross for gjentatte forsøk har det ikke lyktes Journalen å komme i kontakt med Hviterussiske myndigheter.