Libanon bryter FN-forpliktelser

– Når noen kritiserer systemet blir vi saksøkt eller anholdt. Det har skjedd med mange, særlig de som skriver, sier Hasan Shaaban.

Han er fotojournalist i Libanon, og har selv merket en negativ utvikling for journalistenes arbeidsvillkår.

– Det har blitt verre de fire siste årene. Myndighetene anklager oss opp til fire ganger hver måned, sier han.

Slår hardt ned på krenkelser 

Rettslig forfølgelse pekes ut som en av hovedårsakene til at Libanon faller på årets World Press Freedom Index. Landet som anses som relativt åpent og demokratisk, er i år nede på 101. plass, én plass ned fra i fjor. 

En av de viktigste faktorene som bidrar til sensur og rettslig forfølgelse av journalister og debattanter er landets bruk av ærekrenkelseslover. Man risikerer opptil tre års fengsel dersom man etter myndighetenes syn krenker eller kritiserer staten, dets organer, eller offentlig ansatte.

SKeyes Center er en libanesisk stiftelse som fremmer pressefrihetens kår i landet og i Midtøsten generelt. De utgir månedlige rapporter om statlige overgrep og trusler mot pressen. I mars i år rapporterte de om seks ulike tilfeller av rettslige anklager og domfellelser av journalister. Samtlige ble begrunnet med injurie, bakvaskelse og ærekrenkelse mot stat eller offentlige tjenestemenn.

En av sakene var mot journalisten Adam Chemsaddine, som ble dømt til tre måneders fengsel for å ha kritisert en sikkerhetsetat på sosiale medier.

Bekymret over lovbruk

Libanon sluttet seg i september 2018 til resolusjon 39/6 fra FNs menneskerettighetsråd. Blant resolusjonens fremste krav er at landene skal stanse bruken av lover om æreskrenkelser, injurier, og bakvaskelser til å straffeforfølge journalister og begrense friheten til åpen ytring.

Lama Fakih er visedirektør for Human Rights Watch’ avdeling for Midtøsten. Hun ønsker resolusjonen velkommen, men påpeker i en kommentar at det er viktig at Libanon innfører vedtak som sikrer at denne forpliktelsen omdannes til praksis, og at det startes et arbeid med å reformere landets lover.

Både Human Rights Watch og flere andre menneskerettighetsorganisasjoner og medier har imidlertid uttrykt bekymring for en intensivert bruk av disse lovene det siste året. Stadig flere oppfordrer landets lovmakere til å reformere lovene og det internasjonale samfunnet til å utvise solidaritet med libanesiske journalister.  

– Det har blitt vanskeligere å ytre seg fritt i Libanon. Grunnen er at myndighetene fortsetter med å rettslig forfølge journalister som er kritiske til dem, skriver Fakih i kommentaren.

Motstridende lover

Grunnloven i Libanon garanterer sine innbyggere ytringsfrihet. Samtidig er det paragrafer i militærdomstolsloven og straffeloven som gjør det straffbart å fornærme presidenten eller flagget, eller fornærme, krenke eller bakvaske offentlige myndigheter.

En ytterligere særegenhet ved loven er at sannhetsgehalten ikke kan brukes som forsvar, for en krenkelse mot myndighetene eller dets representanter er straffbar selv om den beviselig er sann.

Flere av dem som stiller seg kritisk til lovgivningen og hvordan myndighetene bruker den i praksis, peker i tillegg på at begrepene krenkelse, injurie og fornærmelse er uklart definert i lovtekstene. Dette gjør det lett å bruke lovene til å rettsforfølge journalister og andre kritiske røster.

Lite tiltro til endring

Jad Shahrour er pressetalsman ved SKeyes Center. Han er enig i at landets lovgivning er blant de fremste virkemidlene som brukes for å sensurere kritikk.

– Regimet bruker rettslig forfølgelse til å få journalister og kritikere til å tie. Siden 2016 har vi mer enn 90 tilfeller av overgrep mot journalister, kunstnere og aktivister. sier Shahrour.

Organisasjonen er oppkalt etter Samir Kassir, en libanesisk journalist og historiker som ble drept i 2005 av en bilbombe etter å ha mottatt en rekke trusler for sine ytringer.

Shahrour uttrykker seg skeptisk til Libanons oppfyllelse av resolusjonen.

– Libanon kan signere så mange forpliktelser de bare ønsker. Spørsmålet er om styret forstår hva disse forpliktelsene krever? Svaret på det er nei, sier Shahrour.

Journalen har gjentatte ganger forsøkt å kontakte Libanons ambassade i Stockholm, men de har ikke besvart våre henvendelser.