Blackpackernes Mekka

I en helt vanlig gate i Gamlebyen finner man en trang platesjappe. Utenfor står det en mann og en dame. De går i trange svarte jeans, skinnjakker og har belter med nagler. Begge har langt, svart hår, og damen har svart leppestift. De står oppspilte og ser på fasaden av butikken, og snakker til hverandre på russisk. Fasaden er fylt med plakater, og i vinduene er det satt opp plater. Over inngangsdøren henger det et rødt banner med svart skrift hvor det står “Neseblod”.

Inne i sjappa kan man høre flere forskjellige språk. Det er egentlig bare damen i kassen som snakker norsk. Noen ser på plater, andre ser på klær og alle tar turen ned til den mørke kjelleren, som engang var et møtepunkt for black metal-miljøet i Oslo.

Med unntak av småsnakkende turister, er det stille i kjelleren. Det lukter av murpuss, og det drypper fra jernrør i taket. De grå betongveggene har tatt til seg noe av fuktigheten, og noen murbiter har falt av. Det er mørkt. Løfter man ikke bena, kan man snuble i kisten som ligger på gulvet. En hodeskalle, slitte dukker og bilder av black metal-ikoner ligger langs veggen. Dypest inn i kjelleren finner man en stol. Den minner om en slags trone, og man kan bare tenke seg til hvilke metal-skikkelser som har hvilt seg på den. En lysestake med lange armer i smijern står plassert ved siden av, og taggen “black metal” pryder murveggen. Snart skal japanske, russiske og franske fans ta selfier og gruppebilder akkurat her.

Forlater det hverdagslige

Franske Jean Ely setter opp kamera og stativ mot den karakteristiske veggen. Han prøver ut ulike vinkler, og justerer fokus. Etterhvert kommer kompisene Adrien Bouet og Aymeric Pezeril inn i rommet, og stiller seg opp mot veggen. Foruten mørke klær, er det lite som tilsier at de er black metal-fans. Likevel har franskmennene tatt turen til Norge for å oppleve black metal. De er såkalte “blackpackers”, folk som reiser fra andre land til Norge for å oppleve black metal. 

Aymeric Pezerli forteller at black metal er en måte for han å forlate det hverdagslige på.

– Jeg er jurist. Det vanlige livet er ikke nødvendigvis så tilfredsstillende, og black metal gjør at jeg kan få utslipp for de mørke følelsene jeg har. Black metal er ekstrem musikk, som slipper ekstreme følelser løs. Det åpner opp. Jeg hører på det først og fremst for det, forteller han.

LES OGSÅ: Myten om norsk black metal

– Jeg finner en del spesielle følelser her, som jeg ikke finner ellers. Jeg var ikke egentlig klar over at jeg hadde disse følelsene. De kom etterhvert som jeg hørte på musikken. Det er akkurat som musikken fører meg til steder som jeg ikke kan forklare. Et sted med en slags melankoli og misantropi, sier han.

Reiser rundt på konserter

Ryo Sawada fra Japan står og blar i en svart, liten bok som ligger i kjelleren. Det er en slags gjestebok, hvor folk kan skrive hilsener. I boken finner man hilsener som er signert av folk fra alle verdenshjørner. Sawada er på tur alene rundt i Norge og Sverige i en ukes tid for å oppleve black metal-kulturen. Han ville komme til Norge for å dra på konsert, og for å oppleve kjelleren. Neste stopp er Gøteborg og Stockholm, der det venter nye konserter.

– Det å høre på black metal er en veldig unik opplevelse for meg. Jeg synes det er spennende å se hvordan det påvirker sinnsstemningen min. Enkelte ganger kan jeg finne på å sette på black metal på en varm sommerdag. Da blir kontrastene enda tydeligere.

LES OGSÅ: Flyttet til Norge for black metal

Han forteller at han interesserer seg for norrøn mytologi, noe som preger uttrykket til mange av de norske black metal-bandene, nettopp fordi det var noe folk henvendte seg til før kristendommen.

– Jeg interesserer meg for den nordiske kulturen, vikingene og den norrøne mytologien. Historiene der er fylt med vill natur, og kraftfulle guder. For min del er det mer forståelig at noen ville følge slike guder, enn det man finner i kristendommen, sier Sawada.