Flyttet til Norge for black metal

Mørke skoger, ruvende fjellsider og stille tjern i måneskinn. Skrik fra flaggermus, hyl fra ulver, og en befolkning som var oppslukt av black metal.

– Det var noe sånt jeg så for meg. Jeg burde kanskje visst bedre, men dét var altså inntrykket jeg satt med av Norge før jeg kom hit. Det var jo egentlig veldig naivt, sier Alex Gade fra USA. Hun himler med øynene, og ler av seg selv.

Kanskje var det ikke så rart. Et av de første black metal-albumene hun kjøpte var fra den norske gruppen Dimmu Borgir, én av Norges største musikalske eksportartikler på den tiden.

– Det var ikke før jeg kom hit at jeg skjønte at det hele var en myte. Og det gikk ikke lange tiden. Her hører jo folk som regel på euro-pop, sier hun lattermildt og trekker på skuldrene.

LES OGSÅ: Myten om norsk black metal

På utkikk etter noe sært og ukjent

Gade sitter bakoverlent i sengen sin, under en vegg dekket av flaggermus-klistremerker. Det hender at de løsner, og faller ned på henne om natten. Det lange, rosa håret henger ned på den ene siden. Hun har to hull under leppen til piercinger. 

Hun forteller at hun startet å høre på sjangeren på ungdomsskolen, og at hun alltid var på utkikk etter mer brutal musikk. Hun likte følelsen av å høre på noe som virket sært og ukjent. Da hun så en liveopptreden av Dimmu Borgir på TV, følte hun at hun hadde funnet det hun hadde lett etter. Bandmedlemmene hadde langt, svart hår, hvitmalte ansikter og svartmalte øyelokk.

– Jeg ble så fascinert, og jeg husker at jeg tenkte at det var akkurat denne typen musikk jeg var ute etter, sier hun.

LES OGSÅ: Blackpackernes Mekka

Gade har en figur av et menneske-skjelett på kommoden. På gulvet står det en bøtte med hodeskallemotiv, og det henger nesten utelukkende svarte klær på klesstativet. Flaggermus-skjelettet er kanskje det hun er mest stolt av, og på gulvet ligger det slengt et bilde av en zombie-brud. Hun står på en eng med svart hår og hvit kjole. Mørke hull utgjør nese, øyne og munn.

 Bor med likesinnede

– Jeg hadde inntrykk av at dersom jeg flyttet til Norge, ville jeg finne mine brødre, og vi ville leve i skogen under en frostbitt måne, sier hun. 

Slik gikk det altså ikke. Gade endte opp i en rosettprydet leilighet på Frogner. Hun deler den med fem andre, og i dag samles de for å spille brettspill. En pose med godteri går på rundgang, og Alex drikker brus fra en rosa hodeskallekopp. Zombier, monstre, krigere og varulver flyttes rundt på brettet. De spekulerer over neste trekk, og banner høyt når det går dårlig. Spillet krever samarbeid, og Jules Bell fra USA er en erfaren spiller.

– Vil du gå til den eller den ruten? Han peker mot brettet, og ser på Gade med et lurt smil.

– Backer dere meg hvis jeg går for varulven? sier hun, og beveger hånden mot brikken.

Selvom Norge ikke var like preget av musikksjangeren som hun først antok, har hun i hvert fall funnet likesinnede romkamerater. Det er med andre ‘metal heads’ hun trives best, og det er black metal som strømmer fra høyttaleren når de setter seg rundt bordet for å spille.