Myten om norsk black metal
Norsk black metal forbindes ofte med kirkebrann, satanisme og mord. Musikkjournalist Einar Engelstad mener at det er myten om black metal som får fans til å reise til Norge.
Kjetil Manheim setter seg godt ned i stolen på baren Aye Aye Club. Han ser ut som en helt vanlig mann med skjorte og stresskoffert, men han har en noe annerledes fortid. Han var trommis i det omstridte metalbandet Mayhem.
– Myten om black metal har blitt større enn hendelsen. Norsk black metal hadde en røff start på grunn av all driten som hendte, og det fikk fart på myten, sier han.
For tenker man på sjangeren black metal, er det ikke uvanlig å assosiere det med både satanisme, dyreofring, kirkebrann, dødsdyrkelse og blasfemi.
Noen av hendelsene Manheim sikter til, er et selvmord og et drap. I 1992 begikk vokalisten Pelle Ohlin selvmord. Gitaristen Øystein Aarseth var den som fant liket, og tok bilde av det. Bildet skulle senere bli brukt som et albumcover. I 1993 ble Aarseth knivdrept av bassisten Varg Vikernes. Vikernes ble dømt for drapet, og også for en rekke kirkebranner. Drapet, kirkebrannene og satanismen i miljøet skapte omfattende mediedekning. I midten sto bandet Mayhem, og skapelsen av et image.
LES OGSÅ: Blackpackernes Mekka
Einar Engelstad, musikkjournalist i Bergens Tidende og tidligere eier av platebutikken Apollon, forteller at hendelsene bidro til å etablere myten om norsk black metal som ‘satans verk’.
– Det ga sjangeren en identitet. Det er myten som trekker turistene til Norge, sier han.
Han forteller også at det ikke var alle i miljøet som drev med djevelskapen.
– Selve gjengen som sto bak kirkebrenning, gravsteinsvelting og annen djevelskap var egentlig svært få. Det meste ble begått av en håndfull i kretsen rundt Varg Vikernes, samt én og annen einstøing, sier han.
Noen blir skuffet
På veggene på Aye Aye Club henger det blant annet bilder av musikalske ikoner som Hank von Helvete, en mann med blod rennende nedover brystkassen, folk med spøkelsesaktig sminke, hvitmalt hud og svarte øyelokk. Tung og bråkete musikk fyller lokalet. Manheim sitter nå fremoverlent mens han tar en slurk av ølen sin.
Som en av ikonene innenfor black metal, har han møtt flere fans og blackpackere. Han forteller at noen blir skuffet, fordi de har en bestemt forventning til black metal-miljøet, og bandmedlemmene. Han forteller om en hendelse fra da han var på ferie med familien på Sicilia. Det kom en selger bort til dem, og da han hørte at de var fra Norge, fortalte han at han var stor fan av black metal. Favorittbandene var Darkthrone og Mayhem. Kona fortalte han hvem han snakket med, og han holdt visstnok på å gå i bakken av overraskelse.
– Dette er noe som har skapt han, og som er viktig for han. Han møter på det, og så er det ikke som han har sett for seg. Det er morsomt å se hvordan internasjonale folk har et veldig bestemt bilde av hva og hvem vi er, sier han.
LES OGSÅ: Flyttet til Norge for black metal
Engelstad forteller at black metal satte Norge på kartet.
– Norge var et u-land i internasjonal rock, men endelig hadde vi noe som kunne kalles norsk og nordisk, og som var annerledes enn mye annet som ble produsert i verden. Black metal var mørkt, bråkete og jævlig, og handlet gjerne om mørke, dystre skoger og den norske naturen, sier Engelstad.
Identitetsbygging og aggresjon
Da Mayhem startet, var det et enormt press på at man skulle følge religiøse normer og dogmer. Man forbød blant annet filmer fordi de var ukristelige, og det var her en del av aggresjonen kom fra. Videre forteller han at musikk var en viktig del av identitetsbyggingen. Mayhem ville være en motsats til det etablerte.
– Jeg er fortsatt sinna, for man finner stadig folk som ønsker å begrense menneskers frihet til å utfolde seg. Den norske kirken har vært imot alt, til og med kvinners stemmerett, og ikke før på 70-tallet aksepterte de at samer var mennesker. Det er noe av dette som driver aggresjonen, sier han.