Mye makt på få hender

Se for deg at seks familier eier halvparten av de 40 største mediekanalene. I tillegg sitter familiene på store finansielle ressurser, sterke koblinger til politisk makt og innflytelse som går i arv fra generasjon til generasjon.

Dette er situasjonen i Colombia, ifølge Reportere uten grensers eierskapsmonitor.

– Det fører til en ukritisk presse som ikke undersøker det de burde, sier professor i journalistikk og mediefag Roy Krøvel.

To moguler

Tre colombianere er å finne på Forbes’ internasjonale liste over verdens rikeste. To av dem er mediemoguler.

Luis Carlos Sarmiento er Colombias rikeste mann og eier av samtlige aksjer i mediehuset El Tiempo. I tillegg kontrollerer han ifølge Reportere uten grenser en tredjedel av den colombianske finansnæringen.

Sarmiento kjøpte opp El Tiempo i 2012 og erstattet umiddelbart styret i selskapet. Noen av styreplassene ga han til familiemedlemmer.

Carlos Ardila Lülle er et av verdens tusen rikeste mennesker, og har tjent sin formue gjennom investeringer i brus, biler, eiendom og medier. Han eier Colombias største radio-nettverk, Radio Cadena Nacional (RCN), og har gjennom årene også utviklet det landsdekkende TV-nettverket RCN TV.

Lülles sønn Antonio José er gift med Luz Ángela Sarmiento Gutiérrez - Sarmientos nest eldste datter.

Santos-imperiet

Før Luis Carlos Sarmiento kjøpte El Tiempo hadde eierskapet ligget hos Santos-familien i nesten hundre år. Det var Eduardo Santos Montejo, Colombias president mellom 1938 og 1942, som kjøpte familiens første aksjer i avisen i 1913. Han styrte avisen med broren Enrique Santos som sjefsredaktør og tre nevøer i ledelsen.

Juan Manuel Santos, tidligere president og barnebarn av Enrique, satt i styret for El Tiempo før han gikk inn i politikken. Santos’ nevø Alejandro Santos Rubino styrer i dag Colombias største politiske magasin, Semana.

Diktert innhold

Roy Krøvel underviser i globalisering ved Institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet. Krøvel har tidligere bodd og jobbet i Colombia.

– Store deler av colombianske medier eies av et fåtall rike familier, eller mektige næringsinteresser. Det siste ser vi også i Norge, men her går ikke eiere inn og dikterer redaksjonelt innhold, sier Krøvel.

Pressen i Colombia reguleres både av myndighetene og av eiere. Dette kan skje i form av tilbakeholdelse av publiseringslisener, trusler eller oppsigelser, som i 2009 da journalist Javier Darío Restrepo mistet jobben sin etter 17 år. Ifølge journalisten ble han sparket fra avisen El Colombiano fordi han ikke var konservativ nok.

– Det utøves sterk kontroll, og mønsteret gjentar seg i de fleste colombianske redaksjoner, sier Krøvel.

Manglende lovgivning

Colombia har ingen lov om eierskap i mediene. Reportere uten grenser mener det svekker pluralismen og samler for mye makt på for få hender. Kombinasjonen av statlig og privat eierskap fungerer mot sin hensikt når koblingene mellom private aktører og politikken er så sterk som den ser ut til å være, skriver Reportere uten grenser.

Politiker Carlos Duque i opposisjonspartiet Alianza Verde er bekymret for mangelen på juridisk regulering av medieeierne.

– Det finnes ikke noe mer ødeleggende for journalistikken enn ledere og myndigheter som får pressen til å tilbakeholde informasjon, sier opposisjonspolitikeren Duque. 

I 2017 fastslo den meksikanske høyesteretten at manglende regulering av medieeierskap brøt med ytrings- og pressefriheten, og skjerpet lovene.Denne problemstillingen er hittil ikke blitt tatt opp i det colombianske parlamentet.

– Det er tydelig at de allerede problematiske relasjonene blir mindre og mindre uavhengige, og det må endres, sier Duque.

Dårlig grunnlag for pressefrihet

Roy Krøvel påpeker at pressen i Colombia ikke forholder seg til en redaktør- eller Vær Varsom-plakat. Journalister og redaktører er heller ikke fagorganisert. Dette, i kombinasjon med mektige eiere og politisk innblanding, er ifølge Krøvel et dårlig grunnlag for pressefrihet i landet.

Professoren ser dog en positiv utvikling i den colombianske journalistikken, og er særlig fornøyd med utviklingen av journalistikkutdanningene i landet. Likevel beskriver han situasjonen som vanskelig.

– Colombia er fullt av dyktighet, men også så mye vold og fare. Det er et eneste stort paradoks, sier Krøvel.

Les også: Maria Angelica Figueroa tør ikke jobbe etter endt journalistikkstudium.

Colombias mediefelt i noen utvalgte tall.