Presse under press

Bangladesh er rangert som 151 av 180 land på  Reportere uten grensers pressefrihetsrangering for 2020. Landet har befunnet seg der de siste fem årene.

En av årsakene som oppgis, er at regjeringspartiet Awami-ligaen og dets leder Sheikh Hasina, som har svært statsminister siden 2009, bruker tøffe metoder mot skribenter.

Digitale nyhetsmedier blokkeres jevnlig, og arrestasjoner av journalister skjer relativt hyppig. Å nekte journalister adgang til regjeringens pressekonferanser regnes som en av de mer uskyldige virkemidlene myndighetene bruker for å holde journalistene på avstand.

Lov med hemmende effekt

De siste årene har mange journalister blitt arresteres på manglende grunnlag, ifølge Amnesty. Mange har tilknytning til angivelige brudd på landets digitale sikkerhetslov, som Amnesty har kalt et angrep på friheten til innbyggerne i Bangladesh. 

Siden 2018 har myndighetene tatt ut nesten 400 tiltaler, der over halvparten er frafalt grunnet mangel på bevis.

Loven skal i utgangspunktet håndtere kriminalitet på nettet, hån av blant annet religion, og det myndighetene peker på som negativ propaganda.

Da loven kom i 2018 beskrev Bangladesh sin Informasjonsminister, Hasanul Haq Inu, at loven var der for å minske nettkriminaliteten i landet. Likevel mener flere redaktører at den fører til selvsensur, og at den dermed har en hemmende effekt på pressefriheten i landet.

Golam Rahman, professor ved universitet Daffodil i Dhaka i Bangladesh, mener den nye loven skaper mer trøbbel enn den burde. 

– Den nye digitale sikkerhetsloven begrenser bruken av sosiale medier og nyheter. Den skaper altså begrensningen for pressen, ofte mer enn den burde, sier Rahman.

Arrestasjoner blir ikke undersøkt

– Om en journalist klager over en hendelse på nettet, kan personen risikere fengsel. Det er den faktiske situasjonen journalister i Bangladesh møter. Videre blir arrestasjonene sjeldent fulgt opp og undersøkt, noe som er svært negativt, sier Rahman. 

Ifølge Article19 har ti personer blitt arrestert av Rapid Action Battalion for hva regjeringen hevdet var spredning av falsk informasjon om koronaviruset. Rapid Action Battalion er en anti-kriminalitets og anti-terroristisk enhet underlagt politiet. Flere av de arresterte blir siktet på grunnlag av den digitale sikkerhetsloven. 

Rahman mener de har en viss presse- og ytringsfrihet i Bangladesh, men at den kommer med tydelige begrensninger. 

– Artikkel 39 i grunnloven sikrer oss ytringsfrihet, men med noen hemninger. Visse situasjoner må tas i betraktning. Vi har altså ytringsfrihet, så lenge ens meninger ikke overgår restriksjonene, sier han. 

21 journalister i Bangladesh blitt drept mellom årene 1992 og 2020, ifølge Committee to Protect Journalists (CPJ).  Det siste drapet skjedde vel å merke i 2015, da en borgerjournalist og blogger ble drept av islamske ekstremister.  

Bortført 

En av sakene som har fått ekstra mye oppmerksomhet er bortføringen av journalisten og fotografen Shafiqul Islam Kajol. Han brukte sosiale medier til å avsløre menneskehandel som ble ledet av en statstjenestemann.

Kajol ble bortført, og det tok 53 dager før han dukket opp igjen, da i politiets varetekt. Ifølge Amnesty International står han i fare for å måtte sone syv år i fengsel for sine publiseringer på Facebook.

Kajols situasjon er ikke unik. Den er snarere typisk for måten journalister og bloggere trakasseres på i Bangladesh. 550 journalister forsvunnet midlertidig etter at det politiske partiet Awami-ligaen kom til makten i 2009, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Odhikar.

Noen ganger er det politiet som skal ha stått bak forsvinningene, andre ganger er det ulike organisasjoner med forbindelser til myndighetene som skal ha stått bak.

Les mer om bortføringer her: Friheten er et lykketreff

Politisk diktert presseetikk 

Den digitale sikkerhetsloven Kajol ble rammet av, er innført ettersom innbyggerne i Bangladesh i økende grad tyr til sosiale medier for informasjon. Det er imidlertid kun 80 millioner, altså halvparten av landets befolkning, som har tilgang til Internett. Av dem er det kun 30 millioner som bruker Facebook, men de siste årene har antallet steget, og er ventet å stige i årene som kommer.

Organisasjonen Freedom House peker på at tilgangen til internett som regel er ubegrenset, men tilgangen til sosiale medier, meldingsplattformer og nyhetssider blokkeres tidvis av myndighetene. 

Men det er ikke bare den digitale sikkerhetsloven som legger rammer for journalistene. I Bangladesh er presseetikken et statlig anliggende. Landets presseetiske regelverk ble første gang vedtatt i 1993, og sist endret i 2002. 

Det første punktet i det etiske regelverket slår fast at ingen skal publisere noe som rører ved den nasjonale integriteten eller staten Bangladesh. Ved å kritisere myndighetene i landet kan du med andre ord risikere straff og forfølgelse.

De etiske reglene administreres av myndighetene, og alle redaktører som publiserer nyheter i avis eller på nett, er nødt til å skrive under på at de vil følge dem.

Et slikt presseetisk regelverk står i sterk kontrast til de retningslinjer vi har for mediene i Norge, der det er presseorganisasjonene selv som styrer arbeidet gjennom Pressens faglige utvalgs oppfølging av Vær Varsom-plakaten.

Det statlig styrte regelverket for presseetikk er en av grunnene til at Reportere uten grenser rangerer Bangladesh som et av landene i verden med dårligste arbeidsvilkår for journalister.

Stor statlig innflytelse på medieøkonomien

Det er ikke bare lovverket som gjør at journalistikken i Bangladesh har tøffe kår. Myndighetene spiller også en viktig rolle i finansieringen av mediene gjennom annonsering.

Selv om tilgangen på offisielle tall er begrenset, regner en med at myndighetene står for nærmere 70 prosent av de 2,4 milliardene US-dollar en antar brukes årlig på markedsføring, ifølge nettstedet Samsn.ifj.com.

Det gir myndighetene en betydelig økonomisk innflytelse på mediene. Statens innflytelse og kontroll gjør seg også gjeldende på radio- og fjernsynsfronten. Statlig eid radio dekker nesten hele landet, og TV er det mest populære mediet, men det statlig eide BTV er det eneste bangladeshiske nettverket med nasjonal dekning.

Satellitt- og kabelkanaler og indiske tv-stasjoner har derfor et stort publikum. Aviser er derimot frittalende og privateid, men ofte nært knyttet til bestemte interesser og partier.

Journalen har vært i kontakt med den bangladeshiske ambassade, men de ønsker ikke å uttale seg om landets pressesituasjon og kritikken av lovene.