Vanskeligere å være kvinnelig journalist

– Det er ikke enkelt å være kvinne, en arbeidende kvinne, og ikke minst en kvinnelig journalist, som vil avsløre nyheter, hemmeligheter og korrupsjon, sier Rozhan. 

Hun heter egentlig noe annet, men har bedt om å få være anonym, da hun frykter for hva som vil skje hvis noen finner ut at hun har kritisert regimet. Rozhan er selv en kvinnelig journalist, som holder til i Irans hovedstad Teheran.

Iran er blant landene hvor det er vanskeligst å være journalist, da pressefriheten er svært begrenset, ifølge Reportere uten grenser (RSF). Det har Rozhan erfart gjennom sine tolv år som journalist i iransk TV. 

Vanskeligere for kvinner

Det iranske regimet går langt i å hindre dårlig omdømme, noe som resulterer i hard sensur overfor de iranske mediene. På grunn av dette har Rozhan sett flere journalister slutte i jobben. 

– Manger journalister har forlatt jobbene sine, både på grunn av at inntekten er lav, men også fordi de ikke har frihet til å uttrykke seg og skrive det de ønsker. Flere er i fengsel, og flere sultestreiker, sier hun.

Hun legger ikke skjul på at journalister, uavhengig av kjønn, har en vanskelig arbeidshverdag. Det skal likevel være en vesentlig forskjell om du er mann eller kvinne i yrket. 

– Jeg mener det er vanskeligere å være kvinnelig journalist. Som kvinne i dette landet føler du et større press. Kvinner blir mishandlet i fengslene. Jeg sier ikke at menn ikke blir det. Men på grunn av at landet er islamsk, blir du som kvinne stemplet på en annen måte, sier hun. 

Hun sier at kvinnelige journalister kan oppleve å bli anklaget for ting de ikke har gjort, der målet er at de skal få mindre tillitt. Oftest er det snakk om anklager om handlinger som strider mot sharia. 

Landets grunnlov er basert på sharia, som er islamsk lov. Rozhan mener loven bidrar til å innskrenke kvinners grunnleggende rettigheter. Det er blant annet påbudt at kvinner bruker sjal. Selv mener hun at kvinner ikke er like verdsatt som menn i Iran, og at kvinnen ikke får utfolde seg på samme måte som menn. 

– Synet på kvinner henger sammen med grunnloven, kulturen og patriarkatet, som står sterkt i landet og i Østen generelt. Det er en lang vei å gå, og det er ikke noe som vil forandre seg over natten. Kulturen må i så fall endre seg, for at kvinnesynet skal forandres, mener hun. 

Nektes å dekke enkelte nyheter

Den iranske frilans-journalisten Maryam Mazrooei har i mer enn 15 år kjent på hverdagen Rozhan beskriver. Mazrooei er bosatt i Teheran, og har jobbet for en rekke iranske medier. Den kompliserte medieatmosfæren i Iran, med systematisk sensur og rettsforfølgelse av journalister, samt utfordringene som følger kvinnelige journalister, gjorde at hun ville utvide horisonten.

Derfor jobber hun også utenfor Iran, men hovedsakelig i Midtøsten.

– Da jeg reiste til Afghanistan som reporter og fotograf, fikk jeg ikke noen dokumenter eller legitimasjon til å bruke der av mediehuset jeg jobbet for. De ønsket ikke pådra seg noe ansvar for en kvinne. Hvis jeg hadde vært mann, ville de vært villige til å støtte meg, sier hun til Journalen. 

At kvinner i det hele tatt får lov til å reise rundt som journalister, har ikke alltid vært en selvfølge.

– Kvinnelige reportere har kjempet i årevis bare for å få lov til å reise innenriks, sammen med en mannlig kollega eller fotograf, forklarer hun. 

På bakgrunn av egne erfaringer, er ikke Mazrooei i tvil om at kvinnelige journalister møter en vanskeligere arbeidshverdag enn menn. Ifølge henne nektes kvinner å dekke enkelte situasjoner og nyheter, hvis en mann er tilgjengelig for samme oppgave. Sportsarrangementer som bryting, vektløfting, svømming og fotball, er også forbeholdt mannlige journalister, ifølge Mazrooei. 

– For ikke å nevne hvor utfordrende det kan være å risikere å miste jobben som reporter, hvis du er fraværende fordi du er gravid eller har barn, legger hun til. 

Mannsdominert samfunn 

Sidsel Wold har jobbet som korrespondent i NRK i en årrekke. Hun har besøkt Iran syv ganger, og har gjort seg godt kjent med landets presserutiner. Hun har fått flere positive inntrykk av landet, men legger ikke skjul på at likestillingen ikke er som i Norge. 

– Iran er jo et mannsdominert samfunn. Med det mener jeg at du ikke ser mange kvinner i ledende stillinger og i politikken. Du har noen unntak, men ikke mange. Kvinner har også færre rettigheter enn menn ifølge loven. Så det å være kvinnelig journalist i Iran, det tror jeg helt sikkert er mer utfordrende, sier Wold til Journalen. 

På grunn av Irans lovgivning, mener Wold det er ekstra viktig at kvinnelige journalister som kommer til Iran for å gjøre journalistisk arbeid, lærer seg de kulturelle og politiske kodene.

– Veldig dramatisk

Wold har selv fått kjenne på utfordringene som følger med arbeidshverdagen som journalist i Iran. Spesielt under valget i 2009 spisset situasjonen seg til. For første gang skulle to presidentkandidater møtes til debatt, noe som fikk Iranerne til å tro at den politiske atmosfæren hadde lettet.

Etter flere dager med fredelige demonstrasjoner i gatene, ble imidlertid det hele snudd på hodet. De utenlandske journalistene ble beordret til å forlate landet av ambassadene og myndighetene. Flere journalister ble fengslet og demonstranter ble skutt på åpen gate. 

– Sommeren 2009 var veldig dramatisk. Da hadde jeg et visum som varte lenger enn de andre journalistenes visum, så jeg kunne bli - uten at jeg egentlig hadde lov til å jobbe. Da var jeg veldig redd, sier Wold. 

Hun forklarer at myndighetene under disse dramatiske dagene skrudde av internett og mobildekning. Seks timer hver dag var Wold dermed ute av stand til å kommunisere med redaksjonen, og ingen visste da hvor hun befant seg. 

– Jeg vurderte fra dag til dag hvor lenge jeg skulle bli, og om jeg skulle ta sjansen på å bli litt til. Det var veldig spennende å dekke det som skjedde, men det var også veldig risikabelt og uforutsigbart. Det er nok den gangen jeg har vært mest redd, sier hun.

Livstruende

Den iranske journalisten Rozhan holder heller ikke tilbake i sine beskrivelser om hverdagen som journalist. Hun beskriver den nemlig som livstruende til tider - ikke bare for journalisten det måtte gjelde, men også for journalitens familie. 

– Man blir journalist fordi man vil det og elsker jobben. Så kan det i noen tilfeller være livstruende både for deg og familien din, og da forlater du jobben, sier hun. 

Rozhan sier at hun kjenner flere journalister som har flyktet landet, og bosatt seg i friere land som Norge. Det har de gjort for å kunne fortsette i drømmeyrket. Norge ligger i dag øverst på listen over land med mest pressefrihet, ifølge Repportere uten grenser (RSF). 

Å forlate Iran har derimot ikke alltid vist seg å være problemfritt. Ifølge en rapport fra FN, publisert i mars 2020, mottar journalister som arbeider for persiske medier også utenfor Iran trusler fra regimet. Flere skal blant annet ha blitt etterforsket, overvåket ulovlig, fått fryst eiendeler, blitt ærekrenket og trakassert av iranske myndigheter, ifølge rapporten. 

Iran skiller seg også ut på fengslingsstatistikker - spesielt hva gjelder kvinnelige journalister. Elleve av de minst 48 kvinnelige journalistene som er fengslet på verdensbasis er nemlig iranske. Det viser en rapport fra The Coalition for Women in Journalism. 

Fire iranske kvinnelige journalister satt fengslet ved utgangen av 2020 - to av dem for sin dekning av koronaviruset, ifølge Reportere uten grenser (RSF).

Journalen har forsøkt å komme i kontakt med Den iranske ambassade for kommentar, men har ikke fått svar.