I midten av mai i år holdt Libanon det første parlamentsvalget siden økonomien kollapset for tre år siden.
– Valgresultatet kan sees på som en seier for alle som ønsker endring, sier NRKs utenrikskorrespondent i Libanon Yama Wolasmal.
Alliansen bestående av Hizbollah og det kristne partiet Den frie patriotiske bevegelse har sittet med makten siden valget i 2018. Nå har uavhengige kandidater tatt mange av plassene deres i parlamentet.
Den sittende regjeringens manglende initiativ til å gjøre noe med den voldsomme økonomiske nedgangen i landet de siste årene, har skapt stor misnøye blant den libanesiske befolkningen.
– Valgresultatet gir håp om at befolkningen vil bli sett og jobbet for, sier Carmen Geha, professor i offentlig administrasjon ved The American University of Beirut.
– Valgkampen har vært dominert av Libanons store partier. De styres av mektige familier som har rike støttespillere. Det er nesten utelukkende de som har råd til å drive politisk reklame, sier Wolasmal.
Likevel har selvstendige kandidater nå kommet inn i parlamentet. Årsaken er misnøye blant befolkningen, ifølge Wolasmal.
– Før har det å være en parlamentarisk representant i Libanon handlet om å føye seg etter krigsherrer og tjene dem. Nå vil det innebære å være noen som driver lovgivende, faktabasert arbeid og som redefinerer forholdet mellom regjering og befolkning, sier Geha.
Hun berømmer de uavhengige kandidatene for å være kompetente, modige mennesker som har påtatt seg et viktig oppdrag. Riktignok påpeker Geha at en ikke kan si med 100 prosent sikkerhet hva valgresultatene vil føre til.
Wolasmal understreker at den negative utviklingen i Libanon de siste årene ikke kom plutselig og kun skyldes den avtroppende regjeringen.
Fra 1960-tallet utviklet Libanon seg til å bli et intellektuelt og finansielt senter i den arabiske verden. Økte oljeinntekter på 70-tallet forsterket Libanons økonomiske stilling ytterligere. Men den økonomiske posisjonen ble raskt svekket da borgerkrigen brøt ut i 1975.
Borgerkrigen førte til svekkelse av turistnæringen, økning av korrupsjonen i landet, og politisk og militær kontroll av handel. Dermed ble det libanesiske pundet svekket. Libanons valuta er dalende den dag i dag.
Libanon har historisk sett vært et knutepunkt mellom Europa og Midtøsten. Dette har gjort landet egnet for handel, men samtidig har det religiøse mangfoldet ført til store motsetninger og konflikter.
I et forsøk på å skape rettferdighet og forening mellom de ulike religionene, ble det i 1946 innført konfesjonalisme i landet. Det vil si at parlamentariske mandater skulle fylles av representanter fra bestemte religiøse grupper.
50-60-tallet var preget av rask urbanisering og manglende byplanlegging. Dette skapte motsetninger og konflikt, grunnet voksende forskjell mellom rural og urban befolkning.
Disse motsetningene resulterte til slutt i den libanesiske borgerkrigen, som varte fra 1975 til 1990. Da hadde ideologiske og politiske motsetninger tilspisset seg i takt med den kalde krigen. En rekke libanesiske militære grupper med ulik religiøs tilhørighet kjempet mot hverandre innad i landet.
I tillegg deltok også land som Syria, Iran og Israel i konfliktene. Syria og Iran på muslimske gruppers side og Israel på kristne gruppers side.
Borgerkrigen endte da libanesiske politikere signerte den såkalte Taif-avtalen.
Libanons forhold til Israel og Palestina har preget landets historie de siste 50 årene.
Kairo-avtalen fra 1969 ga den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) rett til å styre palestinske flyktningleirer i Libanon. Det ble etablert flere palestinske paramilitære grupper, deriblant den sjiamuslimske, militante gruppen Hizbollah.
Etter at borgerkrigen endte i 1990 ble alle militære grupperinger i Libanon avvæpnet, bortsett fra Hizbollah. Gruppen utviklet deretter et sosialt program og etablerte seg som et politisk parti.
Både Syria og Iran vært med å støtte opp Hizbollah økonomisk og politisk, noe som gjør at disse landene har innflytelse på Libanon.
Helt siden den militante grupperingens etablering, har de spilt en viktig rolle i den libanesiske politikken.
Grunnet Libanons geografiske posisjon, som nabo til flere land i Midtøsten preget av krig og konflikt, har de tatt imot store mengder flyktninger opp gjennom årene. I dag er det omtrent 450 000 palestinske og 1,5 millioner syriske flyktninger som oppholder seg i landet .
Den store tilstrømmingen av flyktninger har resultert i et enormt press. Ifølge FN-sambandet går utover Libanons ressurser, arbeidsmarked, sikkerhet, utdanningstilbud, samt helsevesen. Det er estimert at omtrent 30 prosent av alle syriske flyktninger i landet er arbeidsledige.
Flyktninger i Libanon blir fratatt en rekke grunnleggende rettigheter. Palestinske flyktninger bosatt i Libanon behandles som annenrangsborgere, og er underlagt svært dårlige levekår.
Dette innebærer blant annet at flyktningene ikke får jobbe med det de vil jobbe med, samt at de har forbud mot å eie eiendom og nektes skolegang, ifølge Human Rights Watch.
Som følge av Libanons økende økonomiske krise og press fra en økende befolkning, har landet møtt problemer med å ivareta befolkningens menneskerettigheter. Selv om Libanon har et demokrati, regnes det for å være svakt. FNs demokratiindeks gir landet en score på 3,8 av 10, der 10 er best.
Ved årets valg var det omtrent 44 prosent valgdeltakelse, noe som er ganske gjennomsnittlig for Libanon.
– Grunnene til at det er såpass lav deltakelse kan være mange – at folk har migrert, at det er dyrt å stemme, at det er farlig å stemme grunnet vold som skjer rundt valglokalene, samt at folk boikotter valget grunnet mistillit til myndighetene, sier Geha.
De tre siste årene har det gått fra at ni prosent av husholdningene i landet mangler grunnleggende helserettigheter, til at det i dag gjelder 33 prosent. De siste årene har det utviklet seg drivstoff- og medisin-mangel, og myndighetene har ikke prioritert sykehusene, noe som har ført til krise i helsesektoren.
Ingen i Libanon lever under ekstrem fattigdom, men 27,4 prosent av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensa og 61,1 prosent bor i slum, ifølge FN-sambandet. Kun 48 prosent av befolkningen har tilgang til rent drikkevann og 16 prosent til gode sanitærforhold.
Human Rights Watch viser videre at barn som sliter med ulike funksjonshemninger ofte blir diskriminert av det offentlige utdanningssystemet i Libanon, og nektes rettigheten til å gå på skole.
@twitter
facebook
YouTube
Instagram
Soundcloud