Kommentar

Du er vel ikke turist, vel?

Det blir etter alt å dømme mindre og mindre populært å tre inn i rollen som turist når en er på reise. Samtidig reiser vi mer enn noen gang. Jeg var intet unntak, jeg var fast bestemt på å ikke kalles turist da jeg reiste til Cape Town i vår. Hvorfor er det sånn?
Tirsdag, 14 mai, 2019 - 21:25

I vår dro hver enkelt student i klassen min, inkludert meg selv, til hver sin krik og krok av verden, på feltarbeid. Da vi valgte hvert vårt reisemål fra et klasserom på OsloMet i starten av året, hadde mange allerede rukket å tenke at de ønsket å reise til et sted i verden de ikke ville reist ellers.

Vi fikk velge fritt alle verdens destinasjoner, og vi ville benytte muligheten til å reise på egne premisser. Og ikke minst, ta et skritt ut av turismen. Jeg ville til Cape Town i Sør-Afrika. En annen hadde tenkt seg til Havana på Cuba, en tredje til Antananarivo på Madagaskar og en fjerde til Amazonas. Vi ville reise, søke opplevelser, være midlertidig lokale.

Det blir etter alt å dømme mer og mer populært å ikke ville være eller kalle seg turist når en er på reise. Jeg er intet unntak. Ikke hadde jeg lyst til å være som turistene jeg hadde sett tidligere. Ei heller ville jeg være turist når jeg skulle reise til Cape Town.

Den anerkjente norske professoren i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, definerer en person med holdningene som jeg kjente på, som anti-turist. Anti-turisten ønsker å reise til steder hvor andre turister ikke reiser. Hylland Eriksen, som har forsket på blant annet turisme som globaliseringsfenomen, beskriver at anti-turisten betrakter seg som en reisende, ikke som turist.

En anti-turist nekter med andre ord å innse at en er det nettopp det en forsøker å ikke være. Nemlig en turist.

Vi bestilte billetter, snakket om hverandres turer, leste om kulturene vi skulle bli kjent med og gledet oss til å få prate med lokale folk. Vi så på bilder på Instagram fra stedene vi skulle. Mange av dem var tatt av turister. Så vi diskuterte og kritiserte turistene som hadde vært stedene vi hadde flybilletter til.

En ting som var lett å kritisere, var nettopp bildene. Bildene som unge hvite turister legger ut av seg selv og et svart barn, når de for første gang besøker et afrikansk land. Det var lett å kritisere selfiefotografen som gjør barnet ved siden av seg til offer for en trend og et behov for selvrealisering. Det var lett å kritisere slike bilder som ureflektert var lagt ut på internett. Det var kjempelett. Spesielt fra et klasserom i Oslo.

Så reiste vi ut i verden. Perspektivet og kritikken forsvant.

Plutselig var det en av oss som tok en selfie sammen med det fattige barnet, og skrev velvalgte ord. Bildene vi hadde kritisert lå plutselig på nettet på våre egne profiler.

Da måtte jeg selv gå gjennom egne bilder fra antiturist-turer jeg hadde hatt tidligere, til India, Madagaskar og Tanzania. Jeg måtte slette flere bilder på sosiale medier, som følge av min egen kritikk.

Bildene jeg selv hadde kritisert, og tenkt at jeg aldri ville lagt ut, var allerede på nett under mitt brukernavn. Og jeg som trodde jeg hadde forstått. At jeg var annerledes.

Hva er det som får anti-turisten til å tro at en er annerledes?

Allerede da jeg dro hjemmefra begynte jeg å nærme meg definisjonen av en tradisjonell turist. En turist er definert som en som reiser bort fra hjemmet sitt for en periode. Det viser definisjonen som Statistisk sentralbyrå har av turisten, i publikasjonen Norsk turisme, som bygger på norske reisestatistikker fra 2012. Turisten har som hensikt å koble av fra dagligdagse gjøremål eller å oppleve noe annet enn hverdagen byr på, forteller SSB sin definisjon.

De var ikke vanskelige å få øye på da jeg stod ved havna i bygryta i Cape Town. Turistene er heller ikke vanskelige å kritisere og de er lette å ikke identifisere seg med. Turistene er enkle å la seg irritere av, når de forstyrrer deg med å ta bilder med lyd og blitz med iPaden sin, mens du beundrer Cape Towns majestetiske Table Mountain. Det lett å bli å bli fortumla av dem, når de marsjerer i like t-skjorter gjennom gata, for å ikke miste hverandre på veien til båten som skal ta dem til Robben Island.

Disse tingene er lette å kritisere, sannsynligvis fordi det er et så karikert bilde av turismen.

Men hvordan ser våre turistvaner ut i dag, egentlig? Nordmenns reiser til utlandet har et høyt trykk som før, selv om mange ikke vil være kalle seg turister. I følge Ticket Feriereiser sin bookingsstatistikk for 2018 går både sol- og badeferie-statistikken ned. Det samme gjør storbyreiser. Reiser der en møter kultur og opplevelser, derimot – de øker markant.

Reisende i dag vil se, lytte, inspireres og ta bilder. I reiser der opplevelsene og det autentiske står i sentrum, blir de lokale hovedattraksjon. Det er ikke lenger en truimfbue eller et apartheidmuseum som er viktigst å oppleve på tur. Likevel er ønsket sannsynligvis mye av det samme hos den reisende og turisten. De vil alle se, lytte, inspireres og ta bilder.

Det er lett å tro en er annerledes, hvis en reiser for opplevelsene, og ikke muséene.

Sannheten er at dette er det noe av det mest populære å gjøre i dag for nordmenn som reiser. En ting som også er lett, er det å ta et bilde med et sjarmerende barn, og ville dele det med verden. Det er lett å tro at en forstår den lokale kulturen, det enkelte barnets historie og hvordan hverdagslivet er bak den tradisjonelle turismen.

Hva gjør anti-turisten annerledes, når bildene havner på nett og historier om hvordan en ble forandret av et møte med «den ekte verden» fortelles i familieselskapene og julebrevene i ettertid?

Det er innmari lett å tro at en ikke er som alle andre, men kanskje må anti-turistene rett og slett forsone seg med at de er de nye tradisjonelle turistene.