Har ikke tillit til mediene
Det politiske og religiøse landskapet preger mediene i Libanon, og gjør at tilliten til pressen er svekket.
Zaher Benni har bodd i Norge i ti år. Journalen møter ham sammen med den litt eldre Mustafa Zahreddin, som har bodd i Norge i 32 år. De to kompisene tilhører to ulike trosretninger, men det påvirker ikke synet deres på medielandskapet i Libanon.
Det politiske landskapet i Libanon er delt inn etter de religiøse sektene, og dette har formet pressen fordi de ulike partiene eier det meste av tradisjonelle medier.
– I Libanon følger man bare de tv-kanalene som viser det du vil se. De forteller saken slik at den passer for den gruppen som ser på. Her i Norge trenger man ikke å tilhøre en spesiell gruppe for å tro på mediene, sier Benni.
Han forklarer at dette gjør at folks synspunkter og vinklinger forsterkes gjennom de tradisjonelle mediene, og at de velger mediehus etter religiøse og politiske preferanser.
– Hans familie ville sett på TV-kanalen til Al-Mustaqbal, humrer Zahreddin mens han møter blikket til Benni.
Et par vennlige ord blir utvekslet på arabisk mellom de to. Ulikhetene som skiller dem i Libanon setter ingen stopper for samtalen, men de er likevel klare på at det ligger et alvor over de nevnte medievanene, ettersom ulike medier kan vinkle saker på ulikt vis.
– Det kan være vanskelig å vite hva som er sant. Si at en bombe går av, hvordan skal vi vite hvem som står bak hvis mediene blir sponset av noen som har relasjon til de som gjorde det? Den eneste måten er å sjekke mange medier og kanskje noen utenlandske aviser også. Da til slutt kan man selv finne ut hva som har skjedd, sier Zahreddin.
Arrestert på grunn av vits
Si at en bombe går av, hvordan skal vi vite hvem som står bak hvis mediene blir sponset av noen som har relasjon til de som gjorde det?
Mustafa Zahreddin
En sak som nylig ble dekket veldig ulikt av ulike medier i Libanon gjaldt en videolekkasje. Fagforeningslederen Bechara Asmar hadde kommet med en vits om en nylig avdød, maronittisk kristen patriark. For dette ble Asmar arrestert.
Journalist og grunnlegger av den uavhengige nettavisen daraj.com, Diana Moukalled, forteller i en Skype-samtale at kristne medier støttet arrestasjonen fordi de følte seg indignert av vitsen og mente uttalelsen burde straffes.
Andre medier syntes arrestasjon var helt feil, da uttalelsen hadde vært ment som en vits.
– Den ulike dekningen av denne saken viser hvordan selv en ganske absurd sak kan bli blåst opp på ulike sider, forklarer hun.
Asmar er nå sluppet ut av fengselet, men han har trukket seg fra sin stilling som fagforeningsleder.
Konflikt skaper fri presse
Det finnes to koalisjoner i den libanesiske politikken, og disse kalles for "14. mars" og "8. mars". Koalisjonene har hele tiden stått i opposisjon mot hverandre, og mediene som tilhører dem har fritt kunnet skrive kritisk om den andre siden.
– Mediene mottar også økonomisk støtte fra partiene, som igjen mottar støtte fra utlandet. Dette gjør at de ulike sidene skriver med ulik vinkling, utdyper Benni.
En sen kveld etter iftar, bryting av fasten, møter Journalen Khaled Zaza på en kafé i Oslo sentrum. Når han skal beskrive det politiske landskapet finner han frem et ark og setter en strek midt på. På den ene siden av streken skriver han 14. mars. På den andre siden skriver han 8. mars. Mens han skriver navnet på partiene som tilhører de ulike sidene, forklarer han hvordan de to sidene tradisjonelt står mot hverandre. Siden hvert av partiene har sine egne medier, har også disse dannet koalisjoner og vært beskyttet av sin side. Men ifølge Zaza er ting i ferd med å endres.
– De to sidene har begynt å samarbeide mer, spesielt etter at Aoun ble valgt til president. Dette gjør at det blir færre konflikter, og dermed blir også mediene mer korrupte. Det er ikke lenger et klart skille mellom to sider som kan kritisere hverandre. Jo mer politisk konflikt det er, jo friere er pressen, sier han.
Zahreddin og Benni er enige i at prinsippet om ytringsfriheten står sterkt i Libanon, selv om det finnes grenser. For dem er det korrupsjonen som gjør at man ikke kan ha tillit til mediene.
– For å bli politiker eller få en god stilling i tradisjonelle medier, må du være familie eller venn med de som sitter på makta. Så alle i partiene og i partiets nyhetsmedier er venner eller i familie. Derfor blir mediene like korrupte som politikken, mener Zahreddin.
– Overfladisk dekning
Selv beskriver Khaled Zaza seg selv som en del av det han omtaler som sivilsamfunnet, og at han er mer opptatt av politisk program enn religiøs tilhørighet. Han forholder seg dermed ikke kun til én TV-kanal eller én avis, ettersom den praksisen er med på å understreke polariseringen som finnes i Libanons medielandskap, samtidig som det undergraver andre stemmer.
På det nevnte kartet til Khaled Zaza tegner han en sirkel i det ene hjørnet - de uavhengige. Disse er ikke "under beskyttelse" av de to koalisjonene, og de står derfor alene i hjørnet.
– Hvis du ikke kjenner noen, eller om du forsøker å være en uavhengig part, vil du ikke bli hørt i tradisjonelle medier. Det var uavhengige partier som stilte til valg i 2018, men disse fikk ingen plass i tradisjonelle medier, og dermed har de ikke sjanse til å nå ut til massene. Dette gjør at man ikke kan stole på dekningen av slike saker fordi du hører ikke om alle parter, sier Zaza.
Når det kommer til tilliten til mediene mener han at det meste kan dekkes godt på overflaten, men hvis man er interessert i et dypere lag, så er det enkelte temaer man ikke kan gå inn på.
– Ved første øyekast kan det se ut til at journalistikken er fri, men enkelte tema er tabubelagte og man går ikke i dybden. Det er selvsensuren som er det største problemet i Libanon. Alle vet at det er enkelte ting man ikke skriver om, derfor kommer det aldri frem i mediene, mener han.
Det er likevel et økende problem at journalister og aktivister blir arrestert for sine uttalelser.
– Det har blitt verre etter at Aoun ble president, utviklingen er ikke bra, sier Zaza.
Mener man må sjekke flere medier
Da Diana Moukalled jobbet for tradisjonelle medier i Libanon kom friheten med en bismak.
– Det var et tak for hva jeg kunne skrive om, og slik er det fortsatt. Selv om man forsøker å være profesjonell journalist, så respekterer man redaksjonelle grenser, og dette hemmer dybden i journalistikken. Derfor ville vi skape en uavhengig plattform, som daraj, der det ikke finnes grenser for hva du kan grave i, sier hun i en Skype-samtale til Journalen.
Alle de Journalen har vært i kontakt med sier at hvis man ønsker et mer korrekt bilde av virkeligheten, så må man sjekke flere ulike medier. Hvis man ønsker å lese saker som går dypere, må man finne uavhengige kilder. For eksempel uavhengige aktører i Libanon, eller forskjellige utenlandske medier. Hun mener også at situasjonen er i ferd med å forverres.
– Utviklingen som skjer nå er alarmerende, det er flere som blir arrestert, og dette er ikke en god retning, sier hun.
Kontrollert frihet
Amund Bakke Foss er utenrikskorrenspondent for VG og har vært utplassert i Libanon siden desember i fjor. Tradisjonelt har VGs utenrikskorrenspondenter for Midtøsten bodd i Istanbul, men Foss ønsket seg til Libanon.
– Det er et av av få land i Midtøsten hvor det er relativt fritt å være reporter. Myndighetene krever ikke like mye kontroll over utenriksjournalistene her som i andre land i Midtøsten, sier Foss over telefon.
Foss kan likevel fortelle at han har hatt erfaring med å dekke saker som har blitt kontrollert.
Da Foss skrev en reportasje fra grensen i Sør-Libanon, måtte han ha tillatelse fra Hizbullah til å komme inn i deres territorie for å lage sak.
– Det tok fem dager å få godkjenning fra militæret, og en representant fra Hizbullah var med oss hele dagen for å kontrollere hvem vi snakket med. Det var ikke lov å intervjue ledere i partiet eller noen av krigerne deres. Jeg fikk likevel god hjelp fra en medievant rådgiver på kontorene deres om hvordan jeg skulle forholde meg til situasjonen. Det handler om å forholde seg til de som har makten på bakken, sier han.
