Kommentar Migrantenes mareritt

– Problemet med å være ulovlig er at du er så svak at alle utnytter deg, sa Lamia Radi, den marokkanske ambassadøren i Norge, da jeg nylig intervjuet henne om livet som migrant i Marokko.

I Marokko fikk jeg se hvordan flyktninger som rømmer fra fattigdom blir fullstendig oversett av lokalsamfunnet. De ble behandlet som luft. Samtidig er de ekstremt sårbare for menneskesmugling, og lettere å bestikke fordi de ikke har noen ting.

De har alt å tjene, og ingenting å tape.

De flyktningene som har kommet seg til Marokko er i utgangspunktet privilegerte. De har ofte hatt mer enn mange, for å reise er en kostbar affære. Men mange ender opp i Marokko fordi de ikke kommer seg videre.

Reisen deres stopper der fordi lommeboka er tom, selv om drømmen om Europa fortsatt lever i beste velgående.

Et land som Marokko har aldri opplevd dette før. De har aldri opplevd at et så stort antall flyktninger med helt ulik bakgrunn enn dem selv, kommer dit og skal bo der. I boka «Overheating» av Thomas Hylland Eriksen, skriver han at «økt globalisering (...) også skaper spenninger mellom grupper som tidligere var isolert fra hverandre (...)». Dette står som deler av et svar på spørsmålet om hvorvidt migrasjon kan føre til nasjonalisme, religiøs fundamentalisme og rasisme.

Og i Marokko er det nettopp det som skjer.

Det første møtet mitt med slike holdninger (til tross for at jeg selv er kvart marokkansk og har vært i Marokko flere ganger), var da jeg leste boka «Migrasjonsforståelse» av Øyvind Fuglerud. Der står det om en episode der migranter forsøkte å ta seg over Middelhavet fra Marokko til Spania.

En oppblåsbar gummibåt ble tatt igjen av marokkanske patruljebåter. En av patruljebåtene stakk hull i gummibåten, og lot den synke mens soldatene sa følgende til flyktningene: «Nå kan dere fortsette til Spania». Det ble kastet ut et tau fra en annen patruljebåt, der noen mennesker kom seg om bord.

Likevel druknet 29 mennesker. De overlevende ble senere samme natt stuet inn i en lastebil, og dumpet i ørkenen.

Det er vanskelig å tro at dette var noe som faktisk hadde skjedd, at marokkanere kan behandle mennesker på denne måten. Det var helt til jeg satt i et selskap i løpet av reisen min, hvor flyktninger ble et samtaleemne. De kalles for øvrig «h’rig» eller «h’raga» på folkemunne. Det betyr «brent» om det oversettes direkte til norsk. Og det er kun de med helt mørk hud som omtales med dette ordet. De omtales som «h’rig» fordi de ikke vil tilbake til hjemlandet sitt. Derfor har de «brent papirene sine», for de kan ikke bli sendt tilbake om myndighetene ikke vet med sikkerhet hvor de kom fra.

Historien jeg fikk høre bekreftet at fordommene blant det marokkanske folk absolutt lever. Familien jeg besøkte bor helt i utkanten av Tanger by, og har en stor hage full av trær og busker.

De betraktet dem som om det var to dyr som satt i hagen deres. Og da de fortalte historien, lo de alle mann.

En dag i fjor hadde to flyktninger gjemt seg i hagen. De var livredde. En i familien hadde sett dem, og ropt på de andre. Til sammen kom 15 mennesker ut, og alle stod bare og så på flyktningene. Tilbød dem ikke mat, ikke husly, ingenting. Snakket ikke engang med dem. De betraktet dem som om det var to dyr som satt i hagen deres. Og da de fortalte historien, lo de alle mann.

Dette var på ingen måte den eneste historien jeg fikk høre. Marokkanere er ikke et folkeslag som står med åpne armer for å ønske nye mennesker velkommen. Flyktningene som bor der blir beskyldt for å stjele jobbene til de lokale, for å være voldelige udyr som man skal passe seg for, og hvis jeg fortalte noen at jeg skulle snakke med disse flyktningene, så ba de til Allah om at han måtte passe på meg.

Mennesker som blir fremmedgjort på denne måten, som ikke får lov til å være sin egen person, men får identiteten sin skapt av folket rundt seg, blir lette å påvirke. Menneskesmuglere i hele Marokko verver nettopp disse menneskene til å frakte våpen og dop for dem, og dersom de gjør det, så får de gratis reise over til Spania.

Og når de absolutt ikke har noe i Marokko som holder dem tilbake, tvert imot, så er veien til å si ja til et slikt tilbud ganske så mye kortere. Å selge litt av verdigheten sin er en liten pris for å få muligheten til å starte et nytt liv der du kan få en sjanse til å passe inn. For det er et fåtall av alle flyktningene som lever i Marokko som får den muligheten.

Spørsmålet er vel om Europa ville møtt dem med noe særlig annerledes blikk.