Kommentar Når alle skylder på hverandre

I løpet av mine tre år ved journalistutdanningen ved OsloMet har jeg flere ganger hatt forelesere som har sagt at klima har vært noe av det vanskeligste å få folk til å lese om. I en industri som er avhengig av at det som skrives blir lest, har jeg forståelse for at det kan friste mer å skrive en artikkel om hvem som røk ut av ”Skal vi danse”. Men hvor er da samfunnsoppdraget? Hvis en lege skulle slutte å diagnostisere folk med kreft fordi ingen ønsker å ha kreft, så ville ikke hun gjort jobben sin som lege. Journalister kan ikke bare slutte å skrive om noe så viktig som klimaet fordi det er få som leser det. Jeg orker ikke å leve i en sånn verden. 

Dette er alvorlig. Det er vår tids største nyhet. Likevel dekkes den av mediene på lik linje som et bankran på Majorstua. 

Jeg kjenner veldig få journalister som ikke ønsker å bidra til en bedre verden. Jeg tror det er få som velger journalistyrket på grunn av jobbsikkerhet eller for pengene sin del. Det er ikke så mye å hente der. Hvis du ønsker penger og jobbsikkerhet – velg et annet yrke. Derimot kjenner jeg mange usedvanlig dyktige journalister. Folk med hjerter av gull og et rettferdighetskompass som styrer alt de gjør. De er opptatt av å bruke evnene sine og tiden sin til å være en søyle i demokratiet. Å være folkets stemme. De fleste ønsker seg sikkert også jobbsikkerhet og stabil økonomi, men i fare for å gjenta meg selv, så tror jeg ikke det er hovedgrunnen til at folk blir journalister. Poenget mitt er at jeg ikke tror mangelen på klimaartikler kommer fra en mangel på vilje om å informere om ståa på klimaet. 

For oss journalister er det lett å skylde på folka. Hvorfor leser de ikke artikler om klimaet. Dumme folk. Hadde de bare lest artiklene kunne vi jo skrevet mange flere artikler. Vi kunne informert Norge om hva som skjer og at vi alle er nødt til å handle, og det litt raskt. Så – er ikke det egentlig vårt ansvar å skrive om det som er viktig i verden? Er ikke det en del av jobb-beskrivelsen vår? Kan vi skrive om det på en sånn måte at folk ønsker å lese det – skrive om det på deres premisser? Kanskje er det gjemt noe yrkesstolthet inni her. Jeg merker at jeg hele tiden dras mellom mine prinsipp og bransjens behov for penger. Jeg ønsker å bruke en overskrift, mens vaktsjef ønsker en annen. En overskrift som generer flere klikk. 

En overskrift på en nettsak for NRK fra 2015 lyder ”Stadig vanskeligere å lese FNs klimarapporter”. Jeg lo oppgitt da jeg leste denne overskriften. Skal dette virkelig være det som får folk til å lese om klimaet? Å skrive at det er vanskelig å lese om. Journalister og mediene har et samfunnsansvar. Mediene setter agendaen. De bærer et større ansvar på sine skuldre enn det de fleste er klar over. I alle fall er ikke jeg alltid klar over hvor viktig det er at jeg tør å skrive om det som er viktig. At jeg ikke er redd for å produsere en artikkel som muligens kan komme til å få dårlige leserklikk på grunn av tematikken i artikkelen. Jeg ønsker å være en som ser på det som en mulighet, fremfor et hinder. 

Visedirektøren for Vice sa i en forelesning ”ikke fordum leserne dine”. Dette er et sitat jeg har tenkt mye på i ettertid. At jeg som journalist kan tenke at leserne er dummere enn meg. Og at den tanken skaper avstand. Så kanskje må journalister slutte å skape avstand til leserne. Slutte å legge skylda på leserne. Og heller høre på hva de trenger i en artikkel. De trenger at det skjer nå, at det har en geografisk nærhet til dem, og at det er konkret. Da blir vel vår utfordring som journalister å skrive artikler om klimaet som informerer samtidig som vi lytter til hva leseren har behov for. 

Hva har den ødelagte Brexit-folkeavstemningen, spredningen av mobilspillet ”Pokémon Go”, den eskalerende ødeleggelsen av The Great Barrier reef i Australia og den femdoblede veksten i turisme siden 1980 til felles? Det korte svaret er at de alle er symptomer på global endring. Dette skriver Hylland Eriksen og henviser til sin bok ”Overheating”. Jeg er enig med Hylland Eriksen. Dette er symptomer på global endring. Men det jeg stusser på er om global endring trenger å ha en bitter ettersmak slik den har for meg nå. Kan global endring ha en positiv klang? Kan global endring handle om engasjementet til 16 år gamle Greta Thunberg, og hvordan hun har klart å nå ut til hele verden? Alle barn og unge hun har klart å engasjere i klimasaken? Alle hun har fått til å streike for klimaet? 

Kan global endring ha en positiv klang?

Jeg hører til typen som ikke gidder å begynne på et prosjekt som allerede er tapt. Det vil si at jeg trenger at mediene og forskere forteller meg at prosjekt klima ikke allerede er tapt. At det ikke er for sent å ta opp kampen. Jeg trenger å se mulighetene ved global endring i verden, ikke bare ulempene. Jeg trenger et nyansert bilde av hva som faktisk skjer med kloden jeg bor på, ikke bare saker som skaper overskrifter. Den objektive sannheten om klimaet.

Jeg har selektiv hørsel. Jeg hørte ikke da mamma og pappa ba meg rydde opp klærne fra gulvet selv om jeg stod kun noen meter unna. Men hvis det ble hvisket om is og godteri hørte jeg det gjennom fire rom og tre etasjer. Med klimaet er det som om verden synkront har slått på selektiv hørsel. Vi har valgt å ikke høre hvordan det går med jorda vår. Og vi journalister har valgt å ikke lytte etter hvordan vi kan engasjere folk til å lese om klimaet. Det er bare å bøye seg i støvet for Greta Thunberg som satte oss alle på plass. Og jeg håper at både journalister og resten av verden skrur av den selektive hørselen og hører både på hverandre og på jorda vår som snart har fått nok.