Politisk elite styrer mediene
Splittede politiske og religiøse interesser har ført til en polarisert, men pluralistisk presse.
Mange av Libanons aviser og TV-kanaler har siden borgerkrigen vært knyttet til religiøse og politiske grupper. De har fungert som talerør for politiske aktører. Men landets religiøse og politiske mangfold har også ført til et pluralistisk medielandskap.
Politiske og religiøse eiere
Under den 15 år lange borgerkrigen i Libanon fra 1975-1990 minsket statens støtte til libanesiske medier, og politiske og religiøse grupper begynte å finansiere mediene. Disse mediene har holdt seg ledende i landet siden, og er fortsatt koblet til de samme gruppene.
Det er sterk religiøs tilhørighet i Libanon, og vanlig å følge medier med samme religiøse tilknyting. Denne polariseringen og politiseringen av mediene har bidratt til at Libanon har sunket på pressefrihetsindeksen, ifølge Reportere uten grenser (RSF).
– Hvis du er en kristen som søker jobb i et muslimsk firma, så vil de prioritere muslimer. Du får restriksjoner om hva du kan skrive. Alt er knyttet til et politisk parti. Tre artikler jeg har skrevet ble stoppet før publisering fordi det ikke gagnet budskapet til de som eier avisa, sier Elissir Habib som jobbet for motemagasinet Jamalouki Magazine.
For at libaneserne skal vite hvem som eier de forskjellige mediene og deres politiske eller religiøse ståsted, har Reportere uten grenser (RSF) sammen med The Samir Kassir Foundation laget en oversikt over medienes eiere.
Nesten to tredjedeler av mediene tilhører nåværenende politikere eller politiske partier. Blant eierne av TV-kanaler finner vi den maronittiske presidenten Michel Aoun. Han er deleier av den populære arabisktalende nyhetskanalen OTV. Familien til den sunnimuslimske statsministeren Saad Hariri eide den arabiskspråkelige nyhetskanalen Future, før de gikk konkurs i 2019.
Internasjonal innflytelse
Det er ikke bare den politiske eliten og de religiøse lederne i Libanon som finansierer mediene.
– Libanon har ofte blitt brukt som et stedfortredende land der andre kjemper sine konflikter, sier Jacob Høigilt, førsteamanuensis i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.
Både Saudi Arabia og Iran har finansiert medier i Libanon for å fronte sine interesser og prøve å dominere regionen. Saudi Arabia støttet den tidligere statsministeren Rafiq Hariri, og den nåværende statsminister Saad Hariri, og mediehuset deres Future. Iran støtter den sjiamuslimske organisasjonen Hizbollah. Organisasjonen har stor militær makt i landet og eier den store medieorganisasjonen Al-Manzar. Nettsiden og satellittkanalen er en av de største i Libanon.
Mangfoldig medielandskap
Ifølge Høigilt har de libanesiske mediene en streng redaksjonell linje. Det fører til at journalister i Libanon ikke alltid kan skrive om det de vil.
Les også: Dette er journalistene i Libanon redde for å skrive om.
Samtidig fører det pluralistiske medielanskapet til at pressen i landet er bland den frieste i regionen, selv uten fullstendig selvstendighet og uavhengighet.
– Selv om journalister i en redaksjon ikke skriver om én sak, så kan journalister i en annen avis skrive om den, sier Høiglit.
Uavhengige medier
Høigilt sier til Journalen at mange journalister i Libanon har vært frustrerte over å ikke ha det spillerommet de mener at profesjonell journalistikk bør ha.
Etter drapet på Jamal Khashoggi i 2018 var det for eksempel mange medier som ikke fikk dekke saken fordi de ble finansiert av saudiarabere. Da toppet den allerede underliggende frustrasjonen seg. Flere startet uavhengige medier som blant annet blir finansiert av internasjonale donorer og uavhengige medieorganisasjoner.
– Det er ikke lett å dekke saker om et polarisert samfunn og korrupsjon. Mediene driver sensur, enten det gjelder religiøse ledere eller politikere. Noen ganger sensureres tradisjonelle medier fordi de er politisk finansiert av visse grupper eller politikere. Mediene holder ikke profesjonelle standarder, men heller konvensjonelle politiske og sosiale normer, sier Diana Moukalled, medstifter av uavhengige Daraj Media.
Samtidig har de uavhengige mediene ført til en større dekning av nyheter utenfor hovedstaden, som tidligere nesten ikke har vært dekket tidligere.
– Det har vært lite mediedekning av provinsene, men de nye uavhengige mediene har gitt mulighet til de som har lyst til å dekke dem, sier Høigilt.
