Ville heller presentert seg som narkolanger enn journalist

– Jeg er redd på mine kollegers vegne. Folk får tagget ned husene sine, sier reporter Gregor Kucera i Wiener Zeitung, verdens eldste avis, til Journalen.

Angrepene mot journalister som dekket protester mot koronaviruset i Wien i Østerrike i desember er noe av det som har sendt landet nedover på Reportere uten grensers (RSF) pressefrihetsindeks.

Nå ligger landet på 31. plass, i 2021 lå de på 17. plass. De har altså falt 14 plasser på indeksen det siste året, og fallet er historisk. Aldri har Østerrike gjort det så dårlig på pressefrihet.

Flau over jobben

Kucera forteller at de voldsomme covidopptøyene avslørte holdninger hos østerrikerne han ikke ante fantes.

– Det har oppstått et voldsomt hat mot journalister, mot forskning og mot den medisinske profesjonen, og det har oppstått nærmest over natta, sier Kucera.

– Vi visste ikke at folk i Østerrike stolte så lite på staten. Alle undervurderte nok kraften av sosiale medier og propaganda. Jeg kan vel også si, når jeg snakker med dere i Norge, at det viste idiotien til mitt eget folk, sier han.

Kucera synes det vanskeligste med å være journalist i Østerrike, er hvor mye folk misliker den jobben hans.

– Jeg må ofte unnskylde den jobben jeg gjør. Jeg ville heller presentert meg som narkolanger enn journalist.

Tre grunner

– Det er en skremmende utvikling, mener Verena Mischitz.

Hun er journalist i den østerrikske dagsavisa Der Standard. Hun forklarer at situasjonen etter korona ble svært truende, og at presset økte i takt med restriksjonene i landet.

Journalen har snakket nærmere med journalister om hvordan koronademonstrasjonene eskalerte. 

– Det å rapportere med sikkerhetsvakter ble veldig vanlig, ikke bare i min redaksjon, men for mange av mine kollegaer i bransjen, sier hun.

Mischitz peker på tre grunner til at Østerrike har falt på RSF-indeksen:

• Korrupsjon 
• Mangel på innsyn og åpenhet
• Covid-demonstrasjonene i Wien 

Tilliten mellom folk og media har vært svært preget av de tre elementene, mener hun. Befolkningen ser ikke det tydelige skillet mellom media og stat, fordi det stadig kommer mistanke om korrupsjon av pressestøtte. 

Lav tillit

Mischitz opplever at tilliten til journalister er lav, og at de lar være å snakke om eget yrke.

– Men jeg jobber mye med klimastoff, og de fleste er veldig takknemlige fordi klimajournalistikk ikke er så veldig vanlig i Østerrike, sier hun.

Mischitz forteller at noen angrep kollegaene hennes og ville ødelegge kameraet deres, og at en person spyttet på dem på en av koronademonstrasjonene.

– Dette har utvilsomt hatt en effekt på mitt arbeid som journalist. Jeg er blitt mer forsiktig med hva jeg skriver og sier, og det tror jeg mange av mine kollegaer også kjenner seg igjen i, sier hun til Journalen.

– Jeg kan ikke lenger gjøre jobben min slik jeg ønsker, og det bør ikke skje, fortsetter Mischitz.

Mangelen på innsyn og åpnehet ovenfor media har også påvirket pressefriheten i Østerrike. Mischitz tror en innsynslov vil hjelpe. Loven har vært etterlengtet i mange år.

– I Sverige, for eksempel, kan du se eposter som politikere skriver. I Østerrike hadde det vært uhørt, sier hun.

Trusler mot storavis

Det er likevel ikke bare de seneste årene som har vist Kucera at enkelte østerrikere ikke nødvendigvis er begeistret for pressen. 

Kucera startet nemlig karrieren i Der Standard. Det er ifølge ham en av de mest utsatte og forhatte avisene i Østerrike. Han husker ennå hvordan folk kunne sende inn trusler, og oppfordringer om å sprenge redaksjonslokalene.

– Jeg husker fra min tid der at vi fikk hatkommentarer hver dag. “Spreng denne jævla jøde-avisa”, kunne folk skrive, sier han.

Østerrike så sitt høyeste antall antisemittiske hendelser noensinne i fjor, ifølge nyhetsbyrået AP. Rundt 60 prosent av hendelsene omfatter “krenkende oppførsel”.

– Der Standard er fortsatt veldig ofte et mål for hatprat, helt forferdelige utsagn. Det har ikke endret seg på 22 år, sier Kucera.