Kan ikke kritisere staten

Det siste året har Libanon falt fra 107. til 130. plass på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks. I rapporten skriver de at nedgangen blant annet skyldes at eiere kontrollerer hvilket innhold som blir publisert, økende trusler mot journalister og den økonomiske situasjonen i landet. 

Pressefrihet handler om medienes rett til å informere, omtale og kontrollere egne publikasjoner uten noen form for forhåndssensur, verken av offentlige myndigheter, eiere eller andre. 

– I 2019 hadde vi over 324 lovbrudd mot journalister i Libanon. To år senere ble den libanesiske journalisten Lokman Slim drept etter å ha skrevet flere kritiske artikler om det daværende regjeringspartiet Hizbollah. Tilfeller som dette viser at vi ikke har noe demokrati i Libanon, sier Jad Shahrour. 

Han er pressekontakt i den libanesiske pressefrihetsorganisasjonen Samir Kassir-stiftelsen, som jobber med å dokumentere lovbrudd og trusler mot journalister. Shahrour mener situasjonen bare er blitt verre siden 2019. 

Anmeldt for ærekrenking

I oktober 2019 tok tusenvis av libanesere til gatene for å protestere mot den politiske og økonomiske maktstrukturen i landet. Den utløsende effekten var det blant andre Amnesty har omtalt som den såkalte Whatsapp-skatten, men det lå det mer bak protestene. 

Libaneserne mente at lederne deres hadde en manglende evne til å håndtere en skrantende økonomi, stigende priser, høy arbeidsledighet, dårlige offentlige tjenester og korrupsjon.

Under protesten ble journalister trakassert av libanesiske myndigheter, noe Journalen skrev om i 2021. 

Flere journalister ble truet og presset til å slette bilder de hadde tatt fra protesten, og andre ble gjentatte ganger innkalt til avhør for å ha brutt ærekrenkelsesloven. Noen av journalistene anmeldte forholdene, men polititet har til dags dato ikke startet noen etterforskning. 

Presset av staten

Shahrour påpeker at journalister ikke får lov til å skrive kritisk om staten i Libanon. Staten kan arrestere og fengsle journalister i opptil tre år om myndighetene mener at de skriver noe som bryter med deres synspunkt, noe som tar bort journalistenes mulighet til å kunne kritisere folk i maktposisjon. 

Staten kan gjøre dette på grunn av den libanesiske ærekrenkelsesloven, artikkel 383-385 i straffeloven.

Layal Bahnam i Maharat-stiftelsen, en organisasjon som jobber med pressefrihet og utvikling av medier i Libanon, sier at det er veldig enkelt å vinne en ærekrenselses-sak mot en journalist i Libanon.

– Om en journalist avdekket at en dommer var korrupt, ville det ikke blitt slått ned på. Journalistene har ingen lovlig beskyttelse, sier hun. 

– Lovene må endres

Journalistene selv blir derimot stadig utsatt for ærekrenkeler. Shahrour sier at politiske partier bruker sin makt til å undergrave kritiske journalisters troverdighet, og at de truer dem med å lekke privat informasjon som kan sette journalistenes liv i fare. 

– Å drive kritisk gravejournalistikk rettet mot staten og andre politiske partier er det farligste man kan gjøre som journalist i Libanon, sier Shahrour. 

– Gjør den libanesiske stat noe som helst for å beskytte journalister?

– Ikke i det hele tatt. De praktiserer det motsatte, svarer Shahrour. 

Bahnam mener at lovene må endres dersom pressefriheten skal bedres. Hun understreker at medielandskapet i landet er en refleksjon av staten. 

– Vi har ikke mye håp når kommer til større pressefrihet. Det stagnerer alltid når folk forsøker å endre noe. Når man har en mislykket stat, får man også et mislykket medielandskap, sier hun. 

Dårlig økonomi

Reportere uten grenser skriver at eksplosjonen i hovedstaden Beirut i 2020 forverret den allerede dårlige økonomiske situasjonen i Libanon. 

Også mediehusene har store økonomiske problemer, noe som fører til at journalister får dårlig betalt og mange mister jobben.

Likevel sier Bahnam at det ikke er mangel på unge journalister som vil gå inn i yrket. 

– Mange vil gjøre en forskjell. Unge journalister vil kjempe for å ansvarliggjøre de offentlige aktørene, selv om det kan være farlig, sier Bahnam.

Journalen har gjentatte ganger forsøkt å kontakte Den libanesiske ambassaden for å legge frem kritikken av myndighetene og lovverket, men de har ikke besvart våre henvendelser.

Følgende palestinske journalister jobbet også med saker om pressefrihet i Libanon:

Reem S. A. Maree, Mohammed H. S. Qobbaj, Tasnim K. S. Saabna, Walaa S. M. Fatayer og tolken Ayah I. A. Sarouji.

Les mer her om samarbeidet mellom norske og palestinske studenter.