Mediene styres av politiske og religiøse krefter

– Mediehusene knytter gjerne til seg journalister som kommer fra samme miljø, eller som er villige til å kjøre den samme redaksjonelle linja som sjefsredaktøren, som igjen er tett forbundet med eierne. Journalister dyttes ut i mørket eller mister jobben hvis de gjør noe annet enn det mediehuset ønsker, forklarer Jacob Høigilt.

Han er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og med i et NUPI-prosjekt, der han spesielt ser på mediesituasjonen i Tunisia og Libanon.

Speiler det politiske spillet

Med en slik eiersituasjon speiler mediene det politiske og sekteriske spillet i Libanon. Ledere i andre deler av den arabiske verden har også eierinteresser i libanesiske medier.

– I et lite land som Libanon, der det ikke er noen form for pressestøtte, har mediene alltid vært avhengige av støtte utenfra. I tillegg har det vært fordelaktig for aktører i for eksempel Saudi-Arabia og Iran å støtte mediehus i Libanon for å få spredd sine ideer, sier Høigilt.

Det var spesielt etter de private TV-stasjonenes inntog i 1985, mens borgerkrigen fortsatt pågikk, at de politiske kreftene i Libanon begynte å bruke mediene som talerør.

– Alle TV-kanalene, bortsett fra Télé Liban, er i stor grad bundet til spesifikke politiske og religiøse interesser, sier Høigilt.

Prøver å bli mer uavhengige

Ifølge Reportere uten grenser er TV den mest brukte medieplattformen i Libanon. I 2017 opplyste 91 prosent av befolkningen at TV var en viktig kilde til informasjon. Nærmere åtte av ti libanesere fikk med seg TV-nyheter daglig.

Høigilt synes det er spesielt interessant å forske på TV-stasjonenes eierstruktur. I Libanon finnes det én TV-kanal som eies av myndighetene, men den har knapt seere.

De private kanalene dominerer. Spesielt to kanaler, Al-Jadeed og LBCI, preger TV-hverdagen til de fleste libanesere. De har nærmere 50 prosents oppslutning.

– Al-Jadeed og LBCI forsøker å være noe mer uavhengige. De er eid av rike folk med politiske interesser, men står likevel litt utenfor det sekteriske spillet, sier Høigilt.

Libanesere følger flere kanaler

De andre TV-kanalene er fortsatt sterkt preget av politiske interesser. Future TV er for eksempel eid av familien til statsminister Saad Hariri, mens president Michel Aoun eier halvparten av OTV, Libanons fjerde mest populære kanal.

Høigilt forklarer at alle libanesere er født inn i en religiøs tilhørighet, og at det derfor er naturlig at de følger med på de mediene som fremmer deres interesser.

– Mange libanesere mener at de religiøse toppene er korrupte. De er ikke fornøyde med hvordan mediesystemet fungerer, sier Høigilt.

Derfor velger mange libanesere også å benytte seg av medier som egentlig går på tvers av egne politiske og religiøse ideer.

– Det er typisk at TV-kanalene legger nyhetssendingene til forskjellige tidspunkter. Dermed klikker libaneserne seg gjennom de forskjellige nyhetssendingene, slik at de får et mer objektivt bilde, fortsetter Høigilt.

Skiller seg fra andre arabiske land

Høigilt beskriver Libanon som en slags hybrid i medieverden. Det klassiske i den arabiske verden er at man har en tydelig kontrollert presse. I Libanon har det derimot alltid vært ganske fritt for pressen å utrykke seg.

– Libanon har en politisk elite med motstridende interesser som står mot hverandre, og samtidig har en maktbalanse. I tillegg er det andre utenforstående maktpersoner som bruker Libanon som et mikrofonstativ for seg selv. Dermed får man en pluralisme og en ganske stor grad av pressefrihet, sier Høigilt.

– Mange andre land i Midtøsten ville vært glade for å ha en såpass fri ytringskultur som i Libanon, selv om pressefriheten ikke er på topp sammenlignet med i land som Norge, sier Høigilt.