Pressefriheten svekkes i Libanon

Libanon er en stat med polariserte medier, hvor politikere og forretningsmenn fra ulike religiøse grupper har makten til å sette dagsorden. Et fåtall av avisene er uavhengige, og journalistene må i de fleste tilfeller tilpasse innholdet de publiserer etter eiernes interesser.​

Loven om ærekrenkelse fungerer i praksis til fordel for eliten, og pressen blir stadig straffeforfulgt på grunn av denne paragrafen. Dette gjør det ekstremt vanskelig for journalister å skrive om kritikkverdige forhold knyttet til politiske ledere og myndigheter. I tillegg blir media og journalister stadig oftere angrepet av både politiet og sivilbefolkningen.

Disse faktorene trekkes frem i Reportere uten grenser (RSF) sin forklaring på hvorfor Libanon har sunket fem plasser på indeksen over pressefrihet. Nå ligger landet på 107 plass av totalt 180 land.  

Til tross for at tallet på drepte og fengslede journalister ikke er blant de høyeste, blir det stadig mer utfordrende å være journalist, og prisen for å bryte de uskrevne reglene er høy. 

Drap på journalister

Den etablerte journalisten Lokman Slim ble funnet drept i bilen sin sør i Libanon 4. februar 2021. På vei hjem til Beirut ble han skutt seks ganger, flere av skuddene var mot hodet. 

Ifølge Committee to Protect Journalists (CPJ) har ti journalister blitt drept i Libanon siden 1998. Den forrige journalisten som ble drept var fotografen Joseph Bejjani som ble skutt 21 desember 2020 etter å ha levert døtrene sine på skolen.

Både Slim og Bejjani har dekket saker hvor de holder Hizbollah ansvarlige for eksplosjonen i hovedstaden Beirut i 2020. Hizbollah er, av blant andre Slim, beskyldt for å ha hatt tilknytning til 2,750 tonn av det eksplosive stoffet ammoniumnitrat, som ble oppbevart under varehus på havnen. Eksplosjonen drepte minst 200 mennesker, og ytterligere 5000 ble skadet. Hendelsen skapte store overskrifter og et enormt engasjement, men til dags dato er ingen holdt ansvarlig for eksplosjonen.

Få uavhengige medier

Avisene og de fleste mediene i Libanon er styrt av en elite som har stor innflytelse over hva som skal publiseres. Blant disse mennene finner man president Michel Aoun, deleier av tv-kanalen OTV, og familien til statsminister Saad Hariri som eiere av Future TV.

I en undersøkelse gjennomført av RSF er 29 av 37 medier eid av familier, individer eller parter som har vært eller er medlem av parlamentet.

De senere årene har det allikevel vokst frem flere uavhengige medier, hovedsakelig grunnlagt av aktivister, studenter og journalister. Noen eksempler er arabiske Megaphone News, Daraj og Beirut Today. Disse arbeider for et mer nyansert og kritisk mediebilde, og dekker også saker på engelsk. De samarbeider ofte med frivillige organisasjoner og internasjonale samarbeidspartnere, og driver undersøkende journalistikk uten finansiering fra eliten i Libanon. Disse mediene kjemper en kamp for større pressefrihet i landet. 

Ærekrenkelser

Selv om innbyggerne i Libanon har ytringsfrihet, er det paragrafer i loven som gjør det straffbart å ytre seg om andre. Paragrafene sier at alt en person ytrer, som kan krenke en annen persons ære eller verdighet, kan straffes. Sanksjonene blir mer alvorlige hvis bidraget er offentliggjort, uavhengig av hvilken plattform det blir delt på.

Selv om loven sier ærekrenkelse kan gi fengselsstraff, er det vanligst at  journalister som dømmes for ærekrenkelse blir straffet med høye bøter. Ifølge en rapport fra Human Rights Watch, har autoriteter i Libanon i økende grad brukt beskyldninger om ærekrenkelse for å stilne pressen.

Den libanesiske journalisten Diana Moukalled er tiltalt for to ulike tilfeller av ærekrenkelse. Begge saker inneholdt kritisk journalistikk rettet mot myndighetene og Hizbollah. Artiklene ble publisert på den uavhengige, libanesiske medieplattformen Daraj.

Hun sier at slike anmeldelser er vanlig, og at hun ikke er redd for å bli tiltalt. Ifølge Moukalled er det innflytelsesrike mennesker med tilknytning til myndighetene som anmeldte henne. 

– Vi fjernet ikke saken, derfor ble det anmeldt. Det å kun bli anmeldt for ærekrenkelse er ikke bekymringsverdig, ikke fordi det ikke er alvorlig, men fordi utfallet kunne vært drap. 

Moukalled var venn og kollega av den drepte journalisten Lokman Slim.

Økt sabotasje og vold 

Journalister har de siste årene opplevd å få flere reportasjer og live-sendinger sabotert og ødelagt. I senere tid har vold og trakassering mot journalister økt, og også politi og militæret har gått til angrep på pressen, ifølge RSF.

Journalist Kareem Chechayeb i den uavhengige avisen Beirut Today forklarer at folk flest er skeptiske til landets medier og at det er stadig mindre tillit til dem. Av myndighetene blir journalistenes legitimitet utfordret når de blir beskyldt for å skremme vekk turister og potensielle investorer. Landets turistminister har sagt at han mener Libanons dårlige rykte skyldes media og deres dekning av sosiale, økonomiske og politiske forhold. 

– Vi har mye pressefrihet her i landet, men den blir brukt feil. Media ødelegger Libanons gode rykte, sa turistminister Avedis Guidanian i et intervju med den libanesiske, engelskspråklige avisen The Daily Star i 2018. 

På den andre siden blir media beskyldt av befolkningen for å drive PR for eliten. Dette begrunnes med at de aller fleste avisene og mediene er finansiert og styrt av vellstående familier med politiske og økonomiske interesser. Ifølge Chehayeb er det slike oppfattninger som fører til sinne og hat mot journalistene i landet. 

Sabrina Bennoui, lederen for RFS sin Midtøsten avdeling, har gått ut og bedt myndighetene om å beskytte landets journalister.

– De hyppige angrepene på journalister i Libanon, i sammenheng med den økte politiske uroligheten i landet, er ekstremt urovekkende. Myndighetene kan ikke la media fortsette å være et enkelt mål for demonstranter eller partiaktivister som hindrer dem i å gjøre jobben sin.