Bier i byen

Septembersolen har lagt et gult slør over de seks bikubene som står i skolegården til steinerskolen i Lørenskog. I det birøkter Christian Messenbrink åpner lokket til det lille samfunnet sprer han en tykk røyk over biene. 

– Røyken gjør dem roligere. Det får dem til å tro at det er skogbrann, slik at de holder seg inne i kuben, sier Messenbrink. 

Han løfter opp et av brettene og tusenvis av bier blir satt i bevegelse. De kravler over og under hverandre med sløve skritt. Sollyset slikker de glinsende sekskantede rommene i kubens mange etasjer. I tidligere sommermåneder gikk biene hardt til verks med å hente nektar og pollen. Nå tusler de rundt i kuben uten særlig mål eller mening. Den siste oppgaven er å gjøre kuben klar for vinterens harde kulde. Honningen har blitt tappet fra kuben av birøkteren, så biene har blitt servert sukkervann, og det skal inn i hulrommene slik at det kan spises når biene ikke lenger kan ferdes utenfor kubens varme vegger. 

– Det er en krevende hobby å være birøkter. Det er ikke som å passe på en hamster akkurat, bikuben er et sammensatt komplekst samfunn, sier Messenbrink. 

På et svært overbefolket brett er det en bie som skiller seg ut. Den er mye større enn de andre, og en rød prikk pryder ryggen hennes. Dronningbien. Som av ekte kongelig slekt har biene samlet seg rundt henne, forført av hennes duft og hormoner. 

– Bzzzzzz, sier de i kor til hennes høyhet. 

Om hun svarer er vanskelig å tolke. Hun er kjernen i hele kuben, og den ville kollapset uten henne. Hun legger alle eggene som skal bli fremtidige arbeiderbier. 

Messenbrink passer godt på sine bikuber, og har over 60 stående på forskjellige steder.

– Jeg liker hele prosessen med bier. Fra å passe på dem, røkte dem, slynge honningen, tappe honningen, designe etikettene, markedsføre og selge honningen. 

Messenbrink er egentlig en reklamemann, og har jobbet med PR. Det jobber han fremdeles litt med ved siden av de 60 kubene han holder. Men det er biene som trenger mest PR hvis de skal overleve. 

Bienes bortgang

Selv om honningbiene på Lørenskog summer fornøyd er det ikke slik med resten av insektsverden. 

– Når man kjørte bil for 20 år siden ble frontruten ganske kjapt dekket av insekter. Nå er frontruten nesten ren, forteller Messenbrink. 

En verden uten bier er faretruende nær å bli en virkelighet. “Om biene skulle dø ut, ville menneskene ikke ha mer enn fire år igjen å leve” skal Albert Einstein ha sagt. I flere år nå har man sett massedød blant biene i hele verden. I USA har antallet kolonier nesten halvert de siste 50 årene. I Norge er 30 prosent av bieartene rødlista, og 12 av våre 208 biearter har trolig blitt borte for godt. 

Menneskene trenger biene for at verden skal kunne blomstre slik den gjør i dag. Nesten 90 prosent av alle blomsterplanter trenger insekter for å spre pollen fra den ene planten til den andre. Biene har en stor plass i dette pollineringsarbeidet, og viltbiene er spesielt utsatt. 

– Honningbiene har det helt fantastisk, med med villbiene går det dårlig. Det er viktig å skille mellom de to, sier Messenbrink. 

Biedød og blomsterkrig

Det har vært en debatt rundt effekten birøkt kan ha, og om en blomsterkrig mellom honningbiene og viltbiene kan oppstå.

– For to år siden var det bare kult å være birøkter, du kunne gå gjennom gatene som en konge! Nå er det ikke sånn, det er en urettferdig kritikk av birøkt, når det er det industrielle landbruket som må kritiseres, sier Messenbrink. 

Det industrielle landbruket gjør at landskapet blir mindre variert. Langstrakte åkere med en type plante, som på toppen av det er sprøytet med insektsmiddel, blir en usunn diett for biene. De trenger mangfold i naturen like mye som vi trenger grønnsaker på tallerkenen. 

Bier i byen

På andre siden av Oslo har septemberluften lagt et kjølig teppe over Bygdøy kongsgård. Her står det omkring ti kuber av ulik sort. Noen er laget av isopor og bygget i flere etasjer, andre er laget av strå eller tre, med små tak på. Den mest spektakulære er i en uthult trestamme som kom fra et tre som hadde falt over.  

Her holdes det kurs for fremtidige birøktere, en såkalt “Beebasic” kveld i regi av organisasjonen Bybi, Oslos urbane birøkterlag. Her har det møtt opp syv deltakere for å lære mer om bienes liv, og det nest eldste yrket i verden: birøkt. De har satt seg på stolene i det lille gartneriet, og småpraten summer mens de venter på introduksjonen til kubens hemmeligheter. 

– Jeg har blitt stukket av en humle før, men da ble jeg nokså skuffa, jeg trodde det skulle gjøre mye mer vondt, sier en mann på første rad.

– De er vel ikke så hissige, de har jo pels, sier damen på stolen ved siden av. 

– Joda, jeg tråkka på et bol engang, og det var forferdelig vondt, svarer han. 

Kvelden skal inneholde mye bieprat. Om hvordan biene samler pollen, hvordan kubene ser ut, hvilke typer honning som er best, men også hvordan de kan reddes. 

Budskap om biene

– Jeg er bekymret for biene. Da jeg begynte med birøkt så man kolonikollaps i USA, men det var bare begynnelsen, forteller kursholder Tora Fougner-Økland. 

– At biene dør ut er vanskelig å håndtere, det angår hele økosystemet. Man kan ikke fikse problemet med å skaffe flere honninbier, sier hun. 

Hun mener at flere birøktere ikke vil minske utfordringene biene står overfor i dag. Likevel mener hun at man som birøkter får et annet syn på verden. 

– Når man begynner med birøkting blir man dratt inn i en ny verden, der man ser på naturen litt annerledes. Det viktigste med birøkting er hva det gjør med folka som jobber med det. 

Bier i bakhodet

Martin Haneferd sitter midt i rommet og har på seg en nystrøket hvit skjorte. Han er en businessmann, og ligner ikke på den typiske bie-entusiasten. Kurset på Bygdøy kongsgård har overbevist han om at dette er en verden han vil gå inn i. 

– Samboeren min satte foten ned for bikuber hjemme, men nå har jeg kjøpt meg ny tomt og hytte, så da har muligheten åpnet seg. Så ja jeg har absolutt tenkt meg å begynne med birøkt, sier han. 

Flere av de andre deltakerne har allerede kjøpt seg birøkterutstyr og gjør seg klare for en summende sommer. Kursleder Tora Fougner-Økland har vært forelsket i biene fra første stund. 

– Det var egentlig moren min som skulle begynne med birøkting, det første året Bybi hadde nybegynnerkurs. Men så fikk hun ikke tid likevel, så da endte faren min med å dra på kurset, men han fikk heller ikke tid til biene så da ble det min oppgave. Jeg ble helt forelska så klart, de er jo verdens søteste skapninger, sier hun. 

Fougner-Økland sier vi må bli flinkere til å se verden fra bienes perspektiv. Når biene flyr rundt i byen og lukter seg fram til de mest saftige blomstene er det noen som irritert vifter dem vekk. Andre ser på dem litt annerledes.

Barnas bier

– Sum, sum, sum, bier flyr omkring. Vi vil ikke stikke deg, summer rundt i skog og hei. Sum, sum, sum, bier flyr omkring, synger barna i tredje klasse på steinerskolen i Lørenskog. 

Barna setter seg bak pultene og åpner tegnebøkene sine. I fire uker har de lært om biene, og det ser ikke ut til at de har blitt lei helt enda. På klasserommets vegger henger det tegnede bilder av biene, laget med voksstifter i gult og brunt. I vinduene henger det heklede bier på rekke og rad, matchende med vinduskarmens gule farge. En av biene utmerker seg blant de andre. Den er dobbelt så stor og har en heklet rød krone på hodet. En dronningbie. 

– Jeg klarer ikke velge en, jeg har tre jeg vil vise, sier Birk på første rad, når elevene skal vise fram tegningene de er mest stolte av. 

Med sjenerte smil holder de opp bøkene sine. 

– Det er når vi sanket honning, sier Simon og holder fram en detaljert tegning av flere kar med flytende honning. 

– Denne heter Sitron, jeg har heklet den helt selv, sier Lilja, og holder en lysegul heklet bie opp. 

Jakob som sitter lengere bak i klasserommet har sendt sin bie i en høyhastighets roterende runde rundt hodet sitt, med faretruende liten avstand til elevene bak seg. 

Barnas bekymringer 

En verden uten bier er en utenkelig tanke for barna, som nettopp har lært om underne i verden til de svarte og gule skapningene. Til spørsmålet om hvordan det ville vært uten dem, rynker Miriam på første rad på nesen og skyter opp hånden. 

– Forferdelig, sier hun. 

Flere rekker opp hånden og sier “dumt” og “trist”. 

– Mennesker trenger bier for å gjøre verden fin med planter og trær, sier Øystein på første rad med armene utstrakt til sidene for å demonstrere naturens skjønnhet ytterligere. 

I klassen er det hele ti stykker som har lyst til å bli birøktere når de blir voksne. 

– Jeg har lyst å bli birøkter og kokk, så jeg kan bruke min egen honning i maten, sier Birk. 

Zelda har også lyst på bier, de er en av hennes syv favorittdyr. Disse barna er muligens fremtidens birøktere.

Biebusiness

Bier er nokså like menneskene. Hver bie har sine oppgaver og forpliktselser, som en brikke i et gigantisk puslespill. Det er likevel vanskelig å med første øyekast se systematikken i kuben, som kan sammenlignes med en folksom lørdagskveld på byen, der alle går i forskjellige retninger og med ulik hastighet, snublende over hverandre. 

– Jeg må passe på at de ikke har for lite eller for mye plass, og at de er sterke nok til å overleve vinteren, sier birøkter Messenbrink og putter et tettpakket brett tilbake i kuben. 

Kubene mister alltid arbeiderbier til vinterens barske grep. Norske vintre er ekstra hardhendte for de små skapningene. Messenbrink lukker lokket på kuben en siste gang før vårens første varmegrader igjen tillater bienes iherdige dans.